Tirsdag 29. januar samles representanter for norsk folkemusikk- og dansemiljø for å diskutere fremtiden for folkemusikken og dansen i Norge. I denne forbindelse fremmer daglig leder i Norsk Folkemusikk- og Danselag et stort innspill til debatt, der han hevder at det er på høy tid at norsk folkemusikk og folkedans får den kulturpolitiske anerkjennelsen feltene fortjener. Blant annet fremmer han forslag om en nasjonal scene for folkemusikk og dans i hovedstaden, samt et eget fond for skapende og tradisjonell tonekunst.

Jan Lothe Eriksen

I november la Kulturrådet frem utredningen Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg av Georg Arnestad. (Norsk kulturråd – rapportserien nr 27). Her blir det fastslått at “det er ingen andre enn norske kulturpolitiske styresmakter som kan ta på seg eit særskilt forvaltningsansvar for norsk folkemusikk og folkedans. Kulturpolitisk er det her vi finn den store skilnaden mellom folkemusikken og andre musikksjangrar. I liten grad har dette vorte erkjent av norske kulturstyresmakter. Vi finn dessutan i dokumenta frå storting og regjering heller ikkje noka eksplisitt kulturpolitisk anerkjenning av folkemusikk som profesjonell kunst.

Arnestad påpeker i sin utredning at vi har en rekke unge utøvere på høyt nivå som satser på utøvende virksomhet som levebrød på hel- eller deltid. I tillegg finnes en eldre og veletablert generasjon med høyt profilerte kunstnere. Dette er utøvere som arbeider med klassisk norsk tradisjonsmusikk (- slåttemusikk og kveding). I tillegg brukes denne musikken av en del av disse utøverne som basis i ulike samarbeidsprosjekt med andre kunstnere fra andre sjangere. På danseområdet finnes også dyktige profesjonelle utøvere, men her er det problemer innen rekruttering, og det letes etter ulike måter å heve kunnskapen om og bruken av de norske danseformene.

Det er nå på tide at dette området får anerkjennelse som profesjonell kunst fra våre politiske myndigheter – på lik linje med andre kunstneriske uttrykk, og at slåttespelet, kvedingen og bygdedansen får sin tiltrengte oppgradering som følge av dette. Nedenfor fremmer jeg noen forslag til slik oppgradering, som innspill til debatten frem mot den bebudede kulturmeldingen.

I Norge er vi så heldige at vi har vitale ubrutte muntlige tradisjoner innen folkemusikk og dans. Musikk og dans som gjennom dette er slipt og kultivert i generasjoner, og som derved har dype røtter i norsk kultur. Kildene forsvinner bakover i det ukjente en gang i norsk middelalder, og antakelig har deler av dette repertoar røtter så langt tilbake som det har vært sivilisert liv her på berget. Denne situasjonen er helt spesiell for Norge sammenlignet med de fleste land i vår del av verden. Slik muntlig ubrutt tradisjon er for det meste utdødd i Europa, og mange steder arbeides det med rekonstruksjon basert på nedtegnelser og instrumentfunn. Det at ferdigheter, spillestil og oppskrifter på slåtter, stev og ballader er formidlet muntlig fra eldre til yngre utøvere fra generasjon til generasjon gir musikken et genuint kunstnerisk uttrykk, med rike lokale og regionale dialektar og variantar. Det samme gjelder steg, holdning og bevegelse i dansen. Med dagens økende kommersialisering og internasjonalisering av musikk- og kulturlivet (les amerikanisering), og de raske endringene som samfunnet utsettes for, er disse kunstneriske utrykkene svært utsatte og sårbare. Og Norge står alene om oppgaven å forvalte dette for fremtiden.

De siste 50 år er det gjort et stort arbeid for å bygge Norge som kulturnasjon. De fleste sentrale institusjoner i norsk musikkliv er kommet til eller betydelig utbygget i denne tiden. Gjennom profesjonalisering av disse institusjonene, satsing på utdanning, og gjennom styrking av lovverk og etablering av ulike stipend- og støtteordninger, har vi i dag et relativt oppegående profesjonelt musikkliv. Det aller meste av dette har imidlertid sitt utspring i den vestlige klassiske kunstmusikken, som i lang tid var enerådende som støtteverdig i den norske kulturpolitikken. De senere årene er det i imidlertid utviklet en forståelse for at også jazz og rock trenger infrastruktur. Til nå har folkemusikken og -dansen ikke sett mye til slik forståelse. Det har alltid eksistert profesjonelle spelemenn, men folkemusikkmiljøets egne organisasjoner er delvis skyld i situasjonen gjennom at man frem til for få år siden i hovedsak la vekt på folkemusikk og -dans som amatørvirksomhet. Dette er nå endret.

Utdanning og profesjonalisering
De senere års forsiktige satsing på formaliserte utdanningstilbud innen sektoren (- tilbud ved noen kommunale kultur- og musikkskoler, de to landslinjene ved de videregående skolene i Valle og Vinstra, og studietilbudene ved HiT/Rauland, UiB/Ole Bull Akademiet, Norges Musikkhøgskole og NTNU/RFF-senteret) har gitt oss en ny generasjon med kunstnerisk høyt kvalifiserte unge utøvere som har ambisjoner om en profesjonell karriere. For å opprettholde og føre tradisjonene videre er det nødvendig å bygge ut disse utdanningstilbudene. Slik markedskreftene fungerer i dag er det også helt nødvendig å utvikle arbeidsplasser som er relevante for folkemusikere og dansere på profesjonelt nivå. For å få til dette vil det være avgjørende å få frem en radikalt endret forståelse hos politiske myndigheter av hva dette faktisk dreier seg om. Det må erkjennes at dette ikke bare er en sjanger blant andre sjangre, men at norsk klassisk tradisjonsmusikk og dans er genuine norske kunstneriske uttrykk som Norge har et helt spesielt f
orvalteransvar for – på verdenssamfunnets vegne. Hverken mer eller mindre.

Ett symfoniorkester for folkemusikk og dans
Det ble i fjor også lagt frem en utredning om symfoniorkestrene i Norge, utarbeidet av Elef Nesheim. Her fremgår det at et utbygde symfoniorkester bør består av 104 musikere. Nå er det slik at vi i Norge har 7 symfoniorkestre, ett operaorkester og ett kringkastingsorkester – med til sammen mer enn 500 musikerstillinger. Dette er vel og bra, og jeg ønsker dem alt godt for fremtiden. Men i lys av dette ville følgende være rimelig:

I løpet av for eksempel en 8-års periode bygges det ut 7 institusjoner med til sammen 104 stillingshjemler for utøvende kunstnere innen klassisk norsk folkemusikk og dans. De organiseres som “utøverbanker” som engasjerer frilansutøvere fra prosjekt til prosjekt: En nasjonal institusjon med 26 hjemler i Oslo, og 6 regionale institusjoner med 13 hjemler hver – alle med tilhørende administrasjon og midler til turneer og utveksling av produksjoner mellom institusjonene. Samtlige institusjoner får ansvar for både folkemusikk og -dans, men ett ensemble bør få hovedvekt på danseområdet, og ett bør få ansvar for utvikling av produksjoner rettet mot barnehager og barneskoler – for å sikre disse områdene særskilt.

I tillegg bør det legges opp til et nasjonalt ensemble for samisk tradisjon/joik og ett ensemble for innvandreres tradisjonsmusikk.

Folkemusikkens og -dansens hus i Oslo
Det har lenge eksistert behovet for en nasjonal scene for folkemusikk og dans i hovedstaden. Et signalbygg og fyrtårn for sjangeren som kan tilby konserter, foredrag, kurs og utstillinger, og med tilpassede tilbud til ulike grupper som barnehager, skoler og turister etc. Et nasjonalt samlingssted og knutepunkt for aktive deltakere innen folkemusikkmiljøet. Og et knutepunkt og informasjonssenter for kontakt mellom ulike nasjonaliteters tradisjonelle folkemusikk i Norge, samt kontakt mot utlandet.

For tiden arbeides det med konkretisering av utbyggingen på Vestbanen. Her kunne man inkludere arealer til et Folkemusikkens og -dansens hus – sentralt i Oslo. Andre alternativer kunne også tenkes, som f.eks. Ekebergrestauranten, som har et stort potensiale men som i dag står tom. En kopling til den særpregede bygningen, Norges eldste funkisbygning, er en mulighet til å få signalisert at norsk tradisjonsmusikk er samtidsmusikk med internasjonal appell – og ikke et musealt nasjonalromantisk prosjekt.

Norsk fond for skapende og tradisjonell tonekunst
Tradisjonsmusikk er i åndsverklovens forstand frie verk som man ikke skal betale for å benytte, slik man må med musikk der opphavsmannen eller komponisten er kjent. For komponerte verk skal det betales til komponistenes rettighetsbyrå TONO. Om komponisten har vært død mer enn 70 år faller denne vederlagsretten bort, verket “faller i det fri” og man kan fremføre komposisjonen uten å betale avgift til TONO.

For tradisjonsmusikkområdet oppleves det som meget urimelig at det ikke skal betales vederlag for bruk av folkemusikk, all den tid dette er repertoar som er underlagt en kontinuerlig komposisjons- og utviklingsprosess fra generasjoner av spelemenn og kvedere. I dag opplever disse stadig oftere at denne musikken blir utnyttet kommersielt uten at noen av inntektene fra denne bruken blir tilbakeført til miljøene som opprettholder og videreutvikler repertoaret. Disse som bruker sine liv på å ta vare på, videreutvikle og levere repertoaret videre til kommende generasjoner, har intet vederlag for sin innsats. Samtidig ser disse at komponister eller arrangører som bruker deres materiale som basis i sin musikk mottar vederlag for dette.

Noe som gjør at dette oppleves ytterligere urimelig er at TONO gjennom sin praktisering av nåværende lovverk legger lik avgift på en konsert om hele programmet er vernet, eller kun deler er vernet. Er du konsertarrangør og arrangerer en konsert med ikkevernet folkemusikk og for øvrig noe ordinært vernet materiale, må du betale samme avgift som om du arrangerte en konsert med bare vernet musikk. Tilsvarende er det om du spiller inn en plate. Ikke noe av dette blir tilbakeført til tradisjonsmusikkmiljøene. Vi lar således arvesølvet gå på billisalg!

I disse dager pågår iverksetting av den nye loven om Fond for utøvende kunstnere, som sier at offentlig fremføring av innspilt musikk der musikernes prestasjoner ikke er vernet skal avgiftsbelegges (- som for eksempel amerikanske innspillinger). Med dette er det innført et nytt prinsipp. Er fremføringen vernet, skal det betales vederlag til utøverne gjennom GRAMO. Er fremføringen ikke vernet skal det betales avgift til Fond for utøvende kunstnere. Poenget er å likestille vernede og ikke-vernede fremføringer slik at det ikke skal være billigere for en kringkaster å benytte amerikanske innspillinger i konkurranse med for eksempel norske innspillinger. Samtidig får vi opprettholdt Fond for utøvende kunstnere som et viktig kulturfond. På samme måte som det nå er innført avgift på bruk av ikkevernede innspillinger på utøversiden, bør det være mulig å se for seg en avgift for ikkevernede verk; komponerte verk som er falt i det fri og tradisjonsmusikk/folkemusikk. Gjennom en slik ordning vil den ikke-vernede musikken
være likestilt med den vernede. Samtidig vil man gjennom introduksjon av en avgift bygge opp fond som kunne tilbakeføres til beste for skaping og fremføring av norsk samtidsmusikk innen alle sjangre, og man vil kunne tilbakeføre en andel til tradisjonsbærermiljøene for styrking av tradisjonsbærernes stilling og videreføringen av det norske folkemusikkrepertoaret.

Norsk folkemusikk og -dans er et område som tradisjonelt har vært meget nøysomt og lite kravstort overfor fellesskapets midler. Den klassiske norske tradisjonsmusikken og -dansen har således mye å ta igjen, og burde i politikernes øyne ha mye tilgode. Det er ikke mitt ærend å ta til orde for at en satsing her skal tas fra andre sjangere. Men vi kan ikke lengre sitte stille å se på at kolleger som arbeider med vestlig klassisk kunstmusikk, jazz og rock stadig får bedre levekår, mens de som arbeider med nasjonens egen klassiske tradisjonsmusikk og -dans avspises med vekslepenger og ikke blir tatt på alvor.

Publisert:

Del: