Mens vi venter på oppdateringene i åndsverkloven: Forlegger Kai Robøle mener nivået på kunnskap om rettigheter knytta til egne verk er for lavt.

© Willy Martinsen

– Kompetansenivået er lavt. Jeg sier det litt brutalt, men sånn er det. I mine verv og roller møter jeg artister, komponister, produsenter, musikere, og selv nyutdannede studenter fra relevante linjer på universiteter og høyskoler, som kan lite om bransjen de skal inn i generelt, og om rettigheter og opphavsrett spesielt.
Kai Robøle er styreleder i Musikkforleggerne – og har bakgrunn som musikkforlegger i selskapene Waterfall Music og forleggergruppa Arctic Rights Management. Han blir engasjert når Ballade.no ringer for å følge opp utfordringene vi har skrevet om: Om hvordan mange norske musikere, produsenter og låtskrivere, enten de er artister sjøl eller jobber tett på artistene, opplever opphavsrett. Det kan være utydelig hvordan avtaler som fordeler rettigheter og utløser inntjening bør inngås.

Her beskriver forsker Yngvar Kjus typiske situasjoner som et utvalg norske artister/låtskrivere synes er problematiske. Eks-medlem i Highasakite, produsent og musiker Kristoffer Lo sier:
– Ingen vil ha en slik konflikt vi var i, gud hjelpe meg. Mye kunne vært unngått om vi, og da mener jeg alle i musikkbransjen, ville snakket mer offentlig om hvor grenseoppganger går, og om hva man kan forvente, sa Lo til Ballade.

Grobunn for frustrasjoner
– Kunnskapsnivået er lavt, både når det gjelder rettigheter og praksis, og da skapes det fort usikkerhet og frustrasjon i situasjoner som burde vært preget av kreativitet og trygge rammer, beskriver Robøle.

Han har turnert med panel-foredraget The Business sammen med initiativtaker Mike Hartung (leder for produsentforeninga Platearbeiderne) der også advokat Stine Helén Pettersen (ekspert på opphavsrett, Bing Hodneland), samt representanter fra GRAMO og TONO var med med mål om å øke forståelsen på dette feltet. 
– I Norge gjelder i utgangspunktet avtalefrihet, og satt litt på spissen kan du si det er friheten til å inngå en så dårlig avtale du selv vil – så lenge du er over 18 år og edru. 
Allikevel er det noen grunnleggende prinsipper man bør vite noe om for å kunne gjøre gode vurderinger, sier Robøle. 
 
På sin ferd gjennom landet, invitert av regionale kompetansesentra i musikken, har The Business prøvd å banke inn forskjellen på et verk og en innspilling:
– Grovt sett: har du bidratt til det selvstendige verket utover å bidra til hvordan nettopp denne versjonen/innspillingen av det blir? Altså bidratt til selve melodien, teksten, eller endret akkordene? Da kan du ha krav på å stå som opphaver til en del av verket. Dette gir TONO-avregninger, dette er forlagssiden, og dette vil gi utbetalinger ved framføring av låten – uavhengig av hvilken innspilling som fremføres. Er du derimot en musiker eller produsent som legger på et riff eller en bassgang, du bidrar med noe som gjør den innspillingen til noe spesielt, men uten å bidra til endring av låten i seg selv, da har du i utgangspunktet rettigheter knyttet til innspillingen – masteren. De gjelder for fremføring av den spesielle innspillingen, og forvaltes av GRAMO. Selv om du har bidratt med noe avgjørende for akkurat denne versjonen av låten, har du ikke nødvendigvis bidratt som låtskriver, beskriver Robøle.
På TONOs hjemmeside presenteres problemstillingene sågar under tittelen «Musikernes blindsone».

– Som eksempel kan det nok fort føles litt urettferdig når Ed Sheeran gjør en cover av låta du skrev til indie-bandet ditt i Kjøllefjord – der du ga bort 4/5 av verket til bandmedlemmene for å være grei – og Sheerans versjon av låten streames 700 000 000 ganger på Spotify alene …

Så langt, så godt, men allikevel så nitidig … men i tillegg kan det også dukke opp forskjellig praksis når man inngår splitt-avtaler. Ikke minst for en stadig mer internasjonalt retta bransje:

Hva er rimelig?
– Når det er sagt hindrer ikke disse prinsippene at internasjonale managere vil prøve å tilkjempe seg det som kan oppleves som urimelige andeler på vegne av produsenter og artister med internasjonal suksess, eller at man kan velge å inngå en elendig avtale på egne vegne hvis man synes det er gøy.

Med andre ord kan man møte krav om å bli oppført som co-writers basert på en samarbeidende artists størrelse – uavhengig av om denne har vært med på å skrive en sang overhodet.

– Det ser ut som det er lite kjennskap til god praksis, eller innarbeida maler for forskjellige situasjoner. Hvordan ser du på forslaget om et bransjestyrt organ og tilhørende etiske normer, for forskjellige standardsituasjoner?
– Så lenge de som sitter i et slikt organ til enhver tid er oppdatert – også i forhold til internasjonal praksis – ser jeg ingen grunn til å ikke prøve det. Men det bør i såfall skje i tillegg til at det jobbes for generell kompetanseheving, og i tillegg til en tvisteløsningsnemnd som styrker mulighet for rimelig vederlag, mener forleggeren.

Og uansett hva du sitter igjen med etter å ha lest denne artikkelen om forhandlinger og organisering for å øke opphavsrettkompetanse, kommer du til å huske dette bildet:
– Elvis Presley kunne gjerne stå med 95 prosent eierskap til en låt, men hadde ikke bidratt med en døyt inn i selve skrivinga. Fordi han var stjerne.

– Mye kunne vært unngått om vi, og da mener jeg alle i musikkbransjen, ville snakket mer offentlig om hvor grenseoppganger går, sier Kristoffer Lo., © Thor Egil Leirtrø

 

 

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.

Publisert:

Del: