KOMMENTAR: Undersøkelser presentert i boken Kultursponsing viser at institusjoner i kulturlivet i mye mindre grad enn før er redd for at sponsorpenger begrenser den kunstneriske friheten. I takt med denne utviklingen øker strømmen av penger til kulturlivet. Men det er én stor festival som går mot strømmen, og som mener at fravær av sponsorer sikrer full frihet på flere områder. Burde offentlige kulturmidler navigeres i forhold til næringslivets prioriteringer, er et av spørsmålene som stilles i denne kommentaren.

Penger (Foto: Ukjent)

Av Carl Kristian Johansen, redaktør Ballade

Tall i boken Kultursponsing (forfattere Anne-Britt Gran, Sophie Hofplass) viser at størrelsen på kultursponsing i Norge i 2006 tilsvarte økningen i kulturbudsjettet for 2008; en halv milliard kroner.

I forhold til kulturbudsjettet var omfanget av kultursponsingen større enn det staten bevilget til både musikkformål og Norsk kulturfond i 2006.

Det er all grunn til å tro at næringslivets interesse i å være tilstede i kulturlivet vil tilføre mer penger i årene som kommer. Som Gran/Hofplass poengterer varierer sponsormotivene fra veldedighet til merkevarebygging og imageoverføring

Musikklivet

For næringslivet er musikk den foretrukne kulturform.

Det er fremdeles staten som representerer den største finansieringskilden i norsk kulturliv, men ifølge Gran er staten og næringslivet i praksis interessert i å bruke midler på det samme.

Ett eksempel er den nye operaen i Bjørvika, som er blant institusjonene som høster mest penger fra både stat og sponsorer.

IfølgeGran/Hofplass utgjorde de 10 millionene Den Norske Opera hentet ut av sponsorer i 2005, 3.4% av de totale inntektene på litt over 290 millioner kroner. Det offentlige bidro med 240 millioner.

I 2008, det første året i Bjørvika, har Den Norske Opera budsjettert med 28 millioner i sponsorinntekter.

Tallene som handler om kulturlivets holdning til kultursponsing er basert på spørreundersøkelser. Disse viser at sekkebetegnelsen opera- og orkestervirksomhet, som mottar de største overføringene fra staten og samtidig har de største sponsoravtalene, er musikkinstitusjonene som er villig til å gå lengst i å imøtekomme krav om gjenytelser fra sponsorer.

Opera- og orkester er i stor grad villig til å skape direkte koblinger med sponsorens image (62.5%), opera- og orkester er mest villig til å spesialsy repertoar for sponsorer (37.5%), og institusjonene i opera- orkestersekken er mest positiv innstilt til å lage oppdragskunst for sponsorene der disse bestemmer form og innhold (25%).

Opera- og orkesterfeltet representerer en svært kostnadskrevende sektor. Det er mange ansatte per institusjon, man må ta høyde for økning i blant annet lønnskostnader ved hvert oppgjør, og man kan ikke rasjonalisere verken med øvetid eller størrelsen på orkesteret uten at det går ut over kvaliteten.

Derfor er sponsorene viktig for at for eksempel de filharmoniske orkestrene i Oslo og Bergen kan turnere eller residere i konserthus i utlandet.

Men dette samarbeidet har flere sider.

— At denne typen “klassiske” virksomheter er villige til å tilpasse seg sponsorenes kunstneriske ønsker, kan henge sammen med at kanonrepertoaret dominerer. På den andre side kan det hevdes at kanonrepertoaret opprettholdes nettopp for å beholde sponsorenes goodwill, og at dette går utover en satsing på samtidsmusikken, skriver Hofplass/Gran (Kultursponsing s. 78).

En debatt om plassen norsk samtidsmusikk har i repertoarene til landets orkestre er tilstrekkelig stor eller ikke, fant sted senest i vår på Ballade.

Stat/næringsliv

Ifølge Gran/Hofplass har kulturlivet tidligere vært av den holdning at privat sponsing truer den kunstneriske friheten – mens offentlige midler har sikret at denne ivaretas.

Slik er det ikke lenger. Tall fra 2004 viser at 89% av kulturinstitusjonene svarte nei på spørsmålet om sponsing begrenser kunstnerisk frihet. Ingen svarte ja.

I festivalsektoren var det før nyttår knyttet et moment av spenning rundt tildelingen av offentlige knutepunktstatus til en pop/rockfestival.

Eksport- og utviklingskompetansen til det populære sponsorobjektet Øyafestivalen ble foretrukket, og gir i praksis Gran rett når hun sier at stat og næringsliv er interessert i de samme institusjonene; Kulturdepartementet, Telenor/Djuice, IKEA, Pepsi og Sony Ericsson sponser nå samme festival med langtidskontrakter.

No Logo

I god tid før knutepunktavgjørelsen falt besluttet Storåsfestivalen i Sør-Trøndelag å bli en sponsorfri festival, en No Logo-festival.

— Dette gjør vi for å få muligheten til å fokusere mer på vårt publikum, og det er vårt bidrag for å dempe en verden med mye kjøpepress og kommersialisme. For oss står opplevelsen, renheten, stemningen og det lokale samholdet sterkt, og styret i festivalen har besluttet at de verdiene ikke lar seg forene med å opprettholde eller styrke en kommersiell sponsorprofil, var postulatet fra Storås i oktober.

— Vi står når helt fritt og fyller festivalen med bare det vi tror publikum vil ha. Null kommersielle hensyn, full utspillsfrihet og full kunstnerisk frihet, sa Sveinung Sundli til Adresseavisen etter No Logo-avgjørelsen.

Samtidig fridde Storås utilslørt til det offentlige.

Men denne tenkningen rundt næringslivets innflytelse gikk altså ikke hjem hos Kulturdepartementet. Det vant heller ikke fram i Norsk kulturråd.

Storås ble nullet fra Kulturrådets festivalstøtteordning for populærmusikk som ble delt ut samtidig. Samlet var den verdt 6.2 millioner kroner for 2008.

Sponsormagneten Hovefestivalen fikk 400 000 kroner av Kulturrådet under samme ordning.

Løkenutvalget

Helårsdrevne symfoniorkestre og intensive, tidsbegrensede pop/rockfestivaler er langt fra det samme, men det handler grovt sett om selve institusjonenes forhold til sponsorenes innflytelse.

Holdningen til Storås er at sponsing begrenser den kunstneriske friheten, og har tatt konsekvensen av det. Festivalen går dermed mot strømmen, også blant de det er mest naturlig å sammenligne med. Det blir interessant å se hvordan et slikt utgangspunkt blir gjennomført i praksis sommeren 2008.

Gran har i Ballade presentert tanken om at staten må spille en navigerende rolle i forhold til utviklingen i sponsorfeltet, og at staten på sikt bør representere en alternativ pengesekk som tar med i beregningen hvor de private pengene går.

Det betyr ikke at det nødvendigvis bør være automatikk i at en No Logo-festival som Storås får midler fra staten.

Men den økende kaken av sponsorkroner som tilflyter kulturlivet øker også en innflytelse som kommer i tillegg til den offentlige kulturpolitikken.

Hvis det er slik at sponsormidlene fra næringslivet utgjør en forsterkende konservativ kraft i opera- og orkestersammenhenger, burde statlige midler i større grad ha som målsetning å balansere den innflytelsen på repertoaret som sponsormidler eventuelt har?

Eller burde sponsorenes konserverende kraft få konsekvenser i form av at en større del av den stadig økende statlige potten går til aktører som arbeider i en mer nyskapende retning?

Norge mangler fremdeles et helfinansiert samtidsmusikkensemble, noe som kunne gitt andre forutsetninger for tilblivelse og framføring av samtidsmusikk i dette landet.

Grans forslag om at offentlig penger bør følge et mer navigerende mønster i forhold til sponsorlivet kan være et interessant innspill til Løkenutvalget, som i disse dager går gjennom det offentlige støttesystemet til kulturlivet.

Boken Kultursponsing er gitt ut på Gyldendal Akademiske.

Publisert:

Del: