Moss Massive! Det beskjedne byggefeltet Kambo er vugge for mye av den flotteste norske musikken du ennå ikke har hørt om.

Utsnitt av poster for Graff et Grill 2018

Festivalrapport: Graff et Grill #10, 23. juni 2018.

Med unntak av at det huser en steinerskole, er Kambo et ekstremt alminnelig norsk nabolag. Om man spaserer gjennom radene med eneboliger og rekkehus som ligger der, hører man susinga fra motorveien like ved, og kan glo på familiefedre som vasker husveggen og bilskilt med påskriften «ALIEN» og «VEGARD».

Bor man ikke på Kambo, som ligger ei snau mil nord for Moss sentrum, har man altså liten grunn til å oppsøke stedet. Likevel har det blitt en tradisjon for meg og en håndfull andre musikkfreaks å dra dit i slutten av juni. Det skyldes Graff et Grill – like mye en gratis endagsfestival med fri aldersgrense som en rufsete grillfest på en parkeringsplass, rett utenfor matsjappa Kambo Super. «Henging og slenging i sola» er deres mantra, og det kan man banne på å få oppleve rikelig av.

Fordi man ikke har tradisjon for sånt i Norge, har man heller ikke noe godt ord for det. Hadde Graff et Grill funnet sted i London, New York eller Kingston hadde det kanskje vært naturlig å kalle det et «block party»: utover fotballturnering for kidsa og grafitti for veteranene, er Graff et Grill en unnskyldning til å høre folk med bedre musikksmak enn en selv spille skiver på et utsøkt hjemmesnekra lydanlegg.

Da jeg ankom tiårsjubileet sist lørdag ettermiddag, stod eksentrikeren Skatebård bak platespillerne og delte av den kosmiske diskoen som preger DJ-settene hans. Det mest slående med Graff et Grill, i hvert fall om man er opptatt av det som rører seg i periferien av den elektroniske musikken, er nemlig hvor sterke navn som står på de vidøyde plakatene. Skranglehouse-pioner Bjørn Torske var gjest i fjor; Brian Not Brian og Gilb’r, to bejublede DJer og labelsjefer fra kontinentet, har besøkt bygda i tidligere år.

Det skyldes i stor grad brødreparet Stefan og Peter Mitterer – henholdsvis DJ Sotofett og DJ Fett Burger – som årlig presenterer Graff et Grill under sitt felles alias Sex Tags. Ifølge en av de få norske artiklene som finnes om dem – i lokalavisa, så klart – kom de inn på Kunstakademiet i Bergen under Sex Tags-navnet, i praksis som én person. «Ved å nekte å oppgi hvem som gjorde hva, gjorde brødrene det umulig for skolen å vurdere dem hver for seg. På den måten utfordret de den etablerte kunstutdannelsen,» skrev Moss Avis.

I dag holder det tohodede trollet til i Berlin, og med de ofte kryptiske utgivelsene på deres mange vinyl-eksklusive plateselskap – Sex Tags Mania, Sex Tags Amfibia og Sex Tags UFO, i tillegg til Wania, Mongo Fett og Freakout Cult – dyrker de en drøss med dekknavn. Om skikkelser som Ronny Pløsen, Vera Dvale og DJ Speckgürtel faktisk finnes, og ikke bare er aspekter av brødrene, forblir et spøkefullt mysterium. Det virker uansett som det er akkurat sånn de liker det: langt under overflaten, med en kolossal rev bak øret.

Kanskje blir det rett og slett for obskurt for et norsk publikum. Ifølge en skotsk venn som bor i Glasgow – en av byene i Europa hvor klubbkulturen blomstrer, og har gjort det siden ecstacyens inntog på slutten av åttitallet – selger Sex Tags-skiver som hakka møkk. Å komme til Oslo og se hyller fulle av usolgte tolvtommere fra brødrene Fett, var et ørlite kultursjokk for henne.

Det er rart med det: Utenlandske publikasjoner som Resident Advisor og Pitchfork har skrevet varmt (og tidvis langt) om musikken deres, men jeg har til gode å se en eneste norsk anmeldelse av Sex Tags-etablissementet. Kanskje vil litt velfortjent interesse i moderlandet komme en gang i ikke altfor fjern fremtid, antageligvis med den konsekvens at Graff et Grill vil bli for stort for sitt eget beste.

Selv om arrangørene – som i tillegg til Sex Tags er Roland Lifjell (som drifter technosjappa Filter Musikk i Oslo) og det lokale reggae-kollektivet Kambo Super Sound – er gjestmilde, løper arrangementer som dette alltid en risiko å tiltrekke seg bråkmakere. Det er tross alt kort vei fra å være sjarmerende motkulturell til å komme i klinsj med lovens lange arm.

Ikke at det akkurat truer med å bli trangt om plassen helt ennå. På den lille gressflekken som ligger utenfor matsjappa Kambo Super, var det også i år tilstrekkelig med albuerom til å trøkke i seg pølser og vugge med til bassfrekvensene.

«Er det noe kjærlighet her!?» roper Tage Tombola, en av de elskverdige mossingene som utgjør Graff et Grills faste inventar, før han snurrer i gang noe ekstatisk ravepop. «One life, one love,» går refrenget i låta. Hadde det ikke vært for at det var midt på ettermiddagen, midt i solsteiken, så hadde man nok funnet på å danse så busta føk. I tillegg til Tage og Skatebård, byr årets arrangement på DJ-sett fra både den canadiske elektro-yndlingen LNS, berlineren DJ Tatjana og Roland Lifjell.

Der LNS og Tatjana byr på hvert sitt flotte dypdykk i bassfrekvensene – førstnevnte i dubbens spirituelt militante ekkoverden, sistnevnte i det kontrastfylte lydlandskapet til jungle, der alt virker å rase av gårde og stå bom stille på samme tid – har Lifjell tatt med seg en bunke «norske klassikere»: alt fra en psykedelisk Mari Boine-remiks til livsbejaende disko.

Sist ut er husbandet oppkalt etter Kambo Super, den besynderlige asiatiske matsjappa som Graff et Grill finner sted rett utenfor (og som også mytologiseres på omslaget til DJ Sotofetts album «Drippin’ for a Tripp»). I jamaicansk tradisjon er Kambo Super Sound like mye lydanlegget de har bygd sammen som selve kollektivet; i deres hender kommer høyttalerne for alvor til sin rett.

Sangen som surrer og går i skolten selv etter at grillen slukkes i åttedraget og snuta vender tilbake til storbyen, er den sublime Barrington Levy-klassikeren som innleder settet deres: «The Vibes Is Right». Det er vanskelig å forestille seg en mer treffende signaturlåt for Graff et Grill, en kjærlig oase i et samfunn som vet prisen på alt, men verdien av ingenting.

Publisert:

Del: