Kunst, forskning og forviklinger

I mai i år publiserte det norske programrådet for kunstnerisk utviklingsarbeid nye retningslinjer. Målsettingene er blant annet at arbeidet skal være basert på kunstnerisk utøvende virksomhet, at man skal fremme kritisk samtale om kunsten ut fra akademiske former, og at arbeidet skal gjøres tilgjengelig for offentligheten.
Men til tross for at programmet er blitt etablert, gjenstår fremstillingsproblemet, mener professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) Erling Guldbrandsen.

Han presenterer tre spissformuleringer der han problematiserer utgangspunktet for kunstnerisk utviklingsarbeid-programmet:

• * Også forskning er komplisert som begrep, og også forskning er skapende virksomhet.
• * En kunstner har ingen privilegert tilgang til et språk om kunsterfaringen.
• * Det finnes ingen direkte vei fra kunstnerisk virksomhet til forskningens begreper.

Guldbrandsen peker på at måten man binder sammen begrepene kunst og forskning på i stor grad styrer hvordan man er nødt til å tenke. Han fremholder viktigheten av kunstnerisk virksomhet som en egen form for erkjennelse, som er spesifikt estetisk. Guldbrandsen advarer også mot et naivt syn på språk og forskning.
– Kunstfilosofien er et felt som er mange tusen år gammelt. Mange kunstnere mangler innsikt i den nødvendige begrepshistorien. Språket kan bli upresist og mangle dybde. En kunstner som skal forske på sitt eget arbeid må være like kompetent på språkliggjøringen som på det kunstneriske arbeidet, sier han.

– Seks forskjellige planeter
Under en paneldebatt om kunstnerisk utviklingsarbeid på Litteraturhuset under Forskningsdagene i september, tok Frank Havrøy, som er leder for kunstnerisk utviklingsarbeid ved Norges Musikkhøgskole (NMH), til orde for å bygge broer mellom akademikere og utøvere. Grunnlagsspørsmålene alle kunstnere arbeider ut fra danner et godt utgangspunkt for forskning, argumenterte Havrøy, som mente mange kunstnere kvier seg i møte med vitenskapen.

Men en avbildning av kunstnerisk praksis er ikke ensbetydende med forskning, mener Gulbrandsen, som antyder at programmet står i fare for å slå dokumentasjon i hartkorn med forskning.
– Kunstneren har en erfaring av hvordan det er å fremføre verket. Men dette er ikke forskning, det er interpretasjon. Hvis programmet skal produsere vitenskapelig forskning, må resultatene kunne etterprøves og oversettes fra kunstnerisk til vitenskapelig refleksjon. Hvis ikke risikerer man å oppfinne den dype tallerken på nytt, sier Gulbrandsen.
Musikkforsker og kritiker Magnus Andersson er uenig.
– Kunstneren har ikke en privilegert forståelse av erfaringen, men likevel en spesifikk innsikt. Og kunstnerisk forskning skal heller ikke bli vitenskapelig forskning. Det ligger heller ikke i oppdraget, sa han under paneldebatten.

Foreslår «kunstnerisk forskning»
Innfallsvinkelen til debatten som fant sted under Forskningsdagene var hvordan institusjonene kunne synliggjøre det kunstneriske utviklingsarbeidet. Likevel utviklet det seg raskt til en diskusjon om hvilke begreper som ligger til grunn.
– Vi er på forskjellige planeter og har seks ulike oppfatninger av samme fenomen, sa Magnus Andersson, om seg selv og de andre paneldeltagerne.
Andersson ønsker å bruke begrepet «kunstnerisk forskning» istedenfor «kunstnerisk utviklingsarbeid».
– Det er meget viktig at vi er klar over at vi bruker forskningsbegrepet på kunstens premisser. Det er rett og slett altfor mange prosjekter (kunstneriske utviklingsprosjekter, red. anm) som jeg ikke skjønner bæret av, og det kunstneriske forskningsbegrepet gir oss klarere standarder å forholde oss til uten å låse oss til normalforskningens rigide metodiske krav, sier Anderson i et intervju på NMH.no.
– Vi kan – og jeg mener at vi bør – bruke vanlig standard fra forskningen, men vi må legge en annen betydning i ordene. Å ha en problemstilling betyr at vi er klar over hva vi utvikler. Metoden er våre tanker på hvordan vi går frem for å skape noe, og etterprøvbarheten betyr ikke nødvendigvis at vår forskning er riktig eller gal, men at det er mulig for andre å følge utviklingsprosessen og at de kan skjønne hva i vårt arbeid som er vunnet.

– På kunstens premisser
Rektor ved Norges Musikkhøgskole (NMH), Peter Tornquist, sitter i styret i programrådet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Han mener programmet først og fremst skal generere mest mulig kunnskap om hva institusjonen og studentene arbeider med. Et avgjørende spørsmål, ifølge Tornquist, er: Hva slags kunnskap produserer kunstnere?
– Hver gang noen spør meg om idéen er godt egnet til kunstnerisk utviklingsarbeid, spør jeg: Er det et genuint spørsmål, som best kan besvares kunstnerisk på en systematisk måte, av dertil egnede kunstnere, da er vi på sporet av noe.
Et eksempel på resultatene av kunstnerisk utviklingsarbeid i dag, er refleksjonstekstene stipendiatene er forpliktet til å skrive. På Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) offentliggjøres disse på institusjonens hjemmesider. Tidligere KHiO-rektor Cecilie Broch Knudsen, som leder programstyret for Kunstnerisk utviklingsarbeid, forsvarer programmet.
– Det er viktig at vi vet hva vi etterspør, og at vi artikulerer oss så klart som mulig. Begrepet kunstnerisk forskning og utviklingsarbeid har mange forskjellige betydninger. Det er en hybrid mellom kunstnerisk utøvelse og akademisk forskning, og det er det ment å være. Gjennom de tverrfaglige prosjektene vi har, utvikler man også nye språk og et nytt begrepsapparat, sier Broch Knudsen.
I likhet med Broch Knudsen anser Tornquist debatten rundt kunstnerisk utviklingsarbeid som nødvendig. Samtidig mener han at programmet er av stor betydning for NMH, og han opplever at kunstneriske hensyn blir ivaretatt.
– Kritikken av kriteriene er nødvendig. Men vi har en unik posisjon, og vi får lov til å holde på med dette innen kunstens premisser, sier Tornquist.