© Linn Carin Dirdal

Krimkomponist og TONO-debutant

– Kunstnernes oppgave er også å utfordre samfunnet og makthaverne, det var i alle fall det de gjorde før, sier Ine Hoem, som dette året har debutert som soloartist, TONO-styremedlem og leverandør av ytringer om norsk musikkliv.

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

– Kan vi ta en liten pause?

Ine Hoems bacon- og avokadosandwich har nettopp kommet på bordet. Klokken er 15.00 en varm onsdag i juli, og solen skinner på alle de bare armene som har tatt turen til bakgården til Dattera til Hagen på Grønland. Hoem har derimot tilbrakt dagen i en mørk kjeller i Gamlebyen. Her har hun komponert så iherdig at hun har glemt å spise.

Vi tar en pause. Prater om boligkjøp, leiligheten Hoem deler med kjæresten på Galgeberg, og hvor få som egentlig vet hvor Galgeberg er (”det er jo bare fem minutter å gå herfra, liksom!”).

Siste baconbiten slukes, energien er tilbake. Og energi trenger hun. I sommer har Hoem nemlig spilt inn sin solo debut EP The Island, som slippes 11. oktober. Hun spiller syv festivaler med soloprosjektet Ine Hoem, og i tillegg blir det et par konserter med Pelbo, bandet hun har jobbet med i over syv år. Hun korer for CC Cowboys på deres sommerturné, og så er det dette prosjektet hun sysler med i den mørke kjelleren.

Jo Nesbø i musikk
– Jeg har blitt spurt om å lage musikk basert på Jo Nesbøs forfatterskap, smiler hun.

Komposisjonen ble fremført i anledning utdelingen av Peer Gynt-prisen 2. august 2013. Utmerkelsen gikk i år til Jo Nesbø, som har markerte seg internasjonalt med sine romaner.

– Det er en veldig morsom, men komponeringsmessig krevende oppgave. Heldigvis har jeg lest nesten alle Harry Hole-bøkene så jeg føler at jeg ikke begynner helt på scratch, men nå sitter jeg med Doktor Proktor. Det er helt nytt for meg å forholde meg til en barnetekst, forklarer Hoem energisk.

– Det er den første større komponeringsoppgaven jeg har fått som jeg ikke har tatt initiativ til selv, det er gøy.

Fra trio til solo
På samme måte som Hoem ble spurt om å ta oppdraget for Peer Gynt-prisen alene, belager hun seg nå på en solokarriere.

– Det å stå helt alene med navnet sitt er kanskje lett for noen, men for meg så er det en prosess å kunne si at dette er meg, 100%.

En gjennomtenkt beslutning med andre ord. 27-åringen fremstår som en fokusert, tydelig og viljesterk person, ikke minst i musikken. Hoems vokal er uredd og trygg, både i popverdenen hvor soloprosjektet hennes befinner seg, og i de musikalske sidesporene hvor hun hittil har ferdes.

Siden utdanningen ved jazzlinjen i Trondheim har Hoems hovedfokus vært på trioen Pelbo, hvor hun spiller sammen med tubaist Kristoffer Lo og trommeslager Trond Bersu. Debutplaten i 2010 presenterte et uredd band med klare røtter i jazz og eksperimentell pop-rock – et uttrykk som fikk et tydelig mørkere preg på oppfølgeren Days of Transcendence i 2011, med Stian Westerhus i produksjonsstolen.

Hoem beskriver andre platen som en ”lang og litt vanskelig prosess”.

– Vi ga ut en plate som vi hadde skyhøye forventninger til, vi trodde vi skulle erobre verden.

Ville bli bedre låtskriver
Slik ble det ikke. Bandet dro på turné, men de var trøtte. Bersu hadde allerede begynt å planlegge plate med Highasakite, og Hoem fikk tid og rom til å tenkte nytt. Da hun slapp første solosingelen Get It Off i januar, var resultatet rendyrket pop.

– Var det et bevisst valg å gå den veien?

– Jeg tror ikke det var det da jeg begynte å skrive. Men det at jeg ikke skulle skrive for tuba og trommer var jo nytt!, ler Hoem.

– Jeg tok tilbake pianoet som jeg har latt ligge en stund, og bestemte meg for at jeg ville bli bedre på å skrive låter. Så begynte jeg å tenke hva jeg hadde lyst til å ha med. Og da har jeg egentlig puttet på alt jeg har drømt om; to trommeslagere, synth, gitar, mye vokal… Jeg har gjort alt jeg har følt for å bruke i Pelbo, men som jeg ikke har kunnet ha med.

– Må synes alt er kult
Hun forklarer at musikerne hun nå har fått med seg bidrar mye til Ine Hoem-soundet. I bandet har hun blant annet med seg Marte Eberson på synth, som ”utfordrer meg på det å putte på litt odde lyder som kanskje i mitt øre med en gang låter litt rart”. Hoem beskriver også samarbeidet med produsent Juhani Silvola som en lærerik og morsom prosess.

– Men til slutt er det jeg som skal bestemme hvordan det skal bli. Når man jobber i band så må man hele tiden svelge kameler. I Pelbo har det hele tiden vært sånn at vi skal prøve alt, og jeg har noen ganger måttet inngå kompromisser. Nå kan jeg bestemme alt selv.

– Hvor kommer inspirasjonen fra?

– Jeg hadde en idé om at jeg skulle skrive ut ifra miljøet rundt meg og ytre faktorer da jeg begynte, men nå har det blitt gjennomgående mye som handler om hele følelsesregisteret hos mennesket – glede, sinne, kjærlighet, sorg… Hele prosjektet føles som en slags selvrealiseringsprosess.

Mens Hoem jobber med soloprosjektet er den kreative prosessen rundt Pelbo satt på pause.

– Jeg klarer ikke å skrive for to store prosjekter parallelt, så nå må jeg fokusere på Ine Hoem, det er her motivasjonen ligger nå. Men Pelbo jobber litt i det små, ideer om neste plate har begynt å murre. Det skal bli helt nytt og annerledes i alle fall.

– Hvordan er det å være musiker i Norge i dag?

Svaret kommer kontant.

– Det er helt topp. Jeg opplever at jeg har frihet til å gjøre det jeg vil. Jeg får veldig mye ut av det å møte ulike folk og jobbe med forskjellige prosjekter – også for å få det økonomisk til å gå rundt.

”Byråkratisk musikkbransje”
Hun ser likevel rom for forbedring i norsk musikkbransje. Hun synes systemet for støtteordninger er altfor byråkratisk; man bruker lang tid på å søke om små beløper, og det tar lang tid før penger blir utbetalt.

– Det blir som et umulig puslespill. Man kan sette seg som mål å spille inn plate uten noen økonomisk garanti. Man kan legge ut på turné uten å vite om man vil tjene penger på det eller ikke. Det tar rett og slett for lang tid før man får svar. Å ringe til Kulturrådet for å få svar på et par spørsmål er jo en times arbeid alene.

– Rom for unge stemmer i TONO-styret
Samtalen bringer oss videre til strømming – en ”uholdbar forretningsmodell” ifølge Hoem – og herfra er veien kort til TONO, hvor Hoem tidligere i år ble valgt inn i styret. Hun mener det er rom for forandring i organisasjonen, rom for unge stemmer som kan se ting med nye øyne.

– Så har jeg en idé om at jeg synes det er bra å jobbe litt med styrearbeid, bli kjent med flere sider av musikklivet. Det er interessant å lære om det administrative – hvordan er det TONO fungerer? Det er et utrolig omfattende system.

– Er det noe konkret du vil utrette som en del av styret?

– Det har vært en stor diskusjon rundt kulturelle midler, jeg mener at det absolutt er rom for forbedringer der. Og så må TONO bli synligere, tydeligere. Jeg tror de fleste som melder seg inn i TONO egentlig bare vet at det er et sted man rapporterer låter og konserter og så får man en slant med penger, forklarer Hoem.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

– Å styrke opphavsretten er utrolig viktig. Den skal sikre livsgrunnlaget til kunstnerne. Det er 70 år, ikke sant, så kan samfunnet bruke musikken og teksten fritt, ting kunstnerne har jobbet med i veldig, veldig lang tid. Det funker jo ikke sånn for noe annet bortsett fra kunst. Man kan lage en stol og ta patent på den, sette et varemerke på og tjene penger på den i det uendelige. Mens kunst blir frigjort etter 70 år, det er jo veldig rart!

Hoem prater engasjert, gestikulert og litt høyere enn hun hittil har gjort.

– Dette ligger deg nært?

– Når jeg snakker om det nå så blir jeg veldig engasjert. Så har jeg en far som skriver selv og han har også jobbet for og snakket mye om dette.

Far som forbilde
Far er forfatter Edvard Hoem, en person hun ser veldig opp til.

– Pappa er et forbilde for meg på mange måter, både som forfatter, men også som samfunnsdebattant. For kunstnernes oppgave er jo også å utfordre samfunnet og makthaverne, det var i alle fall det de gjorde før. Jeg liker å tro at det er vår oppgave nå også.

Underholdning vs musikk
Hoem tok sin del av oppgaven da hun i vinter skrev en kronikk for NRK Ytring hvor hun stilte spørsmål ved den nasjonale musikkpressens dekning av programmer som Idol og Hver gang vi møtes. Kronikken fikk tittelen ”Hva skjedde med musikken?”.

– Mitt ønske var ikke å kritisere artistene som er med på de programmene, men hvordan hele medieverden spinner rundt disse programmene som strengt tatt legger mer vekt på underholdningen enn på musikken, forklarer Hoem.

– Og så er det så mye ny musikk som er bra som ikke kommer frem! Det er ingen tvil om at det er interesse for musikk i dette landet. Folk går på festival, de går på konserter. Det hadde vært fint om mediebildet kunne gjenspeile bredden som finnes.

– Koster det deg noe som musiker å komme med slike uttalelser?

– Jeg vet at mange er uenige med meg, men jeg synes det er viktig å være ærlig. Jeg tenker at alle setter pris på ærlighet til en viss grad, og om jeg først har muligheten vil jeg snakke om det jeg synes er viktig, understreker Hoem.

– Jeg kunne sikkert snakket i et kvarter om likestilling i musikkbransjen også, men så tenker jeg, ’choose your battles’.

Foto: Linn Carin Dirdal

– Men når vi likevel er inne på det?

– Det er et viktig, men også ganske betent tema. Jeg har diskutert det med flere kollegaer hvor noen har blitt direkte forbanna fordi de ser ikke på det som deres oppgave å ta den kampen, og det forstår jeg veldig godt. Jeg ser likevel et stort forbedringspotensial både når det gjelder manglende kunnskap og holdninger hos enkelte, og god representasjon av begge kjønn i alle deler av bransjen. Kompetanseformidlingen er et skritt i positiv retning.

Hun stopper litt opp. Det ligger i luften at hun føler hun har pratet mye om masse, kanskje ting hun ikke nødvendigvis ønsker å stå på barrikadene for. For selv om hun er engasjert, er hun opptatt av at fokuset skal være på musikken.

– Var det alltid musiker du skulle bli?

– Nja, jeg skulle ønske jeg kunne si det, men det er ikke helt sant. Jeg hadde lyst til å bli skuespiller også. Ikke fordi jeg hadde jobbet så mye med det i utgangspunktet, men jeg syntes det var veldig gøy å stå på scenen. Jeg elsker å gjøre konserter, men det er ikke nødvendigvis bare det å stå foran et publikum som driver meg lenger. Motivasjonen ligger mye i det å komme til kjernen av det jeg synes er fint og hele tiden utvikle meg videre.

– Når du ikke jobber med musikk, da?

– Eh , jeg trener…

Hun bryter ut i latter, samler seg igjen.

– Det er kanskje litt derfor jeg ville sitte i TONO-styret, det er greit å kunne tenke på annet enn bare det kunstneriske hele tiden. Man kan bli litt gæren av det.

Ine Hoem opptrer på Øya tirsdag førstkommende.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.