So What! er nedlagt, og Kulturrådet er en av de institusjonene som har blitt utpekt som syndebukker i forbindelse med at de tidligere i år avslo klubbens støtte-søknad om 100.000 kroner. – Vi er en av de riktige adressene for kritikken, men det er viktig at folk forstår hvilke rammer vi opererer innenfor, sier Sverre Fossen, som er leder av Faglig Utvalg for Turné-, Transport og Festivalstøtte i Kulturrådet. Fossen mener det er vanskelig å gi driftsstøtte til enkeltsteder som So What!, uten å skape en usunn, konkurransevridende effekt.

Gitar-fraktal

Av Knut Steen

Klubben So What bestemte seg sist helg for å avvikle driften etter ni år som en av Oslos kulturpilarer innenfor rock- og popmusikk. En av grunnene de oppga var manglende støtte og forståelse fra blant andre Kulturrådet, som nylig avslo deres søknad om støtte på 100.000 kroner, etter at styret hadde fortalt om omfattende tap i forbindelse med utstrakt konsertvirksomhet. Nedleggelsen kom ikke som noen følge av en konkurs, men handlet snarere om et styre som følte seg utbrente og leie av manglende forståelse, vilje til dialog og støtte fra bevilgende myndigheter.

Ballade tok kontakt med Faglig Utvalg for Turné-, Transport og Festivalstøtte, som avslo So What! sin søknad, for å høre hvilke kriterier de legger til grunn for sine tildelinger.

— Jeg ble veldig trist da jeg hørte at So What! var avviklet, og grunnene de oppga, sier Sverre Fossen. Jeg skal innrømme at jeg tenkte “er dette min skyld?”, men slik jeg forstår det besluttet styret å legge ned driften fordi de følte seg utbrente. Jeg kan ikke gå inn og diskutere avgjørelsesprosessen bak hver enkelt søknad, men kan på generelt grunnlag si at det er fryktelig vanskelig å tildele driftsstøtte til en klubb i hovedstaden, uten at dette slår uheldig ut for de angre klubbene, som driver med noe av det samme, sier Fossen, før han fortsetter:

— Mono, John Dee og So What! har for eksempel ganske like profiler. Det hadde vært veldig vanskelig å rettferdiggjøre støtte til en av dem, og ikke de andre. Dette hadde ført til en usunn konkurransefordel. Derfor er det lettere å gi tilskudd til spesifikke prosjekter, som kanskje omfatter flere spillesteder og artister. Zoom er et eksempel på et slikt tiltak, som vi har gitt 55.000 i støtte til. Ellers er det viktig for oss å spre støttekronene over hele landet, slik at også mindre steder, som ikke har publikumspotensialet til Oslo, har en mulighet til å klare seg.

Tidligere daglig leder av So What!, Claes Olsen, har tidligere uttalt til Ballade at han stiller seg uforstående til hvorfor steder som har vist at de kan utrette noe innenfor rock later til å bli diskvalifisert fordi de “klarer seg selv”. Ser kulturrådet verdien av å bevare steder som allerede skaper verdier når de søker?

— Selvfølgelig gjør vi det, men det blir vanskelig for oss å gi drifttsøtte til enkeltklubber, uten å få reaksjoner fra andre klubber i samme område, som nok ville følt seg kraftig oversett. So What! drev på en blanding av kommersialisme og idealisme, mens mange andre ikke hadde hatt mulighet til å klare seg i det hele tatt uten støtte, samtidig som de kanskje var det eneste stedet for lokal musikkultur. Vi har 1.4 millioner i året å dele ut, fordelt på to utdelinger, og får søknader fra samtlige rockeklubber og turneer. Dette er selvfølgelig alt for lite penger, og vi er nødt til å avslå veldig mange klart berettigede søkere hvert år. Får vi inn nærmest likelydende søknader fra like berettigede søkere, blir det bortimot loddtrekning.

I et tidligere intervju i Ballade uttalte Olsen at argumentet om rock godt kan klare å finansiere seg via næringslivet ikke holder mål, fordi han ser på det de driver med som kulturformidling, og fordi artister ikke tillater å bli assosiert med merkenavn og markedsføring som næringslivet ofte krever for å spytte inn penger. Dette er allment forstått og akseptert i forhold til kunstmusikk-miljøene, men har du forståelse for at dette også er gjeldende for rock-scenene?

— Ja, absolutt.

Både Toffen Gunnufsen og Erlend Mogård Larsen påpekte at det virker som rock og beslektet rytmisk musikk blir stemoderlig i forhold til “finere” musikkformer. Hvordan stiller du deg til slike utsagn?

— Det er umulig å ikke være enig i at rytmisk musikk får for lite i tilskudd. Vi trenger langt større tilskudd for å kunne fordele penger til alle støtteberettigede søkere. Når det gjelder genrefordelingen kan ikke jeg svare for det. Jeg sitter med en sum, som fordeles til populærmusikk, men dette er et stort felt, som dekker verdensmusikk, avant garde, rock, pop og crossoverprosjekter innenfor disse genrene. Nå skal det også sies at denne inndelingen er litt gammeldags, i og med at det blir stadig flere grenreblandede og genrebrytende grupper og utøvere. Er for eksempel Jaga Jazzist rock eller jazz? Resultatet er i hvert fall at det blir stadig flere søknadsberettigede søkere.

I Bergen har den rytmiske musikken organisert seg i Bergens Rock Aktører (BRAK), og oppnådd stor gjennomslagskraft overfor både kommunen og de politiske miljøene. Ville det vært lettere for dere å gi penger til hovedstadens rock-miljø hvis de hadde gjort noe av det samme, og sendt inn felles søknader?

— Hypotetisk sett kan det tenkes at det kan være en god idé. Men jeg kan også se for meg at klubbene går sammen om å søke om støtte til et spesielt konsept, som innebærer konserter på flere steder.

Men det ville jo bare innebære at klubbene gjør akkurat det samme som de gjør i dag?

— Det har du for så vidt helt rett i, men det er lettere for oss å gi penger til prosjekter enn det er å gi driftsstøtte til utvalgte steder. Ellers gir vi ofte støtte direkte til artistene, slik at de kan spille flere steder, for en rimeligere penge. Sånn sett støtter vi også spillestedene indirekte.

Føler du at Norsk Kulturråd har de nødvendige følerne ute for å kunne velge ut hvem i Oslos undergrunnsmiljø som fortjener et finansielt klapp på skulderen?

— Ja, det synes jeg. Kristin Winsents fra NRKs Petres Musikkmisjonen sitter i utvalget. Hun bor i Oslo og har god oversikt over hva som skjer der. I tillegg har vi representanter fra Tromsø, Bergen og Trondheim, som er godt kjente i sine lokale miljøer, avslutter Fossen.

Publisert:

Del: