Hanne Kolstø har latt seg provosere av popbransjen og dens «suksessformel» alle skal følge. Men nå har hun funnet sin egen plass i pop-økosystemet.

© Thomas Kolbein Bjørk Olsen

Musikeren fra Sunnmøre higer ikke etter suksess. Heller tvert imot. «Suksess» og «å breake» er ikke ord hun bruker, forteller hun til Ballade. Kolstøs plan er å ikke ha noen plan.

I forrige uke turnerte hun med fullt band i Tyskland, og avsluttet med en duo-opptreden sammen med Andreas Stensland Løwe i Nürnberg, en liten bonus-konsert helt på tampen av turen.

Nå har hun satt av noen uker i de sveitsiske alper for å skrive ferdig tekstene til det neste albumet sitt, før hun setter kursen mot Norge i midten av mai for å legge siste hånd på det i Oslo. Albumet blir hennes femte, på like mange år.

Ettårstakten til platene har ingen konkret strategi. Eller rettere sagt, det var ingen strategi.

– Fire album på fire år, det tallet irriterte meg litt, så jeg tenkte at jeg måtte lage fem på fem år. Så det har jeg gått inn for nå. Og det har jeg tenkt å fullføre. Men det er et personlig mål, ikke et kommersielt. Disse platene er fem år av mitt liv og forteller en historie om min leiting etter min identitet, forklarer hun.

Holder forventningspresset på avstand
– Men jeg klarer ikke forholde meg til det at jeg skal være et produkt. Jeg har ingen tanker om hvor jeg skal være eller hvor langt jeg skal nå, jeg vil bare klare meg og lage musikk, fortsetter hun.

En av grunnene til at det platene har kommet så ofte er at hun har klart å holde forventningspresset på avstand.

– Når du lar være å tenke på at det du lager skal være for noen andre, og så åpner dørene og slipper ut det som er der inne, er det overraskende hvor masse som ramler ut. Jeg gikk inn i dette med en idé om at jeg ikke skulle kaste noe og at det skulle være «free flow». Og når man gir ut en plate i året så får man også med alt. Da er det ikke sikkert alle platene har låter med singelpotensiale, men de er fortsatt en like viktig del av historien.

Hadde jeg ventet to år mellom platene hadde jeg samlet det beste og det hadde blitt en helt annen greie, som om man prøver å presentere den beste siden av seg selv. Og det er jeg ikke interessert i. Jeg vil ha med hele spekteret. Både de knirkete og litt rare låtene og de som er litt hit-aktige. Det er ikke så vanlig lenger, nå når det handler mer om å gi ut én og én singel .

– Tenker du at du må ha en låt som passer som singel når du lager et album?

– Nei.

Kolstø og Andreas Stensland Løwe i Nürnberg, Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen
Kolstø og Andreas Stensland Løwe i Nürnberg, Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen

Funnet sin plass
– Da jeg fikk tilbakemeldinger om at det ikke var låter med singel-potensiale på «Stillness and panic» ble jeg provosert, for det var ikke noe jeg hadde prøvd på uansett. Jeg blir overrasket når ting går inn på P3, eller at noen kaller det jeg har laget for en hit. Når jeg jobber med Øyvind (Røsrud Gundersen, red. anm) tenker vi aldri at «her må vi gå til refrenget», eller at «vi må kutte litt ned her». Det er ikke noe vi snakker om.

– Lar du deg provosere av popbransjen?

– Ja, jeg blir jo provosert. Men mindre jo eldre jeg blir. Fordi jeg føler at jeg har funnet min plass, og at jeg har blitt mer tydelig som artist selv. At jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil med det jeg driver med. Jeg lar meg ikke pushe eller gå med på ting jeg ikke vil. De som liker meg kan stole på at det kommer fra hjertet. Jeg lar meg ikke påvirke av bransjen.

Det er liten tvil om at Kolstø ønsker å være fri. Og forventningspress er hennes kryptonitt. Muligens er det et lite spor av trass og spore også. Når plateselskapet sier at det er dumt å lansere plate i november, så gir Kolstø ut plata si i november.

– Jeg gjorde det to ganger på rad. Den ene gangen funka det, pressen trengte å skrive om én plate til før julerushet. Den andre gangen druknet plata helt, forteller hun, og legger til at det ikke plager henne det minste.

Har andre idealer
Frihetstanken gjelder også måten hun tenker på når hun lager musikk.

– Jeg kan lage hitlåter, men kanskje på en litt annerledes måte lyd- og produksjonsmessig. Derfor skjønner jeg også at folk som jobber med meg kan se at det har potensial til å bli noe stort. Men jeg har følt identitets- og lydmessig at jeg har andre idealer enn dem. Jeg vil andre steder, bruke helt andre lyder og instrumenter enn en tradisjonell pop-produsent ville ha gjort. Jeg vil at melodien skal få leve i det landskapet jeg skaper den i. Jeg har ingen trang til at det skal bli svært, jeg vil bare ha det bra, med meg selv.

- Jeg trodde jeg var avhengig av å lage musikk, men jeg var avhengig av å skrive, sier Hanne Kolstø. Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen
– Jeg trodde jeg var avhengig av å lage musikk, men jeg var avhengig av å skrive, sier Hanne Kolstø. Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen

– Er du redd for suksess?

– Ehh, nei, jeg tror faktisk ikke det. Det er ikke noe jeg tenker på i hvert fall. Jeg er en hypersensitiv person og trenger å være mye aleine og kan ikke utsettes for for mye press. Det er jo også en sånn klassisk greie, hvis det blir stort har jeg ikke oversikten lenger. Det kan være ubehagelig å tenke på.

– Du søker ikke suksess, men du får veldig god tilbakemelding på platene dine.

– Ja men det gjør alle som gir ut plater over ett visst nivå i Norge. Det florerer med femmere og seksere. Man føler at alle som lever av musikken og er med i «gamet» ligger på femmerne. Jeg vet ikke om de (anmelderne, red. anm) er snille heller, kanskje det er lett å være litt snillere med våre egne?

Ladede og intense tekster
De fire platene så langt har en rød tråd både lydmessig og estetisk. Låtene er detaljrike og består ofte av mange lag av lyd. Men lydbildet har vokst seg større og blitt litt strammere fra plate til plate. Og det som virkelig har endret seg gjennom de fem årene er Kolstøs forhold til tekstene hun skriver.

– Tidligere var lyden og melodien det viktigste for meg. Da følte jeg at det nesten var litt irriterende at jeg måtte bruke tid på å skrive tekster, sier hun, og legger til at hun ønsker at musikken skal treffe lytteren før teksten. Det er grunnen til at hun ikke skriver på norsk.

– Teksten skal være litt gjemt, og det blir den når den er på engelsk. Om jeg synger på norsk hører folk med en gang hva jeg synger. Ofte er teksten så lada og intens så jeg vil ikke at den skal overskygge sounden. På engelsk blir den ikke like direkte, og lytteren kan selv velge om hun eller han vil gå inn i teksten senere, eller la være.

Da «Stillnes and panic» ble sluppet i 2013 var det tekstene anmelderne beit seg merke i.

– Den skrev jeg etter en veldig tung periode, det var ting jeg trengte å få skrevet ut. Jeg trodde jeg var avhengig av å lage musikk, men jeg var avhengig av å skrive. Så nå blir det spennende å se med den nye skiva, nå føler jeg nesten at tekstene er bedre enn musikken! Jeg har begynt å kose meg med tekstene. Det er et veldig stor arbeid, men det gir belønning når jeg får tilbakemeldinger om at det nesten er det beste jeg holder på med.

Hanne Kolstø måtte venne seg til å «bare være» vokalist. Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen
Hanne Kolstø måtte venne seg til å «bare være» vokalist. Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen

I begynnelsen av karrieren spilte Kolstø som regel konserter alene. Med kassegitar og loopstation skapte hun rike lydbilder solo på scenen. Med fullt band i ryggen kan hun uttrykke seg på en ny måte.

– Jeg kan presentere musikken slik den er laget. Jeg følte til slutt at jeg sto der som en singer/songwriter, uten å være det. Men jeg måtte venne meg til å «bare være» vokalist. Jeg hadde fordommer mot meg selv og fikk lyst å fortelle publikum at «jeg har laget basslinja, og jeg har spilt trommene, selv om det er noen gutter bak meg». Jeg følte at jeg måtte fortelle at jeg ikke nynner melodien inn på iphonen min og leverer det til en produsent. Men så kom jeg over følelsen, jeg tenkte hva er det jeg prøver å bevise her? Det handler om å presentere musikken på en best mulig måte. Og nå føler jeg meg friere, jeg kan danse og hoppe og gjøre den viktig frontfigurjobben. Det er sykt masse jobb! ler Kolstø.

Femte – og siste?
Så mye jobb har det blitt de siste årene at hun leker med tanken på å legge opp.

– Med femårsprosjektet har jeg fullført noe jeg kan være stolt av, og forteller meg selv at nå kan jeg få lov til å slutte. Jeg kjenner på friheten at jeg ikke må holde på med dette lenger. Det kan føles som en byrde å lage masse musikk, spille den inn og gi den ut. Det kan være slitsomt å ha et hode som hele tiden må skape og skape noe.

– Men det er jo også jævlig dyrt, det tror jeg ikke folk tenker på. Platene koster 250.000 kr å lage. Det er én million på fire år. Det er ikke å lage eller spille inn låtene som er det slitsomme, men å skaffe de pengene. Og så kan man heller ikke regne med å få solgt noe særlig plater etterpå heller.

– Har du tjent inn det du har lagt ut?

– Jeg er stolt over at alle platene er i null, ingen av dem står i minus. Jeg har vært på hugget med søknader. Men det har vært tungt å legge ut på turne med band, det er ikke akkurat billig, så når jeg følte at jeg gjorde en litt dårlig konsert i går sendte jeg en melding hjem om at «nå må jeg begynne å leite etter en jobb», sier hun alvorlig.

– Jeg prøver å betale folka jeg jobber med litt mer for hvert år, slik at det kan være noe å leve av. Én tusenlapp mer, to tusen mer, jeg prøver å pushe det litt slik at det skal gå fremover. Men det er ikke sagt at det fungerer på den måten.

Jobbe, jobbe, jobbe
– Men jeg sitter ikke og klager heller, du er godt stilt i Norge og du får den støtta du får. Noen ganger får man bare lyst å fortelle at det ikke er så lett.

– Er det norske støtteordninger som gjør at du får det til?

– Ja, men så er jeg også plutselig heldig, som i fjor da jeg var ganske langt nede og fikk en pris på 100.000 som jeg ikke en gang visste eksisterte. Da ble det litt grining. Det blir mye tårer, og «herregud så gikk det i år også!». Men det handler mest om å bare jobbe, jobbe, jobbe. Man må være positivt innstilt, og så kan man ikke være så opphengt i de trygghetsgreiene.

– Folk rundt meg sier at «det går jo så bra med deg!», jo jeg er jo helt enig i at det går bra, det funker liksom, men så skal jeg betale 250.000 for plata, og så skal jeg ha bandet med på tur. Og samtidig får man mindre betalt for spillejobbene. En spillejobb koster 15.000 å gjennomføre, og så får du 11.000 betalt for den, og så kommer reiseutgiftene i tillegg. Alle konsertene vi har spilt i år er tapsprosjekter. Sånn sett skulle man kanskje hatt suksess for å få det til å gå rundt. Men når man begynner å tenke slik føler man presset, og jeg lar meg ikke presse.

– Folk tror at jeg bare sitter hjemme og spiller på gitaren og at alt går av seg selv.

– Men det kan kanskje se sånn ut når man gir ut én plate i året?

-Mmm. Men det er hardt arbeid som ligger bak.

Publisert:

Del: