Idag er siste dag med Vinterlydfestival på Norges Musikkhøgskole. I en uke har publikum kunnet oppleve musikk fra 1920-tallet, verk som er viktige forløpere for dagens samtidsmusikk. I den anledning viderebringer Ballade en artikkel hentet fra festivalprogrammet, hvor stipendiat ved Musikkhøgskolen Gjertrud Pedersen skriver om nyskapende, tverrkunstneriske bevegelser innen musikk, arkitektur og billedkunst på 1920-tallet. “Bevegelser som “Verein für musikalische Privatauffürungen”, Bauhaus og De Stijl har vært normgivende for hva som har vært vektlagt innen musikk, arkitektur og billedkunst helt fram til i dag,” skriver Pedersen.

Arnold Schönberg på stranden, fra schoenberg.at

Av Gjertrud Pedersen, stipendiat ved Norges Musikkhøgskole

I kjølvannet av første verdenskrig ble det i Europa dannet flere nyskapende bevegelser innen musikk, arkitektur og billedkunst. Ved inngangen til 1920-årene var både den politiske og økonomiske situasjonen utstabil i Sentral-Europa, og mange mennesker var preget av krigens grusomheter. Likevel rådet det en sterk framtidstro i mange av de kunstneriske miljøene, noe som særlig var tydelig ved at en rekke kunstnere utbasunerte manifester om kunstens formål og etablerte foreninger for å kunne dyrke dette. Jeg vil her si noen ord om tre av disse bevegelsene: Musikkforeningen Verein für musikalische Privataufführungen som ble dannet i Wien, den tyske kunst- og håndverksskolen Bauhaus og den nederlandske kunstgruppa De Stijl.

Verein für musikalische Privataufführungen
Verein für musikalische Privataufführungen ble grunnlagt av komponisten Arnold Schönberg i Wien i 1918. I årene før første verdenskrig hadde flere konserter med samtidsmusikk endt i rabalder og regelrett håndgemeng blant publikum – noe som ikke var særlig bra verken for komponister, dirigenter, utøvere eller den delen av publikum som var på konsert for å lytte. Etter krigen dannet derfor Schönberg sin private forening; her skulle fokus være rettet mot selve musikkverket, og ikke mot utøverne eller publikums forventninger. For å oppnå dette, ble Verein bygget over en rekke statutter. Disse statuttene omfattet blant annet at man måtte være medlem av foreningen for å få adgang til konsertene, det var ikke tillatt for publikum å gi uttrykk for verken bifall eller misnøye, musikkritikere var i utgangspunktet uønsket, og for at publikum ikke skulle ha forutinntatte oppfatninger, ble som regel konsertprogrammet ikke offentliggjort på forhånd.

Det var viktig at framførelsene holdt et meget høyt musikalsk nivå, og det ble lagt stor vekt på at verkene skulle være grundig innstudert før de ble framført på konsert. Mange sangere og musikere ble knyttet til foreningen, og bestemte personer hadde i oppgave å lede innstuderingsprøvene fram mot konsert. (Ved noen anledninger var det så mange som 30 prøver før verket ble framført.)

På programmet sto et svært variert repertoar bestående av lieder, sonater, soloverk, kammermusikk for ulike besetninger og store symfoniske verk. Blant de komponistene som hyppigst ble framført var Béla Bartók, Alban Berg, Claude Debussy, Gustav Mahler, Maurice Ravel, Max Reger, Arnold Schönberg, Alexander Skrjabin, Richard Strauss, Igor Stravinsky, Karol Szymanowski, Alexander Zemlinsky og Anton Webern.

Man hadde ikke mulighet til å holde konserter med store instrumentalbesetninger, så orkesterverkene ble transkribert for mindre besetninger – gjerne for små kammergrupper bestående av et par strykere, et par blåsere og klaver. Blant annet ble Gustav Mahlers ”Lieder eines fahrenden Gesellen” og Anton Weberns ”Sechs Stücke für gro?es Orchester” framført i versjoner for kammerorkester. En rekke verk ble også transkribert for firhendig klaver eller to klaver. Blant annet ble både Richard Strauss ”Don Quixote” og ”Eine Alpensymphonie” framført i en versjon for to klaver!

Et særtrekk ved Verein var at man etterstrebet at den musikken som ble fremført, skulle spilles flere ganger. Dette betydde at musikkverkene ble framført på flere konserter i løpet av et relativt kort tidsrom. På denne måten håpet man at publikum skulle få mulighet til virkelig å bli kjent med musikken.

Verein für musikalische Privataufführungen arrangerte så å si ukentlige konserter fra desember 1918 til desember 1921. Den økonomiske situasjonen i Østerrike var på dette tidspunket svært dårlig, og dette rammet også Verein. I et forsøk på å rette opp den skrale økonomien ble det holdt en ”Valseaften” i mai i 1921: Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg hadde arrangert til sammen fire valser av Johann Strauss for strykekvartett, klaver og harmonium, og de spilte alle tre (på henholdsvis fiolin, cello og harmonium) i dette ensemblet! Etter konserten ble manuskriptene auksjonert bort til høystbydende.

Men, til tross for iherdig innsats, greide ikke Verein å stå imot det økonomiske krakket som rammet Østerrike, og bukket endelig under i 1922. Schönbergs idé om å danne en egen forening for framføring av musikk, var banebrytende i datidens Europa. Foreningen fikk raskt en avlegger i Praha, og Verein har videre fungert som mal for etableringen av organisasjonen International Society for Contemporary Music som ble dannet i 1922, og som den norske samtidsmusikkforeningen Ny Musikk er medlem av.

Bauhaus
I 1919 ble arkitekten Walter Gropius utnevnt til direktør ved den statlige kunst- og håndverkskolen Bauhaus i Weimar. I denne anledning postulerte Gropius (som for øvrig var gift med Alma Mahler fra 1915-1918) et manifest for Bauhaus-skolen der han understreket at man gjennom Bauhaus ønsket at alle kunstneriske og håndverksmessige enheter skulle smelte sammen og enes om et overordnet mål: selve bygget. Dette idealet om å samle de ulike disiplinene ved skolen (arkitektur, design, veving, pottemakeri, billedkunst, skulptur og teater) til en felles estetisk enhet, har mange likheter med Vereins ideal om å sette selve musikkverket i sentrum.

På grunn av politisk turbulens måtte skolen i 1925 flytte fra Weimar til Dessau, og Gropius fikk oppdraget med å tegne de nye skolebygningene. Her gjorde han et banebrytende arbeid; Gropius gjorde funksjonalitet til et krav som skulle gjennomsyre utformingen av bygningene på alle plan. Resultatet er bygninger som utad har et homogent utseende med hvite fasader og rette akser. Innad er skolebygningene i stor grad preget av ønsket om samarbeid mellom ulike kunstarter. Ved blant annet å la noen vegger være flyttbare slik at mindre rom kunne slåes sammen og dermed huse større forsamlinger, håpet man å legge til rette for fleksibilitet og samarbeid.

De Stijl
En gruppe nederlandske kunstnere dannet i 1917 et felles forum for debatt om teori ogestetikk; De Stijl. De grunnla også et polemisk tidsskrift med samme navn der de publiserte sin kunstteori. (Dette tidsskriftet ble utgitt fram til 1928.) I likhet med Bauhaus og Verein, hadde kunstnerne som var tilknyttet De Stijl store visjoner om kunstens formål: Gjennom kunsten ønsket de å etterstrebe en balanse mellom individuelle og universelle verdier. Billedkunstneren Piet Mondrian var en framtredende skikkelse innen denne bevegelsen. For Mondrian var det et overordnet estetisk mål at det universelle skulle uttrykkes gjennom klart definerte rammer. I hans produksjon kan man tydelig se hvordan denne estetikken preger hans malerier: Maleriene fra denne perioden består utelukkende av tre primærfarger (rød, blå, gul), tre primærverdier (svart, hvit, grå) og to primærretninger (horisontalt og vertikalt). Mondrian betraktet disse elementene som ekstreme motsetninger som til sammen utgjorde en fullkommen harmoni.

Estetiske idealer
Det er slående likheter mellom Verein, Bauhaus og De Stijl. Felles for disse tre bevegelsene som oppsto etter første verdenskrig, er at de alle uttrykte sterke visjoner om å lede kunsten inn i et nytt spor. Gjennom tydelig formulerte manifester gjorde man rede for hva man anså som viktig for kunsten. I disse manifestene er fokus rettet bort fra jordiske trivialiteter og kunstverket er betraktet som en opphøyd, nærmest universell kraft. (I 1921 utformet for øvrig den sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret, bedre kjent som Le Corbusier, manifestet ”Mot en arkitektur” der han formulerte fem grunnpilarer for arkitekturen.)

I ettertid ser vi at Verein, Bauhaus og De Stijl har vært både banebrytende og normgivende for hva som har vært vektlagt innen musikk, arkitektur og billedkunst fra tjuetallet og helt fram til i dag. De idealene som disse bevegelsene representerte, er i høy grad aktuelle for vår egen dagsorden.

Gjertrud Pedersen er doktorgradsstipendiat ved Norges musikkhøgskole. Materialet til denne artikkelen er i hovedsak hentet fra hennes hovedoppgave ”Äusserst Zart. En studie av Anton Weberns Drei Lieder Für Gesang, Ess-Klarinette und Gitarre op. 18, med vekt på estetiske ideal innen musikk, arkitektur og billedkunst.” (Norges musikkhøgskole, 2002)

Publisert:

Del: