Trenger vi en ny politikk for kultur i dagens Norge? Eller holder det med flere fotballkamper på TV? Geir Johnson reflekterer over hva det egentlig betyr – det å skulle skape magiske kunstneriske øyeblikk ­ og hva som kreves fra samfunnets side for at disse skal oppstå.

Vi trenger talentene, men vi må gi dem et system å nå fram gjennom. Vi trenger også arenaene ­ som kan være samtidens kulturelle ansikt for å vise fram det ypperste vår tid har frambrakt.

Det burde være innlysende, men er det ikke. De færreste av oss blir genier i et vakuum. Likevel er det som om dagens politikere har vansker med å forstå konsekvensene av sin gjerrighet overfor morgendagens Norge når de skrur spareblusset på overfor kultursektoren. Om bare politikerne hadde visdom nok til å innse dette: Mennesket skapte kunst lenge før det skapte penger. Og det kommer til å skape kunst lenge etter at pengene er forsvunnet.

I stedet er vi altså på veg inn i en vakuumtilstand der det meste tar sikte på å oppfylle status quo. Hva kan du så bruke en slik vakuumtilstand til? Jo, når tomhet oppstår blir dette vakuum snart fylt av noe annet. Derfor er en aktiv kulturpolitikk det samme som en politikk for et samfunn med en innholdsmessig dimensjon. Men når NRK fjerner kulturprogram fra sine radiokanaler, når stillingen for symfoniorkestre og ensembler blir svekket, når stipendmuligheter for kunststudenter plutselig blir fjernet, når man kanaliserer alle mulige ressurser til de store institusjonene på bekostning av nyskapningen i de små strukturene, når man på den ene siden oppfordrer kunstnere til å arbeide internasjonalt men samtidig legger stengsler i veien for at det samme skal skje, da får hele politikken et hjelpeløshetens skjær over seg, og realiteten viser seg i grellhetens lys: I kulturdepartementet har man ikke gjennomslagskraft overfor finansbyråkratiet. Og finansakrobater i offentlig såvel som i privat sektor tror kultur er passende ferniss på deres kake. I realiteten er sjelløse finansmennesker satt til å styre dette landets kulturelle utvikling mot et nullpunkt fordi de ikke ser at det er den kulturelle utviklingen i et samfunn som dypest sett er dette samme samfunnets begrunnelse. Dette så Hitler meget klart. Det var derfor han forsøkte å utslette samtidskulturen og gjøre aksen Beethoven-Wagner-Strauss til et bilde på nazistisk kunst. Han lyktes med det i 10 år.

Hva er det som skjer med norsk kulturpolitikk i dag? Et blikk på statsbudsjettet for 2001 gjør at man uvilkårlig gruer seg til framtidens Norge. Det utkastet somforeligger er så defensivt, og så sparsomt på nytenkningens vegne at det snart ikke er rom for annet enn vedlikehold. Man kan lure på om den sittende regjeringen forbereder seg på at Fremskrittspartiet skal få makten allerede, skjønt da kan man vel vente det ytterligere forverret. Men at det fra nåværende regjeringshold ikke finnes vilje til å legge forholdene i det minste litt til rette for den livskraftige kunstutviklingen vi ser i Norge, er nedslående og forteller en vel først og fremst at intet nytter for å få myndighetene i tale i Norge. Vi lever i et land som er i ferd med å spare seg til fant på alt annet enn individuell materiell velstand og privatisert lykke.

Hvor kommer talentene fra?

Da den forrige kulturministeren gikk på talerstolen i Norsk Kulturråd for et år siden siden ga hun deler av det offisielle Kultur-Norge bakoversveis. Hun hevdet at den vesentligste talentutviklingen i norsk kulturliv skjedde på landsbygda, og ble tilført byene. Det er omtrent som om man skulle si at det ikke fødes mennesker i byene i dette landet, eller at alle som fødes i byene er uten talent. Dette gikk pussig nok upåpaktet hen etter konferansen, men jeg synes det er et talende eksempel på et problem som man ofte støter på i den politiske sfæren, nemlig denne troen på at talent er noe som lever uforpliktende i forhold til den sammenheng det inngår i. For dersom det er talentet alene som avgjør, trengs det jo egentlig ingen politikk for å legge forholdene til rette for det. Slik kunne vi også si det med økonomer, med prester, med leger og advokater. Fritt fram for de som har lyst!

Hvor hadde Leif Ove Andsnes vært dersom han ikke hadde fått utviklet sitt talent etter de innledende klavertimene hjemme på Karmøy? Hadde han tatt steget direkte fra Karmøy til Carnegie Hall? Selvsagt ikke. Han oppsøkte for omlag 15 år siden et faglig miljø i Bergen, representert ved en Jiri Hlinka, en innvandret tsjekker som til alt overmål hadde sin utdannelse fra Moskva. Det var altså den russiske klaverskolen og tsjekkisk kompetanse som fusjonerte med det karmøyìske talent.

Det samme kan man si om Grieg. Hadde ikke Ole Bull sendt ham til Leipzig den gang han fortsatt var ung og talentfull hadde han ikke kommet noen vei. Fortsatt som eldre mann måtte jo Grieg erkjenne at det ikke fantes et orkester i Norge som var istand til å spille hans musikk slik han hørte den for sitt indre øre. Det var derfor han hentet inn Concertgebouw fra Amsterdam, ikke fordi de var eksotiske dyr, men fordi de hadde bedre kompetanse enn noen andre til å spille datidens nye musikk.

Derfor er det min uærbødige påstand at det ikke er talentene i Norheimsund eller fra Årvoll som kommer til å prege norsk kulturliv i neste århundre, dersom ikke byer som Bergen og Oslo har sørget for kompetanse som kan fange dem opp, gi dem arbeidsmuligheter og et internasjonalt nettverk.

Festivalen ­ samtidens kulturelle arena

Men vi trenger også arenaer der publikum opplever at kunstnerisk utfoldelse på høyeste plan kommer til sin rett. La meg ta festivalen som eksempel:

I 1999 ble det etter sigende arrangert rundt 10.000 festivaler i Europa. Det finnes idag festivaler for enhver smak og aktivitet, som om mennesket skulle ha et umettelig behov for denne arten “hyping” av tilværelsen for å utholde den daglige tomhet. Er det menneskets behov for å være involvert vi møter i denne utviklingen, å være med på en prosess, likegyldig hvilken? Er det det samme for oss som deltakere om det er en pølsefestival, en vannfestival eller en festival for samtidsmusikk vi er med på?

Sant nok er det noen typer festivaler som skrur opp de samfunnsmessigeforventninger til det ekstraordinære litt kraftigere enn andre, mens andre hendelser, som slett ikke regnes for festivaler, har tatt over de gamle romeres tanker om brød og sirkus. En cupfinale i fotball er en festival i seg selv, basert på det ufullendte og uforutsagte. Den massesuggesjon som trer i kraft når en tå treffer en ball og endrer dens luftbane i en for forsvarsspillerne forkjært retning, 2 minutter etter at klokken på et fotballstadium burde ha stanset på 90, er av en annen slags enn den som opptrer når man uforutsett blir båret med et nytt kunstverk inn i en ny lytteropplevelse. Det er en kjerne av sannhet i den danske forfatteren Hans Jørgen Nielsens påstand fra klassikeren “Fodboldengelen” om at det magiske øyeblikk i en kamp også har en kjerne av kunstens erkjennelseskarakter i seg.

I de magiske øyeblikk som kan oppstå i en konsertsal, er det ikke fotballkampens massesuggesjon vi opplever, det er den individuerte formidling som treffer noen av oss, men slett ikke alle, og noen kanskje bare som motvendt bevegelse: Det stykket kunne jeg overhode ikke forstå eller like!

I fotballens univers er alle enige med alle på hver side av banen, og denne enighet starter på mange måter den idrettslige magis favntak, som samtidig bærer i seg en kjerne av det totalitære, drømmen om nettopp ditt eget lags herredømme og seier over motstanderen. I kunstens univers er vi alle uenige, og der er kunstens livsvilkår så viktige, fordi de er avhengige av denne uenigheten for å kunne bære fram nye ideer og erkjennelser.

Det står for meg som beklagelig innlysende at den nye musikken trenger festivalen mer enn mange andre uttrykk, fordi den trenger rammer omkring seg der den blir gitt oppmerksomhet. Man kunne ønske at det ikke var slik, at verket kunne være sterkt nok i seg selv. Men i vår tids omvendte mediehegemoni er fokus på kunst en sjelden hendelse, og når man ser den tilstundende kommersialisering av de fleste kulturelle ytringsformer må man legge ennå mer arbeid og ressurser i å arbeide for kunstens selvsagte rett til presentasjonsrom.

Publikum er et mangehodet uhyre som kan møtes i mange opplevelsesformer, og der vi som kunstnere og kunstsøkende mennesker også gir rom for de kunstverk vi ikke selv forstår eller kan tilegne oss. Så er da spørsmålet til sist om ikke det handler om den samme streben, der vi lengter etter å tre inn i den magiske rammen som kan inntreffe i et sublimt samspill. Dette er det kulturpolitikkens oppgave å legge til rette for, ikke å gi etter for de kommersielle krav, men nettopp skape rammer som gjør at rommet for det sublime samspillet åpenbarer seg for den som ikke tidligere var innvidd.

Kan det sies bedre enn den gamle tyske dadaist og kunstner Johannes Baader sa det ­ i sitt møte med ballspillet for snart et hundreår siden: “Jeder Mann sein eigener Fußball!” ­ Hver mann sin egen fotball! Da først blir idretten kunst. Men kunsten kan nok aldri bli idrett.

I mellomtiden burde vi utnevne en poet til finansminister.

Denne artikkelen har også stått på trykk i Klassisk Musikkmagasin.

Publisert:

Del: