Mono var mye, men Mono var for mange hovedsetet til en sjanger som for lengst er død.

Det er denne artikkelforfatterens mening at Mono har vært en generasjons viktigste utested. Det viktigste utestedet Oslo har hatt, pre-Bjørvika.

For i bybildet sammenfaller som regel flere elementer som skaper en ny tid, for nye folk. Mono hører ikke hjemme i Bjørvika-Oslo. I Barcode-Oslo. I nå-kommer-det-hotell-rett-over-gata-og-Youngstorget-blir-en-turistfelle-Oslo. Mono er skitnere enn som så. For lokal, for nedpå gølvet rocka. For god.

Det kommer vel av fødselen, da Youngstorget og Pløens Gate ikke var steder man skulle bevege seg på kvelden. Så kom Mono, og andre steder fulgte etter. Og Youngstorget ble hjertet til Monos lunge i utelivs-Oslo.

Og nå er det trygt for alle, for kinesiske turister og tyske julepølser på et julemarked. Mono hører ikke hjemme i dette scenarioet. Neonglatte barer hører hjemme i dette scenarioet. Og alle ølstedene med større utvalg i baren enn det Mono har hatt til sammen gjennom 17 år. Og alle stedene som går over flere etasjer.

Joda, Mono spredte også sitt areal vegg i vegg til den merksnodige bistroen Quadraphonic, eller Q (gode vegetarburgere), og for en stakket stund også Surround vis-a-vis, på vestsiden av Strøget. Men som en lunge trakk Mono seg sammen igjen. For å holde liv litt lenger.

Det er også greit å presisere vekt på utestedet. Det er mange bedre puber, selv om ingen skal si noe på Monos tilbakelente atmosfære. Det er definitivt bedre barer, med bedre drinker. Bedre klubber også. Det er viktigere konsertscener, litt avhengig av hvor kverulant du vil være på kapasitet, og hva ‘viktig’ betyr.

For selv om ingen betviler Monos enestående bookinghistorie – en lang rekke av “hva, har de spilt der?” – og de norske artistene som har spilt her tidlig i sin karriere, så er Norge mer kjent for jazz enn indie der ute i verden, og Herr Nilsen, dog med plass til tredve personer mindre enn Monos 180, gir i det minste Mono god konkurranse om den tittelen. Ikke at det er en konkurranse – de to utfyller hverandre. Desto større Blå sier seg selv.

Og Cafe Mono? Pøh.

Inngang til bakgården på Mono

Men som utested var Mono makeløs, en hybrid av alle de nevnte serveringsstedsvariantene, som gjorde valget så enkelt, så lett å dra til, uansett hvem du var sammen med. Alltid kø i helgene. Alltid et sted å møtes på en helt vanlig tirsdag, når amatørene hadde lagt seg for å være flinke på jobb dagen etter.

Folk sjekket og ble sjekket opp, fylte parasollene med røyk, og pakket seg sammen på de slitne fasilitetene. Også på en helt vanlig tirsdag. Og det var mye bra musikk.

Annet rask
Aftenposten, mai 2003. Morten Ståle Nilsen skriver:

Musikkjournalister og annet rask fra England var ventet til kveldens konsert; flydd over på plateselskapets regning for å bli fulle på norsk øl, sikle på norske damer og så dra hjem for å skrive syrlig i NME om hvor utrolig striglede og streite folk i Norge er.

Kveldens konsert var naturligvis på Mono. Kveldens band, som hadde “en umiskjennelig stenk av begivenhet ved seg”, var Span.

For her kommer vi til kjernen i Cafe Monos musikkhistoriske rolle i Oslo, Norge, verden, universet.

Mono åpnet i 2001, samme året som The Strokes’ Is This It, som lanserte den dansbare, gitardrevne æraen noen valgte å kalle indie. Anført av de berømmelig Mono-nektede skottene Franz Ferdinand tok indie-bølgen raskt over for britpop-nostalgi i britisk presse, som jaktet verden over på bands med litt tightere jeans og lugg. De fant dresskledde The Hives i Sverige, uforutsigbare The Vines i Australia.

Og Span. Vel, ikke helt, siden Span var litt for rølpete rock for indiescenens discotrommer. Men de ble lempet inn med røkla likevel, fordi, tross alt, musikkjournalister er rask.

Men de var der! NME og alskens rask altså, på Mono, for å se Bernhoft og gjengen. Og rasket kom, ifølge sikre kilder, ofte til Mono.

Aleks Weiss på Lørdagsgodt på Mono Foto: Johannes Andersen

Det er kanskje ikke så mye vits i å beskrive hva en gullalder er, det er bare folk som kommer. De store bandene kom også. Travis var der i 2001, og også etter at de spilte i Oslo Spektrum (hva, har de spilt i Spektrum?!) i 2003. Röyksopp rundt Melody A.M-utgivelsen, Polyphonic Spree, Phoenix. En vanvittig konsert med matterockerne Battles noen år senere. First Aid Kit. Veldig mange flere. Kaizers, John Olav Nilsen, Fjorden Baby. Real Ones, Minor Majority, Susanna. 17-mai-konserter med Funky Hot Grits. Veldig, veldig mange flere. Lørdagsgodt.

Lyden i en så intim setting, som på både en skranglete, bråkete kveld – for eksempel Deathcrush – eller på en akustisk kveld – for eksempel Siv Jakobsen – fylte lokalet med en slags intent, en meningsbærende strøm hvor artisten fikk sitt eget rom å utfolde seg. Jeg kan ikke huske en dårlig-lyd-dag på Mono, selv om jeg tidvis har priset høyere makter for ørepropper der også.

Og hvor koselig er ikke bildet av Arlo Guthrie fra 2012, på den lille scenen, med smilende publikum rundt seg?

Intimiteten, og de ytterst få gode siktplassene gjorde Monos akustiske konserter til like andaktig stemningsfulle som de ikke-akustiske ofte ble maniske svetteboksaffærer.

Mono

Røyk og ingen speil
Har bakken i den bakgården noensinne vært tørr?

Det var en tørrlagt periode i 2003, da Mono mistet skjenkebevillingen i hvert fall. Ballade ble sådan en samlingssted for opprop mot denne idiotien. Willy B. sin utsmykning. Aske på små metallrister, rødt lys og hva i helvete er greia med den tapeten?

Det er ingen speil på denne jævla dassen. Rockere som har laget bråk. Popstjerner som må stå i kø. Helt vanlige folk som menger seg med andre helt vanlige folk, uten at det skrikes og skråles for mye. Ting går ofte over i hverandre på Mono.

Når var det at det begynte å vakle?

Da indie-scenen ble borte med litt for mye bløt fisk (Manatee Racket noen?), og Mono-kulheten likeså?

Da det oftere var fulle trøndere på sjekkern som saumfarte lokalet?

Da Mono-plateselskapet Honeymilk hadde gått dukken, og ble stående med Serena Maneesh sitt epokedefinerende debutalbum som sin største suksess?

Tja.

Og mange vet dette, men vi kan jo konstatere for arkivets skyld: I 2013 åpnet Kulturhuset i et gammelt postsenter rett over gaten og ga Mono en uppercut som, etter noen år i svime inntil tauene, fikk Pløens Gates stolthet til å segne om.

Dommerstemmene ble raskt telt opp: folket ville ha et sted å stirre på laptops hele formiddagen, spille shuffleboard på ettermiddagen, danse swing eller høre på en partilederdebatt på kvelden. Folket ville ha rom, og mye av det. Mono hadde ikke rom, Mono ble klaustrofobisk og dunkel i sammenligning.

Selv om Mono, som Egon Holstad skrev i sin kommentar, alltid hadde rom, bare av en annen type.

For ingen sier noe imot den bredden av norsk rock som fikk plass på scenen i hjørnet i det gule lyset, og arrangementene som ble holdt der.

Hva med et fargesprakende konseptband fra Jupiter i form av Harvey Steel Show? Eller Farao, da hun fremdeles spilte akustisk pop, i en boklansering for en Johnny Cash-biografi? Eller Elephant9. Eller Avind. Eller…

Og etter at Kulturhuset måtte flytte til nye lokaler i 2017, hvor det ble til en vulgær mastodont, og det ble en byggeplass på Youngstorgets vestkant, var det ingen grunn til å gå ned Pløens Gate.

Egentlig er det et testament til Monos gravitasjonskraft at de har holdt det gående så lenge, selv etter at indierock er så passé at det snart er kult igjen. Det er tross alt ganske mange år siden den andre indieklubben, Garage Oslo ble lagt ned.

Så klart, Mono har vært preget og gjestet av musikere fra et utall andre sjangre, som nok sammenfattet utgjør en større andel enn hva indiebegrepet favner, men ethvert utested har en kjernesjanger, og etterhvert som tiden fordriver trender, fordrives også kjernen, og med det også litt av poenget.

Men vi slapper av, for vi er voksne nå. Det er nye steder for oss, og det er andre steder, i andre deler av Oslo, hvor nyere musikkscener med yngre folk kan vokse frem.

I en måned preget av avskjed, fikk Mono-gjengere i desember se et Popsenteret/By:Larm-arrangement med halvannen time Q&A om Monos historie, fra hovedpersonene selv, ispedd Death By Unga Bunga, som må sies å være passende.

Denne artikkelforfatteren tar imidlertid heller med seg minnet fra noe som kunne vært 2008, selv om det var 2018, og en lørdagskveld, på et voksent og stappfullt dansegulv preget av febrilsk ekstase over indiehits fra DJ-bordet, og dansing, for siste gang, rundt og rundt en marquee moon.

Publisert:

Del: