Espen Hille har i mange år vært teknisk produksjonssjef hos Quartfestivalen. Han er også, om ikke grunnlegger, så førsteytrer av begrepet “Rock City” i Kristiansandssammenheng. Hille har sett seg lei på at publikum blir syndebukk i en evigvarende diskusjon om byens påstått tafatte konsertliv. En selvforsterkende negativ effekt av syting og klaging skal bort, og en hel musikkindustri skal bygges.

Espen Hille, Kristiansand Rock City (Foto: Louis S. Holbrook, Stimuli.nu)

Av Louis A.S. Holbrook, redakatør, Stimuli.nu

— Rock City-begrepet kommer fra Hultsfred i Sverige. Jeg hørte første gang om dette på NRFs fagrådssamling for Norske Rockefestivaler i Trondheim i desember 2002. Jeg og Toffen var der, og vi var med på noen workshops og seminarer på felles utfordringer for festivalene. Jeg hadde for min del tenkt tanken før, men plutselig ble det satt ord på fra noen som hadde gjennomført det.

Rock City er mer eller mindre nå et formelt samarbeidsprosjekt mellom et bredt spekter av “rytmiske” aktører i Kristiansand. De har organisert seg for å levere en helhetlig søknad til pengebingen Cultiva. Det finnes nemlig flere grupperinger i byen som går med mange av de samme tankene om hvordan en infrastruktur for et levende og offensivt rytmisk musikkliv bør være. For å unngå at alle søker om det samme har man etablert et “Rock City”-råd som skal avstemme de ulike aktørenes idéer og visjoner.

Tanken er kort og godt å ta hva enn lokal kompetanse man har i alle ledd av rytmisk musikkliv og benytte den, samt videreutvikle den der det er behov. Hille selv insisterte på – etter mange år med Avab Cac (landets største lydfirma lokalisert i Oslo) – å bruke Mike Moens selskap PA-Compagniets utstyr og folk som leverandør for en del av Quart-produksjonen. “PAC”-gjengen gikk i hard skole hos ekspertene fra Oslo, og det har etter tre år gitt gode resultate. Hille har gradvis vært med å stimulere det som hva en gjeng med glade amatører i 2000 til landets nest største leverandørfirmaer for lys og lyd. Og det på tross av markant skepsis i egne rekker.

I år var kjernen av Kristiansand Rock Klubb scenecrew på scenen i Bendiksbukt, en kjerne som nå tenker på å starte et eget firma for levering av scenecrewtjenester både lokalt og regionalt. Samme modell skal benyttes til å bygge en musikkindustri i Kristiansand.

— Det første som skjer er en grundig kartlegging av miljøene. Vi er nødt til å danne oss et bilde av aktørene her, noe Cultiva også vil trenge. Ut fra dette danner vi en ressursdatabase – en slags “svarte sider” – som er tilgjengelig for aktørene. Da finner vi ut hva vi har og hva vi mangler. Vi skal ikke bygge en hel musikkindustri i byen. Vi kan ikke være så naive å tro av vi kan bygge et helt apparat uten å hente kompetanse utenfra. Det vil være snakk om å “shoppe” tjenester fra Oslo eller andre byer der vi selv kommer til kort. Når bra band etterhvert kommer herfra og blir synlige blir det kanskje attraktivt for bransjen å flytte mer virksomhet ned.

Og Quartfestivalens ekspertise vil komme godt med i denne prosessen.

— Tenk på hva slags nettverk Toffen sitter med på booking for eksempel. Han kan ringe opp de viktigste og største agentene i verden midt på natta om han vil. Kan man se for seg Toffen som Europa- eller verdensportalen for gode norske band? Vi må også komme forbi stadiet hvor band drar inn til plateselskapene i Oslo med demoen i hånda for så å ikke komme forbi resepsjonisten. Her vil også Quarten kunne være til god hjelp.

Til planen hører selvfølgelig også byggingen av en ordentlig rytmisk konsertscene på Aladdin. Nå er man faktisk kommet så langt at Kultursjefen har sagt at Aladdin skal utredes nettopp til dette formålet. Og som man kan lese et annet sted i dette nummeret vil kulturstyrets nye leder Torbjørn Urfjell også ha en ordentlig scene i byen. Om ikke det blir plankekjøring må man kunne si at det er mye som tyder på at prosjektet Aladdin ikke lengre er et rent luftslott. Men da må man påny møte Kristiansands kanskje største utfordring i det rytmiske musikklivet, nemlig publikum.

— Vi har ødelagt for oss selv i mange år med å klage over publikum. Man kommer ingen vei ved å klage på de man faktisk lager et tilbud for. Tenk om man kunne snu innstillingen til at man faktisk da at “så fett at det kom ti stykker; kanskje det blir tjue neste gang?”

En stor utfordring ligger ifølge Hille i byplanlegging.

— Vi har jo 5-6 gamlehjem i sentrum, og kommunen er jo bare interessert i at det bygges luksusleiligheter der. Du kommer bare til å se en haug av gåstoler i byen om ti år. Det er helt hårreisende at man ikke satser på billige, enkle boliger til unge mennesker sentralt. Her gav kommunen Tangen til private boligbyggere. Jeg forstår at private interessenter ikke leker butikk. Det er kommunen som er skyld i at det utelukkende bygges luksusleiligheter i sentrum. De største forbrukerne av kultur plasseres lengst unna bykjernen nå. Og med det rævva busstilbudet som er idag er det ikke rart at de ikke drar til byen når det er konsert. Det må jo være mye bedre for gamle mennesker å kunne titte ut av vinduet på trær og hester som gresser enn å klage på at byens største festplass (Tresse) blir brukt til det den skal brukes til. Flytt de eldre ut av byen og lag om eldresenterne til billige ungdomsboliger.

En annen ting som spiller inn på besøk er aktivitetsfrekvens og markedsføring.

— Her i byen er konsertene usynlige. Hvor er alle mailinglistene? Plakatsøylene? SMS-varslingen? Vi har en stor utfordring i å finne måter å markedsføre konserter på. I tillegg må aktivitetsfrekvensen opp, og tilbudet må bli forutsigbart. Mye av målet til Cultiva bør jo forøvrig være å etablere felles arenaer der folk møtes. Aladdin kan være en slik møteplass for musikkmiljøet. Folk tilbringer for mye av tiden sin på jobb og hjemme foran internett eller TV.

Hvordan Rock City skal finanisere seg selv er ikke klart ennå, men regningen for forprosjektet håper man altså å kunne få Cultiva til å dekke. Og Hille har tydeligvis mange, mange sider Cultiva-søknad svirrende rundt i hodet når vi prater sammen, og når du leser dette har Hille og de nylig forente rytmiske aktører og han forhåpentligvis festet dem godt på papir og husket porto på konvolutten. Så får vi se om industrien blomstrer opp, og snittalderen i sentrum går ned .

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i oktober 2003 i Stimuli nr 2, 2003. Artikkelserien er et ledd i et større samarbeid mellom Ballade.no og Stimuli.nu, som er den ledende kulturnettavisen på Sørlandet. Du finner nettstedet på denne adressen, eller ved å bruke lenkene nedenfor.

Publisert:

Del: