Rock og beslektede musikkformer ble tatt inn i den kulturpolitiske varmen i 1992. “Rockemillionene” ble gjenstand for mye debatt, ikke minst internt i rockemiljøene. De mest skeptiske så for seg et svulmende rockebyråkrati og rockens snarlige død. Slik har det ikke gått. Rocken lever i beste velgående, faktisk bedre enn på lenge. Det var derfor knyttet store forventninger til den nye kulturmeldingen. Bevilgningene har stort sett stått i ro siden midten av 90-tallet, og det har ikke blitt introdusert noen nye virkemidler eller perspektiver av betydning. Derfor ble skuffelsen stor da “Kulturpolitikk fram mot 2014” ble lagt frem i september. Den introduserer ingenting nytt. Alt er ved det gamle, skriver Trond Bjørknes i dette innlegget.

Edvard Grieg (foto: Ulriken.no)

Av Trond Bjørknes

Det offentlige skal støtte produksjon og formidling av kvalitetskultur som ikke overlever på markedsvilkår. Det er en forutsetning for å opprettholde et bredt og levende kulturtilbud i Norge. Hvorfor blir da ikke rocken, eller populærmusikken som det heter i kulturmeldingen, tilgodesett med mer midler?

Kulturpolitikkens språk
Kulturpolitikken har sitt eget språk, utviklet gjennom mange år. Ved å studere det kulturpolitiske språket, kan vi bedre forstå de kulturpolitiske realitetene. Vi har imidlertid blitt så vant til å lese ord som “kommersiell”, “profesjonell”, “kvalitet” og “nyskaping” at vi ikke tenker over hva de betyr. Det er derfor på høy tid å gå begrepene nærmere etter i sømmene.

I det lille avsnittet om populærmusikk finner vi for eksempel følgende setning: “Det er framleis ikkje aktuelt med støtte til den kommersielle delen av populærmusikken”. Det gjør “kommersielt” til et svært sentralt begrep, men det er ikke gjort noe forsøk på å gi en definisjon. En mulighet er at kommersielt betyr bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er i så fall gode nyheter. Å spille og/eller formidle rock er ikke til å bli rik av. Det finnes eksempler på kommersielt vellykkede aktører, men de er i klart mindretall. Det er for eksempel bare en uke siden den populære klubben SoWhat! i Oslo stengte dørene. I rotteracet finns det ingen mosjonsklasse. En annen, mer sannsynlig mulighet er at kommersielt betegner musikk som er laget for å gjøre suksess på markedet. Der kan nok ikke populærmusikken si seg helt uskyldig, men en ting er å prøve, en annen ting er å lykkes. Hvis regjeringen bruker denne definisjonen, sier de samtidig at det som lykkes på markedet holder lav kvalitet. Kvalitet blir nemlig understreket som et avgjørende kriterium for offentlig støtte. Det er i så fall en påstand som rammer både Grieg og DeLillos.

“Profesjonell” er et annet begrep som har en noe særegen betydning i det kulturpolitiske språket. På side 135 kan vi lese at “Jamvel om statistikken er ufullstendig, kan det leggjast til grunn at den privatfinansierte delen av teaterfeltet alt i alt har like stor publikumsoppslutnad som det offentleg støtta, profesjonelle teaterfeltet”. Her reserveres altså “profesjonell” for det som staten finansierer, mens det som er finansiert av private aktører faller utenfor. Det er i beste fall underlig, og i verste fall svært i uheldig. Det er nemlig også et kulturpolitisk mål å holde frem den profesjonelle kunsten.

Denne upresise og tendensiøse språkbruken gjennomsyrer hele kulturmeldingen. Det gjør det faktisk mulig å avvise hele områder innen kulturlivet ved hjelp av retorikk, uten å ta hensyn til de kulturelle verdier som faktisk blir skapt der.

Kulturpolitikkens virkemidler
Kulturpolitikken har som nevnt som oppgave å ta seg av kulturelle uttrykk av høy kvalitet som ikke overlever på rene markedsvilkår. Vi vet at store deler av populærmusikken ikke er populær nok til å leve av markedet. Vi vet også at det finnes mye populærmusikk, både populær og upopulær, som holder høy kvalitet. Dermed er populærmusikken et uttrykk som kulturpolitikken skal ta seg av.

Samtidig vet vi at det er begrenset med midler på kulturbudsjettet. Altså må det gjøres noen prioriteringer. Da blir det viktig å se på kriteriene de verdige velges etter. Populærmusikken har en del spesifikke kjennetegn som skiller den fra andre musikkformer. Det viktigste av disse er at den har vokst frem i nær relasjon til markedet. Ved siden av ønsket om å lage god musikk, er drømmen om publikums anerkjennelse en viktig drivkraft for mange artister. Offentlig tilskudd må ikke bryte helt med denne drivkraften. Målet med statens engasjement er forhåpentligvis ikke å endre populærmusikken, men heller å støtte den positive aktiviteten som foregår. Dermed blir det feil å ensidig fokusere på kunstnerisk kvalitet. Hvis to band holder noenlunde samme kvalitet, bør bandet med størst markedspotensial favoriseres.

Slike betraktninger ser vi dessverre lite av i kulturmeldingen. Vel å merke er det slått fast at det finnes ulike kvalitetsbegreper innen ulike sjangere, men det er fortsatt kunstnerisk kvalitet det er snakk om. Støtterordninger for populærmusikken må være tilpasset populærmusikkens behov og særtrekk. Kulturpolitikken må ikke være styrt av virkemidlene sine, men av de målene den skal oppnå.

Kulturen skal ut til folket
Kulturpolitikken skal sørge for at kultur av høy kvalitet når ut til flest mulig. Det er en god intensjon. Det er ikke nødvendigvis slik at kunstens verdi blir høyere jo flere som har glede av den, men den blir i alle fall ikke lavere. Derfor bør formidling i alle former være en høyt prioritert oppgave. Kulturmeldingen holder frem betydningen av festivalene og de lokale arrangørene i denne sammenhengen, og det er bra. Samtidig er det viktig at tilskuddsforvalterne klarer å holde orden på begrepene sine her. Det er for eksempel ikke nødvendigvis kommersielt interessant å arrangere en konsert i Nord-Norge med en kommersiell artist. Transportkostnadene er formidable her til lands, og det er nødvendig med støtteordninger som kompenserer for disse dersom vi skal få et tilnærmet likverdig kulturtilbud over hele landet. Det gjelder også for populærmusikken.

Kulturpolitikken må bli sektorovergripende
Kulturpolitikken sliter med populærmusikken fordi den både er næringsvirksomhet og kultur på en gang. I de innledende kapitlene treffer kulturmeldingen godt både med beskrivelse og analyse av vår tids kulturlandskap. Men når det kommer til virkemidler og handling, klarer den ikke å forholde seg konstruktivt til den virkeligheten den nettopp har beskrevet. Der den første kulturmeldingen fra 1973 åpnet opp og introduserte “Den nye kulturpolitikken” basert på det utvidede kulturbegrep, lukker langt på vei denne meldingen døren for det som i dag fremstår som mest iøynefallende – kultur- og opplevelsesindustrien i skjæringspunktet mellom kultur og næring. Kulturpolitikken må angå all kultur, ikke bare den kulturen som staten finansierer selv.

Det finnes vel og merke enkelte kulturpolitiske virkemidler som tar sikte på å begrense markedskreftene, for eksempel konsesjonsvilkår for allmennkringkastere. Det er vel og bra, men det trengs også relevante virkemidler for å nøre opp under det positive som skjer. For å lykkes med det, må kulturpolitikken blir sektorovergripende. Det finns ingen grenser for en sang. Det må det ikke gjøre for kulturpolitikken heller.

Trond Bjørknes er fagsjef i Norsk Rockforbund, og cand.polit. fra Universitetet i Bergen med hovedoppgaven “Stairway to Heaven? – Organisering og integrasjon av norsk rock fra 1982 til 1998”

Publisert:

Del: