KrF er opptatt av at mennesker har mer enn materielle behov, og mener at satsing på kultur er en målrettet investering i et varmere samfunn. Ballade gir deg her de raske trekkene i KrFs kulturpolitikk, og bringer også videre stortingsrepresentant Ola T. LånkesiInnlegg i debatten om kulturbudsjettet for 2003 i Stortinget. – Jeg tror ikke noen har den fulle oversikt over hvilken forebyggende effekt kulturen har lokalt, nasjonalt og ikke minst internasjonalt, uttalte han i den forbindelse.

Kommunevalg 2003

KrF er opptatt av at mennesker har mer enn materielle behov. Satsing på kultur er en målrettet investering i et varmere samfunn. Kulturutfoldelse og kunstopplevelse fører til økt livskvalitet. Derfor må alle ha mulighet til oppleve dette. Et aktivt lokalt kulturliv, hvor frivillige organisasjoner spiller en grunnleggende rolle, er ikke minst viktig for barn og unges kulturelle utfoldelse. Kultur gir innsikt og bygger broer mellom folk og nasjoner. Kulturminner og kulturarv må videreformidles til nye generasjoner.

Både toppidrett og breddeidrett må sikres gode økonomiske vilkår, men breddeidretten må prioriteres over de offentlige budsjettene. Dette bidrar også til å bedre folkehelsen.

KrF vil øke overføringene til frivillige lag og organisasjoner. Ordningen med skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner må videreutvikles. Kulturaktiviteter må fritas for moms.

Innlegg i debatten om kulturbudsjettet for 2003 i Stortinget

Av Ola T Lånke, stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag KrF

President. I den aller første setningen i budsjettproposisjonen fra Kultur- og kirkedepartementet for neste år slås det fast at “Kunst og kultur har en egenverdi og er av avgjørende betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet”. Første setningen i et dokument er alltid viktig. Jeg tror ikke det er tilfeldig at nettopp denne formuleringer er brukt som innledning til budsjettet, fordi den sier alt om hvorfor vi skal bruke offentlige ressurser på kunst og kultur.

“Kunst og kultur har en egenverdi”. Det betyr at verdien av kunst og kultur ikke først og fremst bestemmes utfra nytteverdien, men faktisk utfra at den så å si er til for sin egen skyld. Det alene er tilstrekkelig grunn til at det offentlige skal bevilge penger til kultur. Hvis det ikke var slik, kunne vi fort ha havnet i en diskusjon om hvilke kunstuttrykk og hvilke kulturtiltak som hadde størst nytteeffekt, som for eksempel ga mest igjen i et samfunnsregnskap og følgelig måtte prioriteres foran andre ting. Slik er det ikke, president, og bør det aldri bli.

Men så, når det er slått fast, sier denne innledningen faktisk mye om hva kunsten og kulturen betyr, den sier nemlig at den “er av avgjørende betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet.” Så viktig er altså dette området vi nå behandler et budsjett for.

Jeg tror ikke noen har den fulle oversikt over hvilken forebyggende effekt kulturen har lokalt, nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Tiden tillater ikke å si mye om dette. Men jeg tror vi som fikk oppleve Nobelkonserten onsdag kveld kunne fornemme i det minste noe av hva kunstutfoldelse kan bety når det gjelder å bygge broer. Det var et stort øyeblikk da “brobyggeren” Jimmy Carter omfavnet sin gode venn, artisten Willie Nelson, og da han i sin takketale understreket “musikkens evne til å bringe folk sammen. Forene, ikke splitte. Skape fred, ikke hat.”(Sitat fra Aftenposten 12.12.03)

Jeg startet innlegget med å sitere første setning i budsjettproposisjonen. Etter en slik innledning kunne vi kanskje ha ventet at budsjettet også skulle løfte bevilgningene til kulturlivet betydelig. Selv om det ble foreslått påplusninger på enkelte områder, skal vi være enig om at det er et nøkternt budsjett. Som hele statsbudsjettet er preget av en nødvendig stramhet, gjelder dette også for kulturen. Om ikke rentenedgangen vi fikk i forgårs skal brukes som bevis på at dette har vært riktig politikk, så er vi likevel overbevist om at det ville være uklokt å ta sjansen på at det motsatte kunne skje. At renta kunne gå opp.

Noen vil si at stramhet er greit nok, men kulturen er så viktig at den burde ha vært holdt utenfor. Ja, vi er mange som gjerne skulle sett at det var sånn, at kulturlivet kunne skjermes mot enhver innstramming. Sånn er ikke virkeligheten, nå, og har ikke vært det før heller. I den harde økonomiske virkelighet stiller kulturen på linje med de andre budsjettområdene, ja, svært ofte er kulturen det området som først blir skadelidende.

Med et sideblikk til kommunesektoren ser vi at kulturen i stor grad blir gjort til salderingspost. Dette tatt i betraktning, kan vi være lykkelig over at det kulturbudsjettet Regjeringen la frem var til å leve med og faktisk vel så det.

Så kan vi anta at Kulturministeren også i dag vil si noe om at hun er tilfreds med å ha fått gjennomslag for det alt vesentlige i det fremlagte budsjett. Prosessen i komiteen gikk lettere denne gang enn for et år siden. Fra KrFs side er vi glad for den samarbeidsvilje som ble vist fra Fremskrittspartiet, når det gjaldt å komme fram til en avtale om fordelingen innenfor budsjettrammen.

Noen endringer som også innebærer kutt i enkelte poster, var ikke til å unngå. Men endringene som er foretatt av flertallet er på ingen måte dramatiske, og gjenspeiler slett ikke mer enn hva man kan forvente i en demokratisk beslutningsprosess som dette.

Fra KrFs side kan jeg trygt si at de kuttene vi har vært med på, enten det gjelder filmfond eller Riksteater, så ligger det ingen signaler om en fremtidig nedprioritering av disse områdene, som noen har vært bekymret for. At flertallet skulle være ute for å straffe noen, slik det har vært fremstilt av noen, faller på sin egen urimelighet. Vi ser i høyeste grad verdien både av å satse penger på produksjon av god norsk film og nødvendigheten av å sikre at hele landet får oppleve profesjonell scenekunst. Fastlegging av den fremtidige kulturpolitikken på disse og andre områder skal vi ta fatt på når vi får den nye kulturmeldingen. Derfor vil jeg presisere at det ikke foreligger noen koblinger mellom den kommende meldingen og de kuttene som er foretatt i forbindelse med budsjettet.

Derimot vil jeg benytte anledningen til å si at enkelte av påplusningene som de begrensede kuttene ga rom for, i det minste gir ett signal jeg gjerne vil fremheve. Det har lenge vært en erkjennelse av at det frie kunstfeltet har vært undervurdert og forsømt i forbindelse med de kulturpolitiske prioriteringene. Denne gangen har flertallet i budsjettavtalen valgt å tilgodese noen få tiltak innen fri scenekunst. Og selv om disse midlene som blir bevilget til bl.a. Nettverk for Scenekunst og Cirka Teater, kun er for små drypp å regne, er jeg overbevist om at de vil gi mangfoldig igjen og minst oppveier den eventuelle skade reduksjonen på andre poster forårsaker. Vi skulle bare ha hatt mye mer ressurser både til disse og til mange flere tiltak. Jeg er ikke i tvil om at det av og til er riktig også å omprioritere ressurser og la nye aktører og grupper slippe til. Det vil i stor grad være til berikelse for hele kunstfeltet.

Så et par signaler til som ikke er knyttet til flytting av penger i dette budsjettet. Det er slett ikke bare det frie kunstfeltet som er forsømt i de kulturpolitiske prioriteringene. Det gjelder også andre, og ikke minst gjelder det folkemusikk- og folkedansfeltet og det gjelder kirkemusikken som sjanger. Derfor er jeg glad for at en hel komite er med på å understreke at begge disse områdene må vies større oppmerksomhet i tiden som kommer. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning utøves det svært mye god kunst, til dels av meget høy kvalitet, på begge disse områdene, og tiden må for lengst være inne til å oppvurdere deres kulturpolitiske status.

To områder er for tiden det vi kan kalle hovedsatsingsområder. Det ene gjelder Arkiv-, Bibliotek- og Museumssektoren eller ABM-sektoren. KrF er tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp den såkalte ABM-meldingen og øket bevilgningen også for neste år. Likevel må det sies at vi fortsatt bare er i startgropen i forhold til de målsettinger Stortinget har vedtatt for satsingen på dette feltet. Hittil er det kun den ene sektoren, museene, som er blitt tilgodesett med økte midler. Det er jo også der den økonomiske satsingen vil ha det største omfang, så det er naturlig. Likevel, selv om mye fortsatt står igjen også på museumsfeltet, vil det ikke minst med tanke på likeverdighet innenfor reformen, at de to øvrige områdene, arkiv- og bibliotek, nå også blir gitt et løft.

En annen hovedsatsing i årene framover er den kulturelle skolesekken. At det, når ordningen kommer på plass vil bli utløst i størrelsesorden 175 millioner kroner årlig til dette tiltaket, virker formidabelt. Tatt i betraktning at dette skal komme alle landets skolebarn og unge til gode er trolig dette tallet ikke større enn det bør være. Det betyr at det vil være fornuftig å sikre at en så stor del av midlene som mulig går til det de er tenkt, nemlig kunst og kulturopplevelse som ballast i sekken til hver norsk skoleelev.

Det er bakgrunnen for de merknader og det forslag en hel komite har stilt seg bak. Satsingen på den kulturelle skolesekken er en investering i framtiden. I dag opplever vi at svært mange mennesker i dette land aldri oppsøker et galleri, en konsert eller teater. Hvorfor? Fordi de kanskje aldri fikk mulighet til å øve opp sansen for kunst og kultur. Dersom det er sant at “kunst og kultur er avgjørende for utviklingen av den enkeltes personlighet”, som vi siterte fra proposisjonen, er det ikke tvil om at den kulturelle skolesekken vil være et av flere svært viktige tiltak for å øke kulturinteressen i det norske folk.

Kunst og kultur er ikke bare gallerier, teater og konserter. Det er ikke minst også arkitektur og design. Noen skal visst ha sagt at arkitektur er “frossen musikk”. I så fall er det godt sagt. Det har skjedd mye på dette feltet de aller siste årene som lover godt for framtida. Jeg nevner dette fordi Norsk Form i går feiret 10-årsjubileum, og derfor er det på sin plass å sende av gårde en gratulasjon. Ikke fordi denne institusjonen har klart å bli hele ti år, men på grunn av det svært viktige arbeid Norsk Form har utført i disse årene når det gjelder å bevisstgjøre hele samfunnet på hvor viktig både formgiving, design og ikke minst utformingen av det offentlige rom er for utviklingen av hele vår kultur. Det er svært mange synlige spor etter Norsk Form allerede og mer vil vi helt sikkert få se i tiden framover. Det er synlige tegn på at bevisst satsing med forholdsvis beskjedne midler over kulturbudsjettet kan ha store ringvirkninger.

Til slutt noen ord om det vi ikke fikk til. Hålogaland Teater. Jeg vet at folk i Tromsø er skuffet. Men igangsetting av et så stort investeringsprosjekt kunne ikke få plass i budsjettet denne gang. Men vi får alle gjøre vårt til at skuffelsen i Tromsø ikke blir langvarig.

Momentum er det andre. Momentum er et meget vellykket forsøk på utvikle et utstillingsvindu for samtidskunst i Norge og Norden. Dette er et så positivt tiltak at selv om vi ikke fant rom for å øke bevilgningen i budsjettet, er det å håpe at man vil lykkes i å skaffe de nødvendige midler, slik at neste års festival kan avholdes som planlagt.

Helt til slutt: Kulturpolitikk omfatter også mediepolitikken. Derfor også noen ord om verdien av å ha et variert medietilbud som sikrer ytringsfrihet og mangfold. KrF er glad for at det fortsatt er flertall for å opprettholde pressestøtten for å kunne sikre et bredt avistilbud i vårt land. Dette omfatter de så viktige lokalavisene, de meningsbærende avisene og et bredt spekter av dags-, ukeaviser og publikasjoner. Denne delen av kulturen har også sin store egenverdi og bidrar i høyeste grad til utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet. 

Uttalelsene er hentet fra Kristelig Folkepartis hjemmesider, og er her presentert som et ledd i Ballades fokus på kulturpolitikken i forbindelse med Kommunevalget 2003.

Publisert:

Del: