16. september har operaen “Das Frauenorchester von Auschwitz” av Stefan Heucke premiere i Mönchengladbach. Dei fleste medverkande er frå Tyskland, men den norske alten Anne Gjevang er tildelt ei av hovudrollene; Alma Rose, som var dirigent for kvinneorkesteret. – Alma la et sterkt press på musikerne i orkesteret. Hun var overbevist om at dersom de ikke spilte godt, kunne orkesteret når som helst bli oppløst; deres eksistens var avhengig av at nazistene var begeistret til enhver tid. Slik levde de under et umenneskelig press, seier Gjevang til Ballade.

Portene til Auschwitz-Birkenau

Av Ida Habbestad

I ei tid der Holocaust-tematikken stadig er aktuell, er det klart for urpremiere på ein ny opera, skriven av den tyske komponisten Stefan Heucke. Handlinga i operaen er lagt til konsentrasjonsleiren i Auschwitz under 2. verdskrig, der det mellom 1942 og 1944 eksisterte eit kvinneorkester som truleg berga livet til ei rekkje jødiske kvinner.

Den norske alten Anne Gjevang spelar ei sentral rolle i oppsetjinga; hennar rollekarakter Alma Rose, vart dirigent for kvinneorkesteret i Auschwitz. Ballade har intervjua songaren, som fortel om ein engasjerande prosess:

— Operaen berører fundamentale emner. Ikke bare Holocaust-problematikken i seg selv, men også hva bruk og misbruk av den klassiske musikken kan gjøre med mennesket, fortel Gjevang. – Selv om kvinnene spilte i nazistenes tjeneste – noe som bød mange av dem i mot – er det et faktum at musikken i dette tilfellet helt konkret reddet disse kvinnenes liv. De overlevde Holocaust ene og alene fordi de kunne spille et instrument.

Musikklivet i konsentrasjonsleiren
Librettoen er skriven av komponistens bror, Clemens Heucke, med utgangspunkt i ein dokumentarisk roman av Fania Fénelon. Fénelon var jødisk songarinne frå Paris, og var ei av kvinnene som overlevde opphaldet i konsentrasjonsleiren.

Fania og Alma er operaens hovudpersonar, begge historiske karakterar. Korleis er det å framstilla ei rolle som Alma Rose?

— Alma er en historisk person, og det er alltid spesielt, seier Gjevang. – På den ene siden har du mye materiale, man vet hvem hun var, men samtidig blir det nettopp derfor en stor oppgave å fremstille henne.

Gjevang meiner det er viktig å få belyst den viktige rolla også kvinneorkesteret utgjorde for desse kvinnene:

— Det er overraskende hvor lite vi har visst om musikklivet i konsentrasjonsleirene. Vi vet at nazistene hadde et orkester i Theresienstadt, hvor intelligensiaen og kultureliten fra Praha var. Flere store komponister endte i Theresienstadt, og der ble det skrevet mye musikk. Man hadde også et herreorkester i Auschwitz – mer eller mindre for å kunne vise at man var et kulturfolk, og at konsentrasjonsleiren var et sivilt sted å oppholde seg. Det kanskje færre har visst, er at kvinneorkester i Auschwitz også fantes, selv om det aldri ble like høyt prioritert som herreorkesteret.

Alma Rose si sterke historie
At det var Alma Rose som skulle verta orkesteret sin dirigent, er naturleg (eller særs absurd) etter hennar sterke plass i det austerrikske kulturlivet å dømma. Hennar innsats og pågangsmot var med på å halda orkesteret og kvinnene oppe, meiner Gjevang, som fortel om Alma si historie fram mot krigsutbrotet:

— Alma Rose vokste opp i et hjem i Wien på begynnelsen av 1900-talet, på den tiden da Wien huset eliten på ethvert kulturelt område. Helt fra hun var liten, ville hun bli fiolinvirtuos. Hennes far, Alfred Rose, ledet Rosekvartetten, som var den tidens kanskje mest kjente strykekvartett. Han var dessuten konsertmester i Wienerfilharmonien, og nærmeste samarbeidspartner med sin svoger Gustav Mahler som var på Wiener Statsoper.

Mange kunstnarar flykta frå sine respektive land, då antisemittismen byrja vaksa seg sterk, deriblant Almas onkel, Gustav Mahler. Kvifor drog ikkje Alma Rose?

— Utviklingen kom ikke fra den ene dagen til den andre, antisemittismen utviklet seg over langt tid, seier Gjevang. – Jeg tror de var så absorbert av sitt eget miljø, at de tok ikke tegnene høytidelig – og en dag var det for sent. Alma klarte å smugle sin far til London, men for å ha noe å leve av, dro Alma til Holland, hvor det var et undergrunns kulturliv. Her holdt hun i flere år private konserter som ikke var tillatt. Men så ble også Holland lukket, nære venner smuglet henne ut, og hun var på vei til Sveits da hun ble tatt, fortel Gjevang.

Ved seleksjonen vart Alma Rose sendt til den medisinske eksperimentavdelinga, som var den mest frykta plassen å komma til i konsentrasjonsleiren. Der var det imidlertid nokon som kjende henne att, og Alma vart sendt til dameorkesteret, der ho vart leiar og dirigent.

— Hun må ha hatt en enorm karisma, en måte å være på som blendet nazistene, fortel Gjevang. – Hun fikk en sterk posisjon, uten å oppgi sin egen integritet, og hun var nok klar over at hun i denne posisjonen kunne redde liv ved å ta fanger opp i orkesteret. De som spilte der var jo fremdeles fanger, men de hadde bedre forhold denne de andre fangene, de hadde bedre klær, mer grønnsaker i suppa, sin egen brisk å sove på, og så videre.

Musikk framfor tvangsarbeid
Det er eit stort apparat involvert i operaproduksjonen. 20 solistar, skodespelarar, og 100 statistar står på scena gjennom 12 forestillingar, og i tillegg til eit stort orkester i orkestergrava, er det dessuten eitt eige kvinneorkester med. Dei mange medverkande får stadige konfrontasjonar med det verkelege i denne historia, fortel Gjevang; til dømes under generalprøva til operaen, då Anita Lasker Wallfisch – ei av dei overlevande frå kvinneorkesteret var til stades.

Slike ting må prega dei involverte?

— Ja, og noe av det viktigste er at vi møter tyskernes egen vilje og mot til å ta opp dette smertefulle temaet, seier Gjevang:

— For oss som er musikere, er dessuten det følelsesmessige aspektet veldig interessant. Å kunne holde på med musikk isteden for å utføre tvangsarbeid, må jo på mange måter ha vært positivt. Ikke bare fordi det var mindre tungt arbeid, men det var nok også en slags ventil, hvor man fikk brukt følelsene sine. Men på en annen side var det også en meget stor påkjenning å måtte bruke nettopp det som var følelsesmessig viktig for dem i nazistenes tjeneste.

Til dømes var orkesteret i bruk kvar morgon når fangane skulle ut på jobb, og når dei vende heim att om kvelden:

— Orkesteret fungerte som metronom, de spilte alltid lystige marsjer som skulle holde temopet oppe. Første gang vi prøvde det, var forferdelig; disse lystige marsjene som spilles mens folk blir sparket i hjel; det er så grotesk og absurd at man finner ikke ord! seier Gjevang:

— Og de holdt privatkonserter for SS offiserene, når de hadde behov for avkobling og adspredelse, særlig etter seleksjoner. For eksempel vet vi at doktor Mengele absolutt måtte høre Schumann’s “Träumerei”.

Arrangering og kvalitet
Med ei tilfeldig samansetjing av dei instrument ein hadde tilgjengeleg; mandolin, gitar, trekkspill, fiolin, cello, kontrabass og klaver, var tilretteleggjing og arrangering ei viktig del av verksemda. Og heile tida heldt dei ein overtydande kvailitet:

— Alma la et sterkt press på musikerne i orkesteret. Hun var overbevist om at dersom de ikke spilte godt, kunne orkesteret når som helst bli oppløst; deres eksistens var avhengig av at nazistene var begeistret til enhver tid. Slik levde de under et umenneskelig press, og Alma var fanatisk i forhold til at alle måtte gjøre sitt beste til enhver tid. Disse kvinnene var ikke egentlig profesjonelle musikere, men hun behandlet dem som om de var Wienerfilharmonien.

Uttrykkssterk musikk
Kva meiner Gjevang så om musikken?

— Heuckes skrivemåte er relativt tradisjonelt moderne, seier Gjevang. – Han bygger på de store former og er tysk forankret, men mange beskriver også musikken hans som en forlengelse av Sjostakovitsj, den er kraftfull og har ofte atonale klangbilder. Ut fra dette bildet kan man så høre “Donau”, spilt av kvinneorkesteret. Jeg tror det kommer til å bli utrolig uttrykkssterkt.

Og, han har inkorporert tematikken på ein god måte, avsluttar Gjevang:

— Heucke har valgt å beholde en arie fra “Madame Butterfly” helt intakt. Det store orkesteret blendes ut, og vi spiller med dameorkesteret med vår merkelige instrumentsammensetning. Denne arien sier at “en dag kommer da mine drømmer vil bli virkeliggjort”, og alle de medvirkendes indre liv får et øyeblikk lov til å utfolde seg uforstyrret. Der er vi alle litt redd for å miste kontrollen. Men det blir som et frihetsrop!

Publisert:

Del: