Hvorfor har idretten bedre kår enn kulturen i dagens sponsor-Norge, og hva skal til for en styrking av kulturen på statsbudsjettet? Ballade snakket med stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Grethe Fossli, som er en av de som har gått i bresjen for bevilgningen på 2 millioner til Music Export Norway igjennom næringsbudsjettet. – Kulturpolitikken befinner seg i “skyggenes dal” fordi kulturen ikke klarer å samarbeide slik idretten gjør, mener Fossli.

Grethe Fossli (AP, Foto: Stortinget)

Av Knut Steen

Trond Giske nevnte i et intervju med Dagsavisen at han så kulturpolitikken som noe som befant seg i “skyggenes dal” – bl.a. fordi organisasjonene er så redde for å komme dårlig ut i forhold til bevilgninger at de heller ødelegger for hverandre enn å jobbe sammen om en større pott. Dette er en beskrivelse Grethe Fossli mer enn gjerne skriver under på. Igjennom sitt arbeid i stortingets næringskomite er hun ikke imponert over fraksjonstankegangen i kultur-Norge.

— Jeg er veldig enig med Giske. Selv om kulturlivet på mange områder klarer seg svært godt, har jeg inntrykk av at organisasjonene bruker mye tid på interne krangler, med få resultater, mener Fossli, som refererer flittig til sitt arbeid i Norsk idrettsforbund, som jeg har jobbet for i mange år:

— Idretten har klart å samordne politiske initiativer fra alle kretser og særforbund, og dermed fått en betydelig slagkraft i sitt felles løp mot Stortinget. Hvis kulturorganisasjonene hadde slått seg sammen på samme måte, hadde kulturpolitikken sett veldig annerledes ut. Tenk hvilken styrke en koalisjon av teater, opera, dans, og alle musikkgenre hadde hatt om de kunne presentere et felles krav overfor Stortinget! Men så langt preges musikkorganisasjonene mer av kamp for egne organisasjoner i fylket enn av nasjonalt samarbeid – dessverre.

Flere musikkorganisasjoner er forargede over at Ap, først og fremst igjennom Giske, nå maner til mer lobbyvirksomhet fra kulturlivet “Hvorfor skal vi bruke mer tid og penger på å pleie politiske kontakter, i stedet for å skape kultur?”, er omkvedet. Har du forståelse for at mange føler det håpløst å bruke masse tid og penger for å få innvilget støtte?

— Ja, hvis alle organisasjonene skal komme hver for seg til Stortinget, blir det selvsagt uforholdsmessig mye arbeid. Idretten har 52 særforbund, men har klart å samordne felles krav, der ingen skvises ut. Slik får de mer tid til å drive med idrett, og på samme måte kunne kulturorganisasjonene fått mer tid – og trolig mer penger – til å skape og formidle kultur, tror Fossli.

Arbeiderpartiet foreslo nylig å forfordele 2 millioner til Music Export Norway, og fikk igjennom forslaget med blant annet Høyres og KrFs hjelp. Med dette viser Stortinget i alle fall en symbolsk vilje til å satse på norsk musikk som næring i utlandet. Fossli bekrefter at MENs millioner er de eneste som er forfordelte av en pott på tilsammen 20 millioner til næringsrettede kulturtiltak.

— I juni ble det bevilget 5 millioner til kulturtiltak, noe som selvfølgelig er en pytt i havet. Derfor fikk Arbeiderpartiet foreslått og gjennomslag for ytterligere 15 millioner, som skal forvaltes av et nytt selskap: Innovasjon Norge. Dette erstatter tidligere organisasjoner, og består av Statens Nærings- og Distriktsfond, Norsk Eksportråd, Norsk Turistråd, og rådgivningskontoret for oppfinnere, forklarer hun.

Fossli forteller også at det vil bli mulighet for å søke på de gjenstående 18 millionene som Innovasjon Norge forvalter fra 1.1.2004, som er datoen denne instansen trer i kraft:

— Innovasjon Norge har en masse ekspertise, og vilje til spenstig satsing på alt kulturelt arbeid som kan gi en eller annen form for inntjening, for enkeltpersoner eller grupper. Dette kan i prinsippet være alt fra nisseverksted til musikkeksport, sier Fossli.

På den politiske venstresiden har det tidligere fremstått problematisk å blande kultur og kapital. Er man nå kvitt ideen om at private penger vil korrumpere enhver kultur den kommer i kontakt med?

— Ja, det tror jeg vi er kvitt. Grethe Knutsen og Ellen Horn laget et eget program på dette i for en tid tilbake. Stat og kommune verken kan eller skal finansiere alt kulturliv. Er man kreativ og arbeidsom nok, kan man skape sin egen arbeidsplass innenfor kulturlivet, sier Fossli, samtidig som hun understreker viktigheten av å ha et sikkerhetsnett.

— Det må være lov til å tryne uten å skulle stå ribbet og konkursrammet tilbake – derfor er Innovasjon Norge viktig. Mange musikere forteller meg for eksempel at det å etablere seg i Norge alene er mer enn kostbart nok – uten hjelp kommer man seg aldri til utlandet. Dette håper vi å kunne hjelpe til med, blant annet igjennom bevilgningene til MEN, sier Fossli.

Mens kultursponsing er utbredt i mange andre land, er det idretten de fleste bedrifter velger seg i Norge. Fossli har ingen opplagt forklaring på dette, men tror det har med tradisjoner å gjøre.

— Sponsing i et lite land som Norge foregår ofte på lokalt plan. Med et trangt sponsormarked er ikke summene store, og bedrifter har kanskje følt det lettere å sponse et lokalt idrettslag enn for eksempel et kulturtiltak, tror Fossli, som også trekker frem det hun kaller “unntakene”, i form av bedrifter som Norsk Hydro.

Oslobyråd Torger Ødegaard etterlyste i et tidligere Balladeintervju flere kulturmeséner – synes du bedrifter som har råd til det bør ta ansvar for kulturlivet?

— Det er fint om de gjør det, så lange de ikke tømmer kassa til arrangøren i gratisbiletter og gjentjenester. Jeg var på åpningskonserten til festspillene i Bergen, og der var det nok ikke mange som hadde betalt for billetten selv. Det er kanskje ikke helt nødvendig, synes Fossli.

Man har lov til å gi skattefrie penger til veldedighet og religiøse organisasjoner – men hva synes Arbeiderpartiet om å gi de samme kårene til kulturlivet? Vil ikke slike tilrettelegginger gjøre det mer attraktivt å være en slik kulturmesén du etterlyser?

— Dette har vi ikke diskutert i Ap, så det kan jeg ikke uttale meg om. Jeg vet at land som New Zeland, Danmark og Island har gjort det billigere for folk å lage filmer der, noe som blant annet har resultert i at flere James Bond-filmer har blitt filmet i disse landene. Dette genererer selvfølgelig inntekter for det aktuelle området, men jeg vet ikke om skattefritak er måten å gjøre det på. Det å samordne kreftene i kulturlivet står vel som den største utfordringen slik jeg ser det. Hvis kulturorganisasjonene kunne lære av Music Export Norway og Inger Dirdal, ville det gjort hverdagen enklere for alle. Søknaden deres er forbilledlig: Her står flere viktige organisasjoner sammen om å fronte en felles sak. Dette er måten å jobbe på, avslutter Grethe Fossli.

Publisert:

Del: