INNLEGG: Inge Rolland ser tilbake på 40 år med Lansdelsmusikerordning i Nord-Norge.

Pensjonert landsdelsmusiker Inge Rolland, © Jan Erik Teigen/Fremover

Innlegget ble publisert i avisa Fremover 10. oktober 2019.

Av landsdelsmusiker Inge Rolland, Narvik

Det er all grunn til å feire 40-års-jubileet til Landsdelsmusikerordningen i Nord-Norge. Samtidig er det grunn til bekymring for framtida til denne måten å organisere det klassiske musikktilbudet på (distriktsmusikerordningen*, som er like gammel, har vært under press lenge). Dermed er det også grunn til å frykte for framtida til hele det profesjonelle musikklivet i landsdelen. Men likevel, og uansett, er det særlig grunn til å gratulere alle de profesjonelle musikerne som har vært med gjennom alle disse årene, og især de som var med fra starten.

Etter et par år med prøveordninger ble det bestemt at fylkesmusikerordningen, som den hadde hett til da, skulle få permanent basis og kalles landsdelsmusikerordningen. Det var i 1979. Bakgrunnen kan sammenliknes med at det noen år tidligere var et krav om at hele Norge skulle kunne spille fotball i øverste divisjon, og Mjølner ble første all-norske lag fra nord.

Desentralisert kammerorkester
På denne tiden fantes det ingen helprofesjonell symfonisk/klassisk musikkgruppe nord for Trondheim, med unntak av Divisjonsmusikken. På sentralt hold var man lenge uenige om det skulle opprettes en stamme til et symfoniorkester i nord eller om det skulle være fylkesvis fordeling. Siden det var flere svært oppegående amatørorkestre i nord valgte man til slutt å satse på at disse miljøene skulle gradvis profesjonaliseres.

Det var politisk flertall for at de gruppene som skulle inn og gjøre jobben med å bidra til profesjonaliseringen skulle ha desentralisert plassering. Mosjøen fikk fire treblåsere, Narvik fikk strykere, pianist og sang, i Harstad ble det en blåser, strykere og piano, i Alta fire messingblåsere. Til sammen 16 stillinger. Disse skulle fungere nesten som Arktisk Filharmoni gjør i dag, altså et desentralisert Nordnorsk Kammerorkester som hadde et par landsdelsdekkende turneer i året.

Samarbeid
Bjarne Fiskum, Ole Kristian Ruud og Kjell Seim hadde ledelsen for kammerorkesteret. I tillegg kom årlig samarbeid om symfoniske verk og ny musikk med musikere fra Nord-Sverige og Nord-Finland (Nordkalottens symfoni-/kammerorkester). Vi hadde også samarbeidsturneer i flere land med Umeå Sinfonietta (Norrlandsoperan, i dag Umeå Symfoniorkester) og senere med Camerata Roman.

Gruppene hadde som hovedoppgave å styrke de eksisterende orkestermiljøene, især i Nordland. Første samling av alle de profesjonelle musikerne skjedde i Teatersalen i Narvik, der undertegnede dirigerte Kammersymfoni av Wolff-Ferrari, som MiN-ensemblet spilte inn på 90-tallet i Tyskland. Det var første gang landsdelens
helprofesjonelle Nordnorsk Kammerensemble (senere kammerorkester) spilte.

Nye grupperinger
Det skjedde mye utskifting av personell og besetning i løpet av 80-årene. En jazzgruppe i Finnmark kom til, og etnisk musikk i Troms. Men de fire opprinnelige basene ble beholdt til 1992, da MiN (Musikk i Nordland) ble opprettet ved å slå sammen blåserne i Mosjøen med strykere og pianist i Narvik. Bare Troms valgte å utvide antall musikere. I Harstad ble det etter hvert sju stillinger, og det ble knyttet en strykekvartett til Tromsø symfoniorkester. I Bodø jobbet de knallhardt for at musikklærerne/distriktsmusikerne skulle få midler til en sinfonietta. Tromsø greide ikke å beholde sine stillinger – disse gikk enten til Harstad eller til etnisk og rytmisk musikk.

Nordnorsk Kammerorkester, eller deler av det, dannet grunnstammen i alle større verk med symfonisk besetning og opera i hele landsdelen. En viktig del av dette var å lede sine respektive grupper, og i Nordland hadde vi regelmessig undervisning av de mest talentfulle unge musikerne. Mange av dem er nå profesjonelle musikere i landets orkestre og korps. Personlig ville jeg aldri ha vært foruten å ha gitt noen av mine kunnskaper videre til neste generasjon.

Aldri stor publikumsfavoritt
Da MiN ble opprettet i Narvik i 1992 forsvant alt som fantes av pedagogikk. Også samarbeidet med det frivillige musikkliv ble nedtonet. Musikk i Nordland laget slagordet «Store opplevelser på små steder», og fleksibiliteten var en styrke. Men kammermusikk har aldri vært den klassiske musikkens store trekkplaster eller publikumsfavoritt. I Nord-Norge er det kun Arvid Engegård og co pluss Andsnes og andre stjerner som har klart dette, og det på festivalbasis.

Selv Festspillene i Nord-Norge og Nordland Musikkfestuke har nedtonet kammermusikk. Den distrikspolitiske begrunnelsen for en desentralisert landsdelsmusikerordning har da heller aldri vært kunstnerisk fundert, men har kun dreid seg om arbeidsplasser i distriktene.

MiN-ensemblets egne turneer trakk sjelden mer enn halvfull sal, selv når Engegård var med. Av 11 stillinger i 1992 er nå kun fem besatt ved Musikk i Nordland. Blåserne, som var så viktig å få fra Mosjøen til Narvik ved opprettelsen av MiN, er plukket av en etter en, og blir aldri erstattet. De som er igjen (utenom klaverstillingen) er alle stillinger som Arktisk Filharmoni ønsker seg.

Bekymret for Nordland
Jeg vil gratulere mine medmusikanter gjennom alle disse årene med 40-årsjubileet, og især de som var med fra starten. Troms og Finnmark kan se ut til å ha klart å finne balansen og dermed grunnen til å opprettholde ordningen, som er 75 % statlig finansiert på musikersiden. Jeg er mer bekymret for Nordland, der man i dag har en administrasjon stor nok til et symfoniorkester, men der under halvparten av musikerstillingene fra 1992 er besatt. Og fylkets kulturadministrasjon er pålagt å kutte flere millioner. Man har til og med kuttet lederstillingen ved MiN og latt en musiker uten lederkompetanse gjøre den jobben, i tillegg til å være musiker. Det var slik vi begynte i 1979, å ha en gruppeleder og en som var med å samordne Nordnorsk Kammerorkester med tittelen «Musikalsk leder». Selv hadde jeg begge verv i omganger.

Arktisk Filharmoni gjør det eneste rette, nemlig å ekspandere. Og profesjonalisere. Og det koster. Å få Bodø som europeisk kulturhovedstad (gratulerer, så fortjent!) er heller ikke et gratisprosjekt. Så landsdelsmusikerne i Nordland kan nok se at vi var de siste her av det slaget. 40 nye år blir det ikke. Alt tyder på at alt uten ekspansjon medfører tilbakegang og til slutt nedleggelse.

*Fotnote om distriktsmusikerne: Her i Nordland har de mistet årlig fylkeskommunal turnéstøtte, eller står i fare for eller er vedtatt nedlagt. Sørfold sier opp musikerstillingene fra januar 2020 etter å ha vært i drift like lenge som oss.

 

Publisert:

Del: