Cikada har blitt en viktig ambassadør for norsk musikk. Likevel uttrykker ikke ensemblet udelt begeistring over nivået på ny norsk musikk, selv om lokalpatriotismen er upåklagelig. – Skal vi spille noe som er dårlig, så skal det i hvert fall være norsk, sier Kenneth Karlsson fra Cikada til Ballade. – Det er rett og slett et stort problem å få norsk musikk som er bra nok.

Cikada tutti

Cikada har sine røtter i en slags musikalsk massakre på slutten av åttitallet. Da fikk hele det som bar navnet Ny Musikks Ensemble sparken samtidig. I stedet sørget Ny Musikk for å få opprettet ensemblet Cikada.

Norske ambassadører
Med sin formelle tilknytning til Ny Musikk er Cikadas virksomhet i siste instans underskrevet av Staten. Når Cikadas målsetning i tillegg er, i følge ensemblets biografi, “å oppføre musikk skrevet av vår tids komponister og medvirke i innovative, nyskapende projekter på tvers av etablerte genrer og kunstarter”, blir det lett noen underliggende føringer om å spille norsk materiale. At denne oppgaven tas alvorlig, vitner også bandets rikholdige plateproduksjon om.

Men hvordan er nivået på norsk samtidsmusikk, sett fra utøversiden?

Kenneth Karlsson spiller klavér og synth i Cikada, og svarer: – Nivået er som det alltid har vært på norsk musikk; det er langt mellom de store høydene. Det er som når man sammenligner Ole Bull med Beethoven, sier Karlsson.

Så er det et problem å få nok norsk materiale som holder?

— Det er det. Det er et stort problem å få norsk musikk som er bra nok. Vi kan jo ikke be de samme komponistene hvert år. De er bra, men når man skal samemnligne dem med dagens Mozart og Beethoven så holder det ikke. Men det skrives mye bra, sier Karlsson, som lar det skinne gjennom at det er vanskelig å kritisere sine egne:

— Man kjenner de norske komponistene, man omgås dem, har en fortid med dem og vil dem alt godt. Så det er vanskelig å vurdere hjemmelaget mitt, jeg kommer til å heie på dem samme hva, sier Karlsson.

Norsk kultur, svensk sport
Hjemmelag? Men Karlsson snakker da med solid svensk aksent…

— Jeg har bodd i Norge i 25 år, så jeg vet ikke helt hva jeg er lenger. Jeg identifiserer meg med norsk kulturliv, men med svensk sport. Sporten sitter nok litt dypere enn kulturen, humrer Karlsson.

Og siden han regner seg som et norsk kulturmenneske samtidig som det er de gulblå landslagstrøyene som tenner gløden i hjertet, er han følsom på hvordan kulturelle forskjeller kan være et problem når norsk musikk skal oppføres utenlands.

— Det er det samme som at det ikke holder når man spiller Hugo Alfvén (som Karlsson beskriver som Sveriges Grieg “fast sämre”) i Norge. Det fungerer ganske enkelt ikke utenfor Sveriges grenser, utenfor den nasjonale rammen, sier Karlsson.

Fleksibelt ensemble
Cikada består av 9 musikere samt den faste dirigenten Christian Eggen. Men Cikada kan dukke opp i en rekke forskjellige konstellasjoner: Når hele Cikada stiller er det under navnet Cikada Tutti. Ellers dukker de opp som Cikada Strykekvartet, Cikada Trio (med mezzosopran, piano og perkusjon) og Cikada Duo (piano og perkusjon).

Men det kan gå lang tid mellom hver gang Cikada faktisk dukker opp.

— Vi er ikke et helårsensemble. Ikke vil vi være det heller. Alle i Cikada er dypt inne i frilansvirksomhet. Vi har hatt et opphold på åtte måneder over sommeren, men nå er hele høsten full. Vi skal til Australia, Sveits, Tyskland og England og mer til. Vi kan jo ikke bestemme når festivalene skal holdes, sier Karlsson.

Mørk materie
Cikadas største utfordring i tiden fremover er oppførelsen av stykket Dark Matter, et ambisiøst verk festet til notepapiret av den engelske komponisten Richard Barret (hvis verker forøvrig også har dukket opp på dette årets Ultima). I tillegg inneholder oppførelsen bidrag fra den norske billedkunstneren Per Inge Bjørlo. Under uroppførelsen i Australia skal Karlsson & co. spille sammen med ensemblet Elision, som har den samme posisjonen på andre siden av kloden som Cikada har her.

Dark Matter skal uroppføres i et fabrikklokale i Brisbane i Australia. Senere skal forestillingen til Europa, 3-4 konserter er booket inn så langt. Det spørs kanskje hvor mange det blir; det er dyrt å være vert for Dark Matter. Vil du ha forestillingen i opera- eller grendehuset ditt, koster det deg den nette sum av 450 000 kroner for tre forestilllinger. Og dét er før du har betalt noen til å stå i garderoben.

Så langt klart imponerende greier, men hva er Dark Matter egentlig? Det virker litt uklart…

— Det er det for oss også! Det er et veldig stort prosjekt, og vi har bare fått notene. Musikken er skitvanskelig å spille, komponisten (Richard Barrett – journ. anm) er den mest beryktede som finnes. Vi får håpe det låter bra, sier Karlsson. Som nedverdiger seg til å tekkes den stressede journalists jakt på enkle knagger å henge ting på ved å kalle Dark Matter “En konsert med skulpturer”.

Eventyrlyst
Nettopp dette å begi seg ut i litt ukjente farvann er typisk for Cikada. De har en spennvidde i reportoar som er imponerende, men som likevel har en høyst prosaisk forklaring.

— Som frilansfolk driver vi rundt i ulike felt allerede. Så hvilken stil en komponist skriver i er ikke viktig for Cikada. Debatten mellom de tonale og avantgarden skiter vi i. Bare musikken er bra nok, holder det for oss. Vi har jobbet med jazzfolk, og det er en fryd, for de er så entusiastiske. Det er verre med rockfolk, det virker ikke som om det er så mange av dem som vil eksperimentere. De har vel nok med sin egen brensje, sukker Karlsson.

Til tross for spennvidden har Cikada unngått den “se på oss vi spiller Hendrix ha ha vi er lite postmoderne”-holdningen som en del kunstmusikkutøvere har lagt seg til de siste årene.

— Vi trives best innenfor det klassiske. Vi må ikke på død og liv blande stilarter for å ha det morsomt, sier Karlsson, som forteller hvordan den prossessen som fører til at Cikada velger et verk går til.

— Vi leter reportoar selv eller det kommer en henvendelse fra en festival. Vi er demokratiske, men mest er det jeg som leter etter musikk. Vi har ikke noen kunstnerisk leder, men jeg tar meg av den daglige driften, forteller Karlsson.

Cikada har mye på gang utover en fullbooket høst. De skal være med på en portrettkonsert med Cecilie Ore i Köln og tre koncerter ved årets Huddersfield Contemporary Music Festival. I tillegg skal Cikada Duo være med på Arne Nordheim portrettkonsert i Bern i desember. I tillegg til Dark Matter, da. Og i tillegg skriver markerte skikkelser som Cecilie Ore, Bent Sørensen, Karsten Fundal og Stefano Gervasoni på nye bestillingsverker til ensemblet. Så Karlsson og Cikada får nok både avtalebøker og notestativer fulle fremover.

Publisert:

Del: