Kraftfulle gjester i Operaen

Carte Blanche er på sin årlige visitt i Operaen, og har selv invitert to ulike musikalske gjester til sine spontankomponerte forestillinger i hovedstaden. Jeg er overbevist om at forestillingene med Susanna Wallumrød som musikalsk ansvarlig, blir radikalt annerledes enn premieren med Motorpsycho. Hvordan anmelder man en forestilling som vil bli drastisk endret i løpet av spilleperioden? Jeg har alltid hatt problemer med å anmelde konsepter.
Konseptet her er at kompaniet har fjernet koreografen. Med hele 13 dansere på scenen, og musikalske utøvere koblet med danserne kun timer før forestillingen, er dette et dristig valg – særlig i Operaens kontekst. Nasjonalballetten er det mest hierarkiske og koreograf-styrte kompaniet i norsk sammenheng, mens nasjonens dansekompani nr. 2, Carte Blanche, her velger å protestere mot det hierarkiske. Danserne er likestilt på scenen, og ingen andre enn gruppa selv har bestemt hva de skal gjøre.
Spontankomposisjon
”Vi skal fordype oss i det umiddelbare”, sier programteksten, og antakelig er det meget bevisst at ordet improvisasjon er unngått i presentasjonen av produksjonen. Det er likevel på sin plass med en kort innføring i improvisasjon i vestlig scenedans for de uinnvidde: I kunstdansen er det særlig avantgarden fra 60-tallets USA og etter hvert i Europa som sees som arnestedet for et dyptpløyende arbeid med ikke-hierarkisk og spontan dans. Kollektivet i Judson Church i New York, kontaktimprovisasjons-frontfigur Steve Paxton og en rekke utdanningsinstitusjoner i England, Belgia og Amsterdam har stått i sentrum for en livskraftig understrøm i dansekunsten, mens ”mainstream” scenedans stadig er påfallende opptatt av virtuose dansere og geniale koreografer.
I populærkulturen er det urbane dansestiler som nå for tiden utfordrer bildet med sin orientering rundt ”crewet”. Jeg har en begrunna mistanke om at yngre urbandansere er bedre rusta enn mange til å sette pris på improvisert scenedans, av typen Carte Blanche nå presenterer. Selv om reine spontankomponerte forestillinger sjelden møter publikum i Norge, er det mange kunstnere som arbeider ut fra idealer og metoder fra den umiddelbare og demokratiske dansen.
Carte Blanche har hentet støtte fra noen av de beste i denne tradisjonen. Coach Per Roar har ikke bare en phd i det han kaller en kombinasjon av ”en kontekstuell og etnografisk forståelse med en koreografisk-somatisk tilnærming til dans”, men han bærer også noe av arven fra nestorene i feltet. En av disse, Julyen Hamilton, har også arbeidet direkte med Carte Blanche før denne produksjonen. Til sammen gir disse tyngde til kompaniets intensjon om å stille spørsmål rundt styringssystemer i kunst og samfunn. Den rikholdige tekstsamlingen som følger forestillingen gir også mange fasetter til tematikken (som denne anmelderen ennå ikke har lest seg gjennom).
Kollektivt og hyperindividualistisk
Dette er et prisverdig prosjekt fra teatersjef Hooman Sharifi. Gjennom sin risikovilje setter det kompaniet i klarere sammenheng med resten av samtidsdansefeltet. I vurderingen av en enkelt forestilling, må jeg imidlertid stille spørsmålet: Blir koreografien borte uten koreografen? Og: Hvordan fungerer dette i forhold til musikalske gjester som improviserer på et annerledes grunnlag enn det danserne har?

Hvordan anmelder man en forestilling som vil bli drastisk endret i løpet av spilleperioden? Jeg har alltid hatt problemer med å anmelde konsepter.

Gjennom de første 40 minuttene av forestillingen var det slående hvordan bandet og lyden hadde klarere retning og kraft enn kompaniet. Alle 13 dansere befant seg på scenen fra start, og ga inntrykk av at 13 likestilte solister arbeidet i lett skiftende konstellasjoner, men sjelden i relasjon. Selv med dramatiske skift i lydbildet, kunne kroppene forbli tilsynelatende upåvirkede, og denne anmelderen tørstet etter å se noe av den kraften som lå i lyden, gjenspeile seg i dansen.
Jeg kunne ikke unngå å reflektere over hvordan et band antakelig har arbeidet på en helt annen måte med å være band – et felles og samordna lydbilde av ulike instrumenter – mens danserne i CB lenge framsto som hyperindividuelle – midt i sitt kollektive prosjekt. Det er det paradoksale i å fjerne kunstnerisk ledelse: Ingen leder tar ansvar for å si: Nå er det på tide at vi virkelig blir kjent med noen av individene her! Ved å fjerne det ene mektige individet, risikerer du å miste de mange individene i en formløs gruppe.

Blir koreografien borte uten koreografen? Og: Hvordan fungerer dette i forhold til musikalske gjester som improviserer på et annerledes grunnlag enn det danserne har?

Rituell kraft
Til slutt tok gruppa likevel ansvaret og slapp fram solister og duetter som våget å ta plass. Etter en duett med en praktfull Guro Rimeslåtten, var det som om forestillingen åpnet seg. Rimeslåtten tok seg tid og blikkontakt nok til å bli tydelig for publikum. Danserne kom omsider inn i en reell spontankomposisjon, preget av klarere relasjoner, større kontraster og en kraft som ble større enn summen av 13 dansere som gjør interessante bevegelser hver for seg.
Det er uhyre krevende å komponere godt og spontant med 13 individer og et band på scenen – men når det skjer, kan det ta pusten fra den som får være med. På et tidspunkt kunne jeg ikke begripe hvorfor jeg var den eneste i publikum som begynte å bevege meg. Suggesjonskraften i musikken hadde omsider grepet meg gjennom dansernes kropper og samspill, og det gikk opp for meg at noe av dette kunne tolkes som at dansekollektivet hadde grepet sin mulighet til å omfavne det rituelle. Musikken slo meg tidlig som rituell i sin oppbygning over repetisjoner, rytmer og suggererende bølger av lyd. Det var i dette landskapet det virket frustrerende at danserne ikke syntes å se sin mulighet som flokk.
Som så ofte i improvisasjon ofres det enkle og effektive i skrekken for å bli banal: Hvorfor ikke bare stille seg på linje? Hvorfor ikke gjøre noe likt? Hvorfor ikke gjøre noe som er aldeles slående og forståelig – for eksempel rytmisk repetisjon, eller at en solist eller duett får ha oppmerksomheten mens resten av kompaniet trekker seg ut?

Jeg kunne ikke unngå å reflektere over hvordan et band antakelig har arbeidet på en helt annen måte med å være band – et felles og samordna lydbilde av ulike instrumenter – mens danserne i CB lenge framsto som hyperindividuelle – midt i sitt kollektive prosjekt.

Hvem dekker bordet neste gang?
Kanskje var det klokt at disse effektive virkemidlene lot vente på seg, men i kontrast til musikken, ga det i første del av forestillingen en slags ”gjerrig” virkning. Hvorfor pøser Motorpsycho sjenerøst ut sine samspilte og kontrastfylte lydlandskaper, når dansen forblir i det lett famlende?
Heldigvis ga de siste 20 minuttene noe annet: Kraftfylte duetter, mer ”trafikk” i rommet, klarere individer og et tøffere kompositorisk spenn. Forestillingen nærmet seg slutten da det gikk opp for meg at jeg har lengta etter å se noe sånt: Et erfarent spontanspillende band deler scenen med et erfarent spontandansende ensemble av førsteklasses dansere.
Jeg ble svært nysgjerrig på å se hva som vil skje med nye musikalske gjester. Når musikerne var titulert som ”gjester” i produksjonen, kunne en kanskje vente at vertskapet skulle invitere til et rikholdig bord. Her var det som om Motorpsycho dekket bordet, og det tok noe tid før vertskapet skjønte hva slags fest som hadde oppstått.