Tablaspiller Sanskriti Shrestha i tradisjonell drakt ble en langt mer intim og personlig opplevelse enn forventet, mener Monica Ifejilika etter konserten under årets Melafestival.

Sanskriti Shresta og tanten Sumitra, som hadde reist hele veien fra Nepal, © Hedda Marie Westling

Sanskriti Shrestha er emosjonell. Vi vet det ikke ennå, men hun sitter på midten av den lave scenen omflanket av tanten som først introduserte henne for instrumentene hun holder i fanget, og ektemannen, som har erstattet trommesettet med et indisk harmonium. «Jeg har ikke så mye å si,» sier hun stille. «Jeg snakker mer etter hvert».

Nobels Fredssenter dras i sømmene mellom nysgjerrige turister og Melapublikummet som siger sakte inn for å overvære Mela klassisk-programmet. Ståket og energien fra Rådhusplassen skal erstattes med elegante toner fra Sør- og Nord-Asia i en pyntet og lyssatt sal.

Over scenen beveger verdensstjerner, sarod- og sitarmestere seg, før en norsk-nepalsk ung kvinne tar plass. Kvinnen med sitaren spiller en syklisk melodi, og harmoniumet stemmer i før tablaen låter gjennom anlegget. Samspillet pirrer nysgjerrigheten min. Jeg fascineres av måten de kommuniserer på, med små nikk og blikk. For hvordan spiller de sammen, og likevel så rytmisk langt fra hverandre? Shresthas rytmikk har tilsynelatende lite med akkompagnementet å gjøre. Hvordan tenker de timing?

Som motstander av å skulle mene mye om ting man ikke har greie på er konserten en utfordring for meg. En over gjennomsnittet ‘velbevandrethet’ innen feltet (altså world/verdensmusikk), har tross alt ikke gitt meg annet enn en avstandsaktelse og -beundring for de sørasiatiske musikktradisjonene. Det er vakkert. Det er noe rytmisk engasjerende og inntagende jeg finner paralleller til innen flere afrikanske tradisjoner. Men i dette rommet reiser jeg alene. Sjangre og sammenhenger ble så hurtig presentert i introduksjonen at jeg ikke rekker merke meg navnene. Jeg skribler noe ned, men har kommet for å lytte – ikke sitte med nesa nedi telefonen.

Sanskriti Shrestha har et kjent navn langt utover de tradisjonsmusikkinteresserte. Med jazzblandingsprosjekter som Moksha og sekstetten Avatar har hun turnert over store deler av verden, og etablert seg som både en moderne fortolker og en tradisjonsforvalter på tabla. Hennes opptreden på Mela representerer det siste, og når hun på nytt åpner munnen skjønner vi at det er noe nært og personlig vi skal få oppleve.

«Hun har reist hele veien fra Nepal», forteller Shrestha gjennom en klump i halsen, og smiler mot kvinnen til venstre for seg, «for å være min emosjonelle støtte.» Hun introduserer mannen til høyre, Andreas Wildhagen, og vi skjønner at det er til denne spesielle anledningen han nå sitter ved et harmonium i stedet for bak et trommesett. Hovedpersonen ser fra den ene til den andre, og bestemmer at det er nok snakk.

Andreas Wildhagen, Sanskriti Shresta og tanten Sumitra under Mela klassisk søndag 18. august, © Hedda Marie Westlin

Det tar tid før jeg slutter å følge med, og begynner å lytte, og jeg kaster bort tid på å undres på hvorfor. Er det fordi jeg selv er musikkskaper at dekodingen av valgene, dechiffrering av kodene og kommunikasjonen dem imellom stjeler oppmerksomheten min? Er jeg miljøskada? Kan jeg ikke bare slappe av og lytte?

Men etter hvert krever musikken at jeg slipper taket i egne ideer om låtoppbygging, tematikk og rytmikk. Jeg trenger ikke forstå det ennå. Med en syklisk melodi rammer sitaren og harmoniumet inn tablarytmer. Rytmene går inn og ut av hverandre, i skiftende intensitet. Og Sanskriti Shresthas hender får trommene til å synge, eller bølge, føles det som.

Og så konnakol. Den rytmiske syngingen, eller scattingen enhver sanger nødvendigvis må beundre. Ørene spisser seg, og det er ikke så viktig hva hun forteller om, hva rytmene og vokalene betyr, for hun viser oss deler av hvem hun er. Alt hun har med seg. Fra Nepal og tante Sumitra.

Vi går over i en ny melodi, og Sanskriti Shrestha forteller om ‘Taal’ og ‘rytmiske sirkler’, men det er for sent. Jeg er henført og bortført, og skribler ikke lenger. Med rappe, kraftfulle knepp og dype ljomende slag synger trommene seg inn i kroppen min. Og jeg dras med dit hvor polyrytmer fødes og analytikere forkommer. Et sted mellom læremesterens pisk og fri fantasi. Et ukjent og inspirerende musikalsk sted jeg vet jeg vil besøke igjen.

Det var bra. Sanskriti Shrestha i tradisjonell drakt ble en langt mer intim opplevelse enn noen av oss hadde forventet. Og kanskje var det denne fine lille, og tilsynelatende impulsive musikalske konstellasjonen som la et magisk preg over konserten. Med et samspill preget av en tante som har reist hele veien fra Nepal, og som egentlig spiller tablas, men i dag har tatt sitaren fatt, og en ektemann som egentlig spiller trommer, men som i dag har satt seg bak et harmonium – og en hovedperson, som ikke klarte skjule takknemlighet og kjærlighet bak en profesjonell mine.

Jeg blir sittende og høre flere mestre, men Sanskriti Shrestha sitter igjen i kroppen min. Hvem vet? Kanskje var det bare en ny dag på jobb for henne, men for oss i rommet ble det personlig.

Publisert:

Del: