Publisert:

Del:

Under Norsk Folkemusikk- og Danselags åpne møte i forkant av NFDs årsmøte16. mars, innledet professor Per Mangset til debatt under overskriften “Norsk tradisjonsmusikk og -dans i det senmoderne Norge. Kulturpolitiske utfordringer”. Bakgrunnen for møtet, og også Mangsets innleding, var utredningen “Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg” av Georg Arnestad, som for tiden er ute på høring fra Norsk kulturråd. Her skriver han bl.a. at det kulturpolitiske landskapet er i endring på en rekke felt, og at folkemusikkens organisasjoner må velge strategier deretter.

Per Mangstad, HiT

Av Per Mangset, professor ved Høgskulen i Telemark

Formålet med dette innlegget er å drøfte noen kulturpolitiske utfordringer folkemusikkfeltet står overfor. Jeg skal først skissere noen allmenne kulturpolitiske problemstillinger, endringstendenser og utfordringer. Deretter skal jeg prøve å knytte forbindelseslinjer til folkemusikkfeltet.

Det er lenge varslet at det skal komme ei ny kulturmelding. Slike meldinger blir alltid forsinket, så det er trolig fortsatt mulig å komme med innspill – også fra folkemusikkfolket. Hva kan vi vente? Hvilke nye kulturpolitiske utfordringer står myndighetene overfor?

Mens departementet har arbeidet med denne meldinga, har vi jo fått ny regjering og nytt kulturpolitisk styringsregime, altså et KrF-, Venstre- og Høyre-regime, som i mange saker også må lene seg mot FrP. Betyr det en kulturpolitisk høyredreining?

Tyngdepunktet i norsk kulturpolitikk har de siste 30 åra ligget i skjæringspunktet mellom mellompartiene og AP, ofte med SV som en ivrig, kulturvennlig medspiller. Det er dette sentrum-venstreregimet som har vunnet striden om de tidligere kulturmeldingene både på 1970-, 80- og 90-tallet. Her har dels Høyre og særlig FrP ofte havnet på sidelinja. Unntaket fra dette hovedmønsteret er det store mediepolitiske frisleppet som Høyrestatsråd Langslet satte i verk tidlig på 1980-tallet. Vil en Høyredominert regjering med støtte fra et delvis anstendiggjort FrP bidra til store endringer av norsk kulturpolitikk framover?

Det vil nok skje store endringer i norsk kulturpolitikk og kulturliv i de kommende åra, men neppe primært på grunn av regjeringens sammensetning. Endringsprosessene stikker dypere.

Tradisjonelt har norsk kulturpolitikk hatt noen særtrekk sammenlignet med andre land:

  1. Det offentlige støttenivået har vært høyt – til forskjell fra den angloamerikanske verden, men mer likt situasjonen på kontinentet.
  2. Norge og de andre nordiske land er nokså alene om å føre en individrettet og velferdsorientert kunstnerpolitikk.
  3. Vi har hatt en særlig tett korporativ kopling mellom organisasjonene i kulturlivet og statlige myndigheter. For eksempel har kunstnerorganisasjonene i praksis bestemt hvem som skal få statlige stipendier. Det er uhørt sett fra en fransk eller engelsk synsvinkel!
  4. Kulturpolitiske likhetsverdier står sterkt i norsk kulturpolitikk; lik fordeling er viktig – både geografisk og sosialt.
  5. Desentralisering er fortsatt en tung verdi i norsk kulturpolitikk. Kulturpolitikerne prøver aktivt å motvirke de sterke sentraliseringstendensene som preger kunst- og kulturfeltet.
  6. Frivillige kulturelle organisasjoner med ideelle mål og brei folkelig forankring har vært en bærebjelke i norsk kulturpolitikk. Noregs Ungdomslag er et typisk eksempel på en slik organisasjon.
  7. Vi har en sterk norsk tradisjon for institusjonalisering, det vil si for å bygge ut faste institusjoner, tilsette kulturarbeidere i fast stilling – og gi institusjonene fast plass på statsbudsjettet.
  8. Og til slutt: Norsk kulturpolitikk er tradisjonelt ganske nasjonalistisk. Det er vi ikke alene om, men kanskje står de nasjonale kulturpolitiske legitimeringene særlig sterkt i Norge.

Flere av disse særtrekkene ved norsk kulturpolitikk skulle vel tale til folkemusikkens fordel. Mitt ikke særlig velinformerte inntrykk er at folkemusikk og annen folkekultur tross alt har en relativt sterk stilling i Norge sammenlignet med andre vesteuropeiske land. Det kom jo tydelig til uttrykk under OL på Lillehammer og i andre sammenhenger der nasjonal identitet skal markeres offisielt. Jeg kan til sammenligning ikke tenke meg at ideen om et ‘nasjonalt folkemusikkensemble’ kunne komme på dagsordenen i Frankrike (et annet land jeg kjenner godt), selv om franske kulturpolitiske myndigheter er ivrige på å etablere nye, symboltunge kulturinstitusjoner til nasjonens ære.

Ordene “folklore” og “folkloristisk” har en sterkt nedsettende klang i fransk offentlighet, omtrent som “harry” i Norge. I Norge spiller derimot folkekultur, folkemusikk og/eller tradisjonsmusikk tross alt en sterk rolle som nasjonal identitetsmarkør, selv om mange nordmenn har et tvetydig hat-kjærlighetsforhold til slike kulturuttrykk. Jeg vil også anta at utbyggingen av folkemusikkstudier på høyskole- og videregående skolenivå, undervisningstilbudet i folkemusikk ved mange musikkskoler og folkemusikerstillinger på fylkesnivå forteller om en relativt sterk norsk kulturpolitisk prioritering av feltet. Ikke dermed sagt at den kulturpolitiske markeringen av folkemusikken ikke burde vært enda sterkere og tydeligere.

Endringstendenser på det kulturpolitiske feltet
Det er ikke tvil om at det for tida skjer store generelle endringer – om ikke en full oppløsning – av det tradisjonelle nordiske sosialdemokratiske kulturpolitiske regimet. La meg nevne noen slike endringstendenser:

  1. Det pågår en viss oppmykning og/eller fragmentering av de tunge institusjonsstrukturene i kulturlivet. Det har skjedd en vektforskyvning fra tunge institusjoner til midlertidige prosjekter. Stadig flere utøvende kunstnere blir frilansere. En fersk undersøkelse fra Telemarksforsking viser at det har skjedd en kraftig vekst i etablering av “selvstendig kunstnerisk” virksomhet på det sentrale Østlandet i de seinere åra. Det dreier seg etter alt å dømme mest om individuelle eller små nettverksbaserte virksomheter. Myndighetene vil også heller yte støtte til midlertidige prosjekter. De er skeptiske til de tendensene til tilstivning og ineffektivitet som ofte preger de faste institusjonene. Så vidt jeg forstår, vil også det statlige Scenekunstutvalget dreie scenekunstfinansieringen mer i retning av midlertidig og risikofull prosjektstøtte. Det er snakk om et mer målstyrt kulturpolitisk regime, der prosjektstøtte blir enda mer betinget av tilbakerapportering og evaluering av oppnådde resultater. – I denne sammenhengen kan man spørre seg hvor gode sjanser folkemusikkfolket vil ha med sitt forslag om et “nasjonalt folkemusikkensemble.” Vil det være kulturpolitisk vilje til å etablere en ny institusjon av dette slaget? Det er iallfall grunn til å tro det at det er klokere å markedsføre det som et “nettverk”, et “prosjekt” eller en “utøverbank” enn som en ny tung institusjon med en mer eller mindre fast stab. ‘
  2. Det pågår åpenbart også en økende privatisering innenfor kulturlivet generelt. Sponsorfinansieringen øker, selv om omfanget ikke bør overvurderes. Når folk i miljøet rundt Ultimafestivalen nå har kjøpt Parkteatret for å drive privatteater på Grünerløkka , er det et typisk “tegn i tiden”. – Her har jo Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) lenge vært i forkant av utviklingen – blant annet gjennom sitt sponsorsamarbeid med SAGA. Men både organisasjoner og enkeltutøvere på folkemusikkfeltet må antakelig bli enda flinkere til å skaffe seg inntekter fra det private markedet framover.
  3. Det pågår videre store endringer innenfor det frivillige organisasjonslivet, endringer som ifølge Arnestad (2001) også gjør seg tungt gjeldende på folkemusikkfeltet. De hierarkisk-demokratiske organisasjonene med brei medlemsbasis – og kommunikasjons- og beslutningskanaler fra lokalt, via regionalt til sentralt ledd – er i dyp krise. Organisasjonsforskerne har vist at det i stedet – på den ene sida skjer en oppblomstring av lokale midlertidige grupper og organisasjoner (velforeninger, aksjonsgrupper, samspillgrupper, kor) uten tilknytning til noen nasjonal organisasjon . På den andre sida blåser vinden i favør av små og operative sentrale ‘organisasjoner’ uten brei medlemsforankring og sterke lokallag. Bellona kan nevnes som prototypen på en slik seinmoderne organisasjon. De er først og fremst strategiske aktører nasjonalt; de er medie- og lobbyflinke – og deres legitimitet er basert på at de er effektive til å oppnå resultater på de områdene som en litt diffus tilhengerskare syns er viktige. – På folkemusikkområdet er Noregs Ungdomslag og Landslaget for Spelemenn åpenbart eksempler på den første typen organisasjon. De opplever dyp krise, så vidt jeg har skjønt. NFD ligner derimot mer på den siste. Det er naturligvis paradoksalt at NFD, som under organisasjonsstriden på 1980-tallet – iallfall for oss utenforstående – framsto som en ganske tradisjonalistisk og elitær utbryterorganisasjon, nå åpenbart er den mest tidstypiske – eller postmoderne – organisasjonen på feltet. NFD ser ut til å være dyktigst på profilering i media, mest aktiv lobbyist og mest effektiv formidler. Og NFD har en typisk profesjonell daglig leder, som så vidt jeg forstår, ikke er rekruttert fra det tradisjonelle folkemusikkmiljøet.
  4. Arnestad skriver videre i sin utredning at det har skjedd en “alminneliggjøring” av folkemusikken. Han tenker på at folkemusikkens særstilling – blant annet som nasjonal identitetsmarkør – er blitt svekket, især blant de unge. Folkemusikken er blitt ‘ein sjanger blant sjangrar, folkemusikarar spelar folkemusikk fordi det er den musikken dei likar’, skriver han (s. 207-208). Det betyr også at skillelinjene til andre musikkformer er blitt svekket, iallfall ifølge Arnestad. – Men dette gjelder jo ikke spesielt for folkemusikken; det er et ganske allment utviklingstrekk innenfor hele det postmoderne kunstfeltet: Grensene mellom jazz, rock, pop og kunstmusikk blir mindre tydelige. Unge kunstnere krysser villig vekk grensene mellom billedkunst, litteratur og musikk, kanskje også folkemusikk. – Men dette skaper problemer for det kulturpolitiske støttesystemet, som foretrekker byråkratisk orden og klare støttekategorier. Og det skaper kanskje noen problemer også for folkemusikkfolket: I hvilken grad er det klokt å profilere seg som helt “sær” og unik, med krav på særskilte støtteordninger, og i hvilken grad skal man satse på åpen konkurranse om tilgang til mer generelle musikkstøtteordninger?
  5. Denne problemstillingen blir ytterligere aktualisert gjennom den “profesjonaliseringen” og “kunstifiseringen” innenfor folkemusikken, som Arnestad også skriver om. Synnøve Bjørset, som studerer folkemusikk ved Musikkhøgskolen, sier til Nationen at “også folkemusikere må kunne leve av sitt yrke”. Stadig flere med profesjonell folkemusikkutdanning tenker nok som henne. Da blir det altså et spørsmål i hvilken grad man som “profesjonell kunstne” på dette området bør ha tilgang til særskilte kulturpolitiske ordninger, og i hvilken grad man bør konkurrere om de ordninger (jf. stipendier) og på de arenaer som andre musikere har tilgang til. – Profesjonaliseringen på dette feltet bør dessuten ses i sammenheng med rekrutteringen til de profesjonelle kunstneryrkene mer allment. Og den er kraftig økende, ifølge mine egne undersøkelser . I de fleste land – også Norge – er det i utgangspunktet en permanent overrekruttering til kunstneryrkene, hvis en ser det i forhold til det totale arbeidsmarkedet på feltet. Og rekrutteringen i Norge har i tillegg økt kraftig de siste 20 åra. Svært mange av de med profesjonell kunstnerisk utdanning havner etter hvert i det vi kan kalle støtteyrker, som pedagoger, formidlere, administratorer, osv. Mange blir vel også skuffet. Vi må regne med at myndighetene vil ha et sideblikk til den generelle overrekrutteringen til det profesjonelle kunstfeltet, før de oppmuntrer til at mange flere etablerer seg som profesjonelle folkemusikere og -dansere.
  6. Den sterke korporative bindingen mellom interesseorganisasjoner og stat er også i ferd med å mykes opp, på kunstfeltet som på de fleste andre samfunnsfelt i Norge. At interesseorganisasjoner fordeler statens penger, betyr a “bukken passer havresekken”, noe som kan være problematisk i et liberalt demokrati. Derfor søker statlige myndigheter nå oftere råd fra såkalt uavhengige fagkyndige, helst akademikere. Eller de ansetter en eller annen fagkyndig konsulent eller kurator på åremål (for eksempel en statlig filmkonsulent eller scenekunstkonsulent) til å fordele statens penger. Kurator- eller ekspertstyring erstatter den tradisjonelle korporative styringen, noe som heller ikke er uproblematisk. – Når NFDs leder Halvard Kåsa i et avisintervju sier at det er ‘”gammeldags” at Rådet for folkemusikk og folkedans (Rff) innstiller til Statlig kunststipend – og dermed implisitt kanskje foreslår at NFD overtar denne oppgaven, kan han sikkert ha gode grunner til det. Men hvis det er NFD som “profesjonell kunstnerorganisasjon” – eller en annen mer etablert kunstnerorganisasjon – som skal overta denne oppgaven, er det heller snakk om å konsolidere en “gammeldags” korporativ ordning, som fortsatt “henger igjen” ved fordelingen av statlige kunststipendier, men som for øvrig har tapt mye av sin legitimitet i den offentlige kulturpolitikken.

Kulturpolitiske legitimeringer
La meg avslutte med å peke på at ethvert politikkområde som søker offentlig støtte, må kunne vise til en overbevisende samfunnsnyttebegrunnelse. På vårt område handler det om kulturpolitiske legitimeringer. Hvorfor skal offentlige myndigheter støtte folkemusikken? Hvilke allmenne og viktige samfunnsgoder er det folkemusikkfolket ivaretar? Hvilke viktige samfunnsfunksjoner? Argumentasjonen har både en substansiell og en retorisk side. Det siste handler om hvilke legitimeringer som lettest får gjennomslag hos politikerne. Det er åpenbart at – de ofte tvilsomme, om ikke feilaktige – forestillingene om at ‘kultur gir økonomiske ringvirkninger’ eller ‘kultur gir helse’ har hatt stor retorisk gjennomslagskraft i norsk kulturpolitikk de siste 20 åra. Derfor er det – innenfor anstendighetens grenser – et strategisk poeng å vektlegge begrunnelser som kan få gjennomslag hos kulturpolitiske myndigheter. På den andre siden kan dårlig funderte retoriske argumenter komme til å slå ganske ubehagelig tilbake på dem som bruker dem.

Økt kulturpolitisk innsats på folkemusikkfeltet kan sikkert begrunnes på mange gode måter. Det kan for eksempel være snakk om at folkemusikken må få offentlig støtte fordi den

* skaper bedre lokalsamfunn,
* ivaretar den nasjonale kulturarven,
* gir folk et godt fritidstilbud,
* ivaretar profesjonell kvalitetskunst, og/eller
* bidrar til å skape et fordelaktig Norges-bilde utenlands, slik at både handels- og utenrikspolitikken nyter godt av det.

Men alle disse kulturpolitiske begrunnelsene lar seg ikke uten videre forene. En kulturpolitisk strategi som primært søker å ivareta folkemusikken som profesjonell kunst, bidrar ikke uten videre til å stimulere den lokale amatøraktiviteten. Eller omvendt. Men å avklare slike dilemmaer og velge kulturpolitiske strategier overlater jeg selvsagt til dere. Jeg ønsker dere lykke til med det arbeidet.

— Bø i Telemark, lørdag, 16. mars. Håkon Mangset.

(Dette innlegget ble fremført under innledningen på seminar om “Norsk tradisjonsmusikk og -dans i det seinmoderne Norge – tid for kulturpolitisk anerkjenning” ved Norsk Folkemusikk- og Danselag, Bø, lørdag 16. mars, 2002, og er litt bearbeidet etter seminaret. Forfatteren er professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark, Bø. Han representerte også Kulturrådets utredningsenhet i referansegruppa for Georg Arnestads utredning om folkemusikk og folkedans (Georg Arnestad: “Men vi skal koma i hug at tradisjonen alltid vert oppløyst og omskapt… Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg.” Norsk kulturåd – utredning. Rapport nr 27, 2001).)