Det kan se ut som om alvoret i ekspertgruppas alarm om grunnskolen ikke helt har gått opp for en del aktører i kunst- og kulturlivet. Alarmen har i stedet utløst miljøets yndlingsøvelse: Lokaliseringsdebatt, skriver Kari Holdhus.

Kari Holdhus

Ekspertgruppa som har gitt departementene råd om kunst og kultur i opplæringa har slått alarm om de estetiske faga i grunnskolen: Faga prioriteres ikke og elevene får ikke den undervisninga de har rett på. Opplæring i kunst og kultur får ikke de rammevilkåra de trenger, og fagkunnskapen om kunst og kultur er for tida lav blant allmennlærere og blant en del av dem som underviser i kunstfaga.

Rundt og utafor skolen står en rekke yrkesutøvere: Kunstnere, kulturskolelærere og formidlere. De besøker skolen uforpliktende fra tid til annen, eller de underviser noen av grunnskoleelevene i kunst- og kulturfag i elevenes fritid. Bak disse yrkesutøverne står det gjerne innflytelsesrike organisasjoner og mekanismer, som Rikskonsertene, Norsk Kulturskoleråd og Den kulturelle skolesekken. Grunnskolelærerne i kunst- og kulturfag har ikke noen tilsvarende mektig organisasjon til å tale sin sak.

Les også: Rapporten Det muliges kunst



En avsporing
Det kan for meg se ut som om alvoret i ekspertgruppas alarm om grunnskolen ikke helt har gått opp for en del aktører i kunst- og kulturlivet. Alarmen har pussig nok i stedet utløst dette miljøets yndlingsøvelse: Lokaliseringsdebatt. Den ene etter den andre av organisasjoner og institusjoner gjør seg i disse dager lekre for statsrådene og overgår hverandre i å framstå som det rette miljøet til å være vertskap for det nasjonale senteret for kunst og kultur i opplæringa. Disse miljøene er kanskje overbeviste om at de kan sikre alle norske elever god og meningsfylt undervisning i kunst og kultur – men på den annen side går det an å mistenke dem for å ha en agenda om å skaffe sin institusjon eller organisasjon mer makt og midler i form av råderett over det nasjonale senteret for kunst og kultur i opplæringa.

Ekspertgruppa sitt oppdrag var å belyse situasjonen omkring kunst og kultur i opplæringa, og ekspertenes tydeligste alarmsignal er situasjonen i grunnskolen. Ekspertgruppas hovedspørsmål til kunst- og utdanningsmiljøene i estetiske fag blir for meg ”Hvordan kan alle som jobber med barn, kunst og kultur bidra til at undervisninga i kunst- og kulturfag i grunnskolen blir bedre?”. I dagens prekære situasjon for elevene virker det for meg relativt umusikalsk å forsøke å slå mynt til fordel for egen organisasjon eller geografisk område. For elevenes skyld er det påkrevd at debatten snarest kommer inn i et mer fagfokusert og konstruktivt spor.

Hvem definerer?
Det er alle barns demokratiske rett å få god undervisning i kunst- og kulturfag, uavhengig av kultur, geografi, kjønn, økonomi og religion. Grunnskolen, enhetsskolen, er en demokratisk hjørnestein, fordi den gir alle lik rett til opplæring. Slik må det også være i kunst- og kulturfaga.

Grunnskolen er et gigantisk didaktisk maskineri, der det til enhver tid går 630 000 elever. Meninga med det som iverksettes av aktiviteter i denne institusjonen er læring og danning – danning av hele mennesket.

Dersom jeg hevder at mange som jobber med kunst og kulturfag i skolen er kompetente profesjonsutøvere som ikke umiddelbart kan erstattes, så vil mange kunstnere og kulturskolelærere protestere. I mitt doktorgradsarbeid ”Stjerneopplevelser eller gymsalsestetikk – en studie av kvalitetsoppfatninger i skolekonsertpraksiser” kom det fram at skolekonsertpraksisens utøvere førte en negativ retorikk om lærere, kombinert med en romantisk og lite forskingsbasert oppfatning av barns utvikling og estetiske læring.

Min studie handler om skolekonsertpraksisen, men resultatene kan være overførbare til andre besøkende kunstnere i skolen. Jeg undrer meg på hvorfor utenforstående gjester, som verken har spesiell didaktisk kompetanse eller kjennskap til elevers ressurser, utvikling og behov skal ha rett til å definere kvaliteten på undervisninga i kunst- og kulturfaga i skolen?

Les også: Ein gymsal blir aldri eit konserthus



Premiss for kvalitet

I studien min kommer det fram at mange kunstneres definisjon av kvalitet ser ut til å oppstå på grunnlag av myter om elever, lærere og læring som sirkuleres internt i kunstmiljøene. Studien peker på at kunstnernes kvalitetsdefinisjoner oppstår med klart utgangspunkt i musikken og musikerne, og at disse kvalitetsoppfatningene i liten grad er relatert til skole, elever og lærere som kontekst for kunstbesøka. I undersøkelsen framstår dessuten kunstformidlerne som ambivalente til pedagogikk, til tross for at skolekonsertenes eneste kontekst er skolen.

Skolefagsundersøkelsen 2011 peker på at lærere i grunnskolen ønsker å eie og drive de praktisk- estetiske faga definert som skolefag i kjernen av skolens virksomhet. Kunstfaga må etter mitt syn være rotfesta i skolen, og lærerne må være sentrale premissleverandører når kvalitet skal defineres for disse faga.

Både kulturskolene og besøksordningene vil vinne på en styrking av skolens egne kunstdidaktiske kvaliteter: Dersom flere barn får god undervisning i kunstfag i grunnskolen, vil kulturskolen få et kvalitativt bedre opptaksgrunnlag og kanskje vil talenter fra andre samfunnslag og kulturer stå fram. Når det gjelder Den kulturelle skolesekken, er det for tida mange barn som ikke opplever besøka som meningsfylte, slik for eksempel Bamfords undersøkelse fra 2012 viser. Bedre undervisning i kunstfaga vil kunne gi elevene trening i å oppleve og vurdere kunstneriske uttrykksformer på en slik måte at mer av den tilreisende kunsten oppleves som meningsfylt.

Kunstformidlere i flertall


Så hvordan kan kulturlivet rundt skolen forholde seg for å bidra til å skape best mulig undervisning i skolen for alle barn? Grunnskolelærerne i estetiske fag sin stemme er svak. Den overdøves av sterke krefter innad i skolen, men også av formidlingsorganisasjoner som står på utsida. Kan det være et bidrag at alle de velmenende agentene rundt grunnskolen forsøker å finne fram til representanter for dem som arbeider med kunstfag i skolen til daglig for å få i gang en samtale? I alle fora omkring kunstfag i skolen jeg har deltatt på har kunstformidlere vært i massivt flertall. Hva med å arrangere noen møteplasser der balansen bevisst er omvendt?

Går det an å ha en agenda om å skape relasjoner og utvikling der skolens og lærernes profesjonalitet og råderett over innhold og fagkunnskap anerkjennes, støttes og styrkes? I så fall tror jeg det ville vært et mer konstruktivt bidrag enn å bruke kreftene på lokaliseringsdebatt.

Kari Holdhus er 1. amanuensis på musikkseksjonen ved Høgskolen Stord Haugesund.

Publisert:

Del: