Flere produksjoner, flere titler, flere forestillinger – men hvordan? Påtroppende operasjef Per Boye Hansen vil gjennomføre en “total trimming av organisasjonen”.

Per Boye Hansen, © Ketil Blom Haugstulen

De som har fulgt med har begynt å lære seg mantraet allerede: ”Flere egenproduksjoner, flere titler, flere forestillinger”.

Selv om det ennå er gode sju måneder til Per Boye Hansen overtar stillingen som operasjef ved Den Norske Opera og Ballett, er planene alt blitt godt innprentet i offentligheten, sammen med ”mer innovasjon”, ”økt relevans” og ”bedre kommunikasjon”.

Med betydelig fallhøyde portretteres Boye Hansen som Nasjonaloperaens redningsmann, som skal få operaen ut av ballettens skygge, og gjøre kunstnerisk innhold viktigere enn arkitektur. Men hvordan har han egentlig tenkt å gjøre det?

— Å analysere situasjonen, å se hvilke muligheter og utfordringer vi står overfor, blir min første oppgave. Jeg må lære huset godt å kjenne, og få en forståelse av de indre prosessene. Men utgangspunktet er veldig gunstig. Jeg tror man har en åpenhet og nysgjerrighet i Norge, ikke minst på grunn av dette fantastiske operahuset, og opera har i løpet av noen få år plutselig blitt satt på agendaen i norsk samfunnsliv. Det momentet må vi utnytte.

Følg Ballade på Facebook

–Et enestående samfunn
Boye Hansen ser allerede nå at det er veldig stor interesse rundt opera.

— Og det samtidig er behov for å styrke kvaliteten i alle de ulike leddene som utgjør Nasjonaloperaen. Et operahus et enestående samfunn, og en ganske unik sosiologisk konstruksjon, hvor det jobber over femti yrkesgrupper, og det eneste målet er å skape fantastiske forestillinger. Det er klart at i en slik kjempekonstruksjon er det fort gjort å miste konsentrasjonen om sluttresultatet. Det å skape fabelaktige opera- og ballettforestillingerer er vårt formål, alt annet er støttefunksjoner.

— Men hovedmålet ditt er flere forestillinger? Hvordan har du tenkt å få til det?

— Ja, det som er mitt absolutt største mål, er å øke antallet nyproduksjoner, antall titler, og antall forestillinger av opera på Hovedscenen. Det høres så enkelt ut, men å få det til er ikke lett. Det krever en slags total trimming av organisasjonen. Å finne den optimale måten å utnytte husets ressurser på. Det stiller skjerpede krav til alle ansatte. Vi må styrke organisasjonen og bedre kvaliteten i alle ledd.

Les også: Nytt konserthus, hva med programmet?

Stor utfordring
Boye Hansen trekker frem omfanget og fordelingen av prøver på Hovedscenen, eller å lage kompatible forestillinger som er lette å ta opp igjen, som eksempler på grep som kan tas.

— Vi må skape en variert spilleplan der de ulike oppsetningene glir bedre sammen. Huset så langt har vært innstilt på et såkalt stagione-prinsipp, altså at man spiller en operaforestilling, og så er man ferdig med den, og så spiller man en annen. Men hele poenget da vi bygget dette nye huset var jo nettopp å forandre på det, og det har man ikke helt klart ennå. Der ligger det en stor utfordring.

— I dag er antallet forestillinger på Hovedscenen per år i underkant av 80. Hvor mange oppsetninger vil du ha?

— Det vet jeg ikke ennå. Det er mange parametre som skal passe sammen, og det er en prosess som vil ta tid. Det tar lang tid å snu en stor tanker! Det tar tid å bygge opp et repertoar som kan være fleksibelt, og som du kan sette inn og spille igjen, i en spilleplan som ikke er rent stagione-basert.

— Betyr det at du på sikt vil utvide ensemblet?

— Så langt har jeg ikke kommet. Dette krever at vi går gjennom veldig mange prosesser, og finner ut hvor mange mennesker vi trenger til å gjøre forskjellige ting. Men en visjon jeg har er å la operahuset bli viktig for flere. Det vil selvfølgelig bety å nå et større publikum, men jeg tenker også på gjøre huset relevant for flere deler av kulturlivet. Opera kan ha en tendens til å kapsle seg inn i en litt konform internasjonal jetsettilværelse. Det er et operahus her og et operahus der, og så er det de samme menneskene rundt i verden som inntar disse operahusene. Men det er veldig viktig at Operaen i Oslo skal bli en vital kraft i norsk kulturliv og finne sin egen profil, ha sin egen signatur.

— En vital kraft … Hvordan skaper man det?

— Ved å engasjere og innovere. Og ved å involvere flere kunstformer i produksjonene. Vi har både Hovedscenen og Scene 2 med mange muligheter til å gjøre prosjekter i ulike retninger. Operahuset skal oppleves som et multikunstnerisk prosjekt, og jeg tror mange kunstnergrupper, som regissører, dirigenter, forfattere, scenografer, billedkunstnere og så videre, vil kunne oppleve opera som en relevant kunstform.

Nok penger?
Altså: Flere forestillinger, flere involverte, og kvalitetssikring i alle ledd.

— Det høres ressurskrevende ut. Er det nok penger til alt dette?

— Ja, mitt inntrykk så langt er at det er ikke først og fremst der det skorter. Det bør være mulig å utnytte de ressursene man har bedre. Men det er viktig å understreke at om vi får dette til, skyldes det ikke alene en ambisøs operasjef. Det er over 620 ansatte i DNO&B og du kan ikke bare stå der og si ”Nå skal vi gjøre det sånn”. Det viktigste for meg for å få til ting, blir å motivere andre.

Nei! Aldri.
Operaens faste ensemble kan ha en noe uavklart rolle.

— Skal de være en fast støttegruppe for gjestesolister, eller er de også en ressursgruppe for hovedroller?

— Det må absolutt være en balanse mellom gjester og ensemble. Femten sangere vil ikke klare å fylle alle hovedroller. Dessuten er det visse operaer hvor det er nesten umulig å tenke seg at man har alle rollene i ensemblet. Ta Verdis Otello som eksempel: det er nesten ikke et eneste operahus i verden som har en Otello i ensemblet. Så innenfor visse stemmetyper, særlig innenfor det store Verdi og Wagner-faget, må man i stor grad gjøre bruk av gjestesangere. Men jeg tror det er bra med variasjon. Det er viktig at publikum her hjemme får muligheten til å se og høre noe av det aller beste som finnes der ute, og samtidig bli godt kjent med de aller fremste norske sangere, både de fast ansatte og de som har valgt en frilans-karriere.

— Kommer du til å ville regissere noe selv?

— Nei! Aldri. Eller, man skal aldri si aldri. Men det har jeg ikke gjort på over 20 år. Jeg har ikke noe sterkt behov for det, og jeg mener at kunstner skal man bare bli hvis man virkelig .

Relevant for flere
Operaen har raskt blitt et landemerke i byen.

— De fleste kjenner taket mye bedre enn Hovedscenen. Hvordan planlegger du å jobbe for at også det som skjer på scenen skal frem?

— Jeg tror det kommer med nettopp å øke kvaliteten og relevansen. Jeg vil at flere mennesker skal føle at det som skjer her er relevant for dem. Opera kan bli flott og staselig, men samtidig ganske uinteressant. Innholdet har lett for å drukne i staffasje og utvendig prakt. Vi må tørre å vise forestillinger med et innhold som både gjør inntrykk, berører og i enkelttilfeller også provoserer. Vi må pleie tradisjonen ved å gjøre standardrepertoaret tilgjengelig og relevant for et større publikum, og samtidig fornye, utfordre tradisjonen ved å skape nye verk.

Kjent ledelse
For å gjøre en grov sammenligning – på Nationaltheatret vet de fleste av hvem skuespillerne er, men lite om ledelsen. På Operaen er det omvendt.

— Det er i tilfelle veldig dumt! For det er jo de som står på scenen som skal kommunisere med publikum. Det er sangerprofiler, regissørprofiler, dirigentprofiler og ikke minst komponister som må synliggjøres. Det er jo ikke operasjefen som skal figurere på alle plakater…! Men årsaken til at det oppfattes slik, kan være at ledelsen for DNO&B forvalter store offentlige bevilgninger. Og journalister er jo ofte mer opptatt av økonomi og skandaler enn av innhold … Det er morsommere å grille en operasjef om økonomi enn det er å snakke med en regissør om innholdet i Tannhäuser, eller hva?

— Tja, kanskje. For å snakke litt mer om ledelse: Har du slått deg til ro med at du har direktør Tom Remlov over deg i hierarkiet?

— Jeg er helt innforstått med denne strukturen. Så lenge administrasjon og økonomistyring forvalter overordnede rammer og tilrettelegger for det kunstneriske arbeidet og ikke motsatt, så har jeg tro på at det går bra. The final cut må være en kunstnerisk vilje, ikke økonomisk styring. Og jeg ser at ordningen har sine fordeler. Sånn som det er nå vil jeg i større grad kunne konsentrere meg om det kunstneriske arbeidet.

Et stykke igjen
Boye Hansen mener at Norge, tross flott operahus, fortsatt har en del å gå på.

— Altså, huset er et av verdens flotteste nybygg! Innholdsmessig er det ikke tvil om at vi har et stykke igjen for å kunne jevnt over være på topp nivå. Det kommer delvis av den korte operatradisjonen vi har i Norge, hvor vi fikk operahus først på femtitallet, og dermed knapt har hatt tid til å opparbeide en kollektiv bevissthet og den store kritiske massen rundt som fører til en kvalitetsskjerping. Når det er sagt så har huset allerede vist at det er i stand til å lage forestillinger på topp internasjonalt nivå – for eksempel Tannhäuser og Lulu. Også Poppeas Kroning på Scene 2, som også ble vist på NRK, synes jeg var fantastisk fin.

— Helt til slutt: hva mener du gjør opera viktig for oss i dag?

— Kunst er viktig fordi det gir oss opplevelser, innsikt, utfordringer, overraskelser og nye perspektiver. Kunst er ikke kakepynt, eller noe som man bare skal bedrive som avkobling eller fritidssyssel. Det er en helt grunnleggende del av tilværelsen – mer basis enn overbygning. Kunsten en kilde, et rom i den totale menneskelige tilværelse som er så rik og så viktig, og som for meg har vært helt avgjørende for hvordan jeg har levd og opplevd mine femtifire år. Slik er kunst. Men hva er spesielt med opera, vil du da spørre. Jo, opera er kanskje det mest ambisiøse kunstprosjektet man kan tenke seg. Det er veldig ressurskrevende, men på sitt beste kombinerer den så mange ulike kunstformer – stort orkester, kor, scenografi, regi, solister, forvandlinger på scenen, historiene som blir fortalt, alle ressursene som blir satt inn – som smelter sammen i en kognitiv og følelsesmessig totalopplevelse. Det er enestående i opera. Vi har mer godteri i posen, flere verktøy i verktøykassa, mer krutt i tønna og flere farger i skrinet enn noen annen kunstform.

Publisert:

Del: