Stavangerbandet Kvelertak hoppa uti med begge beina, og resultatet er en debutplate som blir diskutert heftig allerede før den har kommet i butikkene.

© Erik Holsvik

Da Kvelertak startet i 2007, var det mest for gøy. Med debutalbum på markedet ser bandkarrieren ut til å ta en mer seriøs vending for seksløperen fra Stavanger.

Streben etter det riktige lydbildet var det viktigste ankepunktet da Kvelertak i fjor besluttet å drøye innspillinga av det selvtitulerte debutalbumet. Det gjorde de rett i. Da Kurt Ballou, mest kjent som gitarmaestro i det legendariske Massachusetts-bandet Converge, sa ja til å produsere debuten i sitt studio Godcity, var veien til statene kort.

— Kurt sto øverst på ønskelista over produsenter. Vi sendte han en melding på Myspace om han kunne mikse plata eller være involvert på en eller annen måte. Etter en dag fikk vi svaret: ”Fuck yes, let’s do it”, forklarer én av Kvelertaks tre gitarister, Vidar Landa.

Over dammen
Med et par demoer i bagasjen bar dermed turen til statene, hvor bandet i fem uker jobbet med sin første fullengder. Låtmaterialet hadde de klart på forhånd.

— Vi var supernervøse. Vi skulle spille inn med en fyr som er låtskriver og gitarist som er vant med å produsere skikkelige band, ikke nybegynnerband som oss. Etter å ha brukt et par dager på å snakke om musikk og gå i musikkbutikker kom vi mer på kompisfronten, så når vi begynte å spille inn var skuldrene senket.

Kvelertak er en salig blanding av mange ulike sjangre, hvor gurglende screaming preger groovy og nådeløs framdrift i form av klassiske rockeriff og små doser norsk black metal, ifølge Landa. De beskriver seg selv som ”et koldtbord av riff”, og seiler under sjangerflagget necro’n’roll.

— Hvor dekkende det begrepet er, er jeg usikker på. Det at vi er et koldtbord av riff betyr derimot at i leverer mange deilige riff som du selv ville plukket om du hadde et koldtbord foran deg. Lyden Kurt har fått fram på plata har en utrolig kraft – det er som om bandet trykker seg ut av høyttalerne, hevder han.

The owls are not what they seem
Coveret er et kapittel for seg selv. Det er snekret sammen av den velrenommerte kunstneren John Dyer Baizley, som også er gitarist og vokalist i det alternative progmetalbandet Baroness. Han er kjent for å ha designet coverart for band som Kylesa, Torche og Darkest Hour, inkludert sitt eget band.

Stilen? Se for deg den tsjekkiske maleren Alfons Mucha under påvirkning av et eller annet hallusinogen, hvor resultatet er art nouveau med en aldri så morbid vri. Kvinner med tomme blikk og sære dyremotiver kjennetegner de fleste platecoverne Baizley har ført i penselen, og det er nettopp dette som preger omslaget på Kvelertaks plate: Et uglehode som slynger et par tentakler om et par uanfektede kvinnfolk.

Landa forklarer at Baroness’ bookingagent hadde fått tak i Kvelertaks promo-CD på den hollandske bransjefestivalen Eurosonic, hvor den videre hadde funnet veien til bandets turnébuss.

— En dag dukka det opp en mail fra Baizley som sa at han hadde hørt mye på promoen på turneen. Han likte det veldig godt, og om han kunne være til hjelp med noe var det bare å si ifra. Vi trodde han var uoppnåelig, så vi var ikke seine med å si ja, forteller han.

Baizley er ikke kjent for å skorte på symbolbruken i kunstverkene sine, og Kvelertak-coveret er et resultat av tolkning av bandets tekster samt kunstnerisk frihet.


Omslagsbildet på debuten til Kvelertak

Celeber ekspertise
Å ha celebert selskap med seg på sitt første album har gitt debutplata mye oppmerksomhet allerede før den offisielt har blitt sluppet, forteller Landa.

— Oppmerksomheten er en kjempebonus for oss. Vi har fått mye oppmerksomhet bare på grunn av coveret, og det er kult så lenge vi får folk til å høre om oss.

Selv om bandet har tatt det med godt humør, forteller Landa at det også har kommet sure oppstøt i retning Kvelertak i det siste.

— Det er irriterende når folk spekulerer i hvordan ting har gått for seg, og det er provoserende når folk beskylder oss for å kjøpe kred. Vi visste ikke at John Baizley og Kurt Ballou var så hippe som folk påstår de er. Folk kan mene og si hva de vil, både Ballou og Baizley valgte å jobbe med oss, fastslår Landa.

Om det i internasjonal sammenheng er en karrierebooster å ha prestisjetung ekspertise på laget, er en annen ting.

— Om et kjent metallmagasin på nett skryter av oss i USA, gir det oss ingen pekepinn på om vi kan gjøre det bra i utlandet, sier han, og forteller at de skal på europaturné for å utforske om dette kanskje faller i god jord hos andre enn nordmenn.

De legger i juli ut på veien med Converge, Kylesa og Gaza, og besøker i underkant av 30 scener på turen. Kurt Ballou sikret dem innpass til turneen , dessuten deler stavangerbandet europeisk bookingselskap med Converge, Avocado Booking.

Kvelertak synger riktignok på norsk, noe Landa mener kan slå begge veier i kampen om internasjonalt gjennomslag.

— Kurt var lei av folk som prøvde å skrive engelske tekster som ikke selv var amerikanere, så han synes vokalen var noe av det som var kult med oss. Noen synes det er eksotisk og spennende, men siden mange er opptatt av tekster, legger det også en begrensning, tror han.

Gjengen har i det siste lagt ned mye tid og penger på utgivelsen, musikkvideo og grafikk.

— Det skjer mer med Kvelertak enn det gjorde i fjor, men det koster mer også. Den økonomiske situasjonen er elendig. Kontoen er skakkjørt, men vi ser positivt på det, medgir Landa.

Kvelertak (Myspace) slipper sitt selvtitulerte album 21. juni, og medvirkende på plata er blant annet Andreas Tylden (JR Ewing, Altaar), Hoest (Taake), Ivar Nikolaisen (Silver) og Ryan McKenney (Trap Them). Plata er produsert og mikset av Kurt Ballou, og mastret av Alan Douches.

Publisert:

Del: