”LyDoku” operer i en form som grenser mellom improvisasjon, undervisning og konsert. Det fungerer best når utøverne bryr seg mer om musikken og litt mindre om elevene, skriver Mari Paus.

LyDoku - miksepult Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad

I gymsalen på Karlsrud skole er et hjørne av salen omgjort til en scene. Scenen renner nærmest over av instrumenter, hjemmelagde ”skrotinstrumenter”, datamaskiner og elektronisk utstyr. Benker er plassert i halvsirkel rundt.

Oppsettet er spennende. Det er mye å kikke på, mye som ser ut som det lager lyd, mye man kan lure på hvordan fungerer. Tretti elever er påmeldt til workshop-delen av ”LyDoku”, og det er mange nysgjerrige blikk og noen utålmodige og langfingrede elever som kommer inn i salen. Verkstedlederne Jon Halvor Bjørnseth (elektronikk) og Isak Thomas Anderssen (elektronikk og cello) gir en liten introduksjon som tar utgangspunkt i tittelen. Hva er lyd? Hva er dokumentar?

Etter introduksjonen og noen formaninger om hva man kan røre og ikke, starter verkstedet med en oppvarming. Det musiseres med en gang, noen av elevene får enkle rytmeinstrumenter, og vi synger noen rytmiske regler sammen. Noen lager en lyd, og vi andre gjentar. Verkstedlederne har opptakere som de snart tar i bruk. De kommenterer litt innimellom, og gir elevene hint om at noe mer kan skje med denne lyden etterpå – dette kan jo kjøres baklengs, her kan vi lage en loop. Det forklares hva en loop er, og elevene får kjennskap til begrepene loop, lydsløyfe og ostinat.

Elevorkester - LyDoku Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad
Elevorkester – LyDoku Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad

Høyt ambisjonsnivå
Ambisjonsnivået i denne produksjonen er skyhøyt. Elevene skal både få en innføring i ulike instrumenter og måter å spille på, tenke over hva lyd er og hvordan lyd kan bli til musikk, og musisere og improvisere fram elektroakustisk musikk ved hjelp av instrumenter — som nevnte ”skrotinstrumenter”, elektriske instrumenter, loopstasjoner og annet spennende digitalt utstyr.

I tillegg må verkstedlederne fungere som lærere. Det er en del sosiale hensyn å ta – er det noen som ikke har fått prøve et instrument, er det noen som får for mye fokus? De må passe på at det er rolig, og opprettholde et visst nivå av konsentrasjon hos alle elevene. Og de må selvfølgelig holde interessen oppe for det som foregår.

Etter oppvarmingen kommer stadig flere av instrumentene og utstyret i spill. Verkstedlederne etablerer en struktur hvor elevene kommer inn en etter en med nye lyder og instrumenter. Etter hvert formes en oppbygging som blir til en låt. Det første høydepunktet kommer når ”ballongtutofonen” kommer på banen. Både visuelt og lydlig er det lange plastrøret med ballong en opplevelse. Det er også et instrument som setter mange av barna i sving; en blåser, en holder røret, og en behandler lyden med en effektboks.

Det er opplagt at det blir litt venting og dødtid i workshopen, særlig i den første delen når Bjørnseth og Anderssen bruker tid på å ta opp lyden og må bearbeide den etterpå. Utøverne blir her naturlig nok litt innadvendte. Bjørnseth er god til å forklare hva han holder på med underveis, men her kunne man kommet lenger i det pedagogiske delen av konseptet hvis det hadde vært mulig å vise på en skjerm hva som foregår. Jeg er i hvert fall nysgjerrig, og mistenker at dette gjelder flere av elevene også – hvordan ser det ut når man snur lyden baklengs? Verkstedlederne er allikevel generelt flinke til å inkludere elevene, og dette er det eneste tidspunktet i workshopen hvor jeg savner en visuell representasjon av den digitale musiseringen.

Lydokubok Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad
Lydokubok Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad

Kaotisk
”LyDoku” blir litt mer kaotisk enn andre workshopper for barn jeg har opplevd. Utøverne blir møtt med litt utålmodighet når det skal planlegges, og de står ovenfor noen valg og dilemmaer som de må ta stilling til på sparket, både når det gjelder musikalske og sosiale hensyn. Hvordan vet de hvilke elever som skal få hvilke instrumenter, og hva som blir best?

Verkstedet fungerer best når utøverne opptrer mindre som lærere og mer som komponister og musikere. Det smitter når utøverne bryr seg om resultatet.

På Karlsrud gjøres en fulltreffer i valget av ”DJ” – en tiåring som åpenbart både elsker rollen sin, instrumentet og bidrar med musisering. Andre blir sittende litt nølende og sende lengselsfulle blikk mot de mest interessante instrumentene. Det blir litt tilfeldig hvordan opplevelsen blir for hvert enkelt barn. Halvveis ut i verkstedsdelen blir den første jenta valgt til å bruke et elektronisk instrument, i tillegg til de 3-4 guttene som allerede har blitt utpekt til å drive med ”dingsene”. Jeg puster lettet ut. Det hadde vært for pinlig om en skolesekk-konsert i 2015 med spennende, elektronisk musikk hadde gått i det trøtte, gamle sporet om å la bare gutter og ikke jenter holde på med elektronikk.

Bjørnseth og Anderssen klarer utrolig nok å beholde en slags kontroll i kaoset. De står ovenfor de samme motsetningene som i annen improvisasjon, og skal balansere struktur med fri utvikling og kollektiv musisering med solistiske bidrag. I tillegg kommer det sosiale og pedagogiske inn. De veksler mellom å snakke med elevene for å gi dem musikalske instrukser og rett og slett for å få det stille. For helheten er det like viktig at barna slutter å spille når de skal som at de starter når de skal.

Pedagogiske grep
Det gjøres mange gode pedagogiske grep i ”LyDoku”. Utøverne har en naturlig musikalitet som smitter barna. Tre gutter som har fått ansvaret for en liten rytmeseksjon sliter litt med å starte på likt og bli enige om hvilken rytmefigur de skal spille. Anderssen er tålmodig, og i stedet for å bruke ord eller telle opp trekker han pusten dypt og viser kroppslig til guttegjengen når første slag kommer. Etter et par runder har guttene forstått via musisering og kroppsspråk.

LyDoku Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad
LyDoku Foto: Rikskonsertene/Lars Opstad

Verkstedet fungerer best når utøverne opptrer mindre som lærere og mer som komponister og musikere. Det smitter når utøverne bryr seg om resultatet. Det er når Bjørnseth og Anderssen viser oppriktig skaperglede og entusiasme at det blir rolig, og barna også begynner å bry seg om musikken. De får en serie spørsmål fra barna – hva mente du her, skal jeg ta bort lufta eller ikke – som viser at elevene også bryr seg om resultatet. Resultatet skal bli en konsert som elevene skal vise fram for andre elever på skolen, og det ser ut til å fungere for vertfall noen av elevene. De føler et eierskap for musikken de har laget.

I den pågående diskusjonen om DKS på Ballade.no, sier Vera Micaelsen at ”[…] å skape noe som henger sammen med læreplanene er en kunstnerisk utfordring, men det gjør ikke kunsten dårlig”. At dette er mulig, er ”LyDoku” et godt eksempel på. Workshoppen svarer helt direkte på krav fra læreplanen for musikk, som sier at elevene skal ”komponere og gjøre lydopptak ved hjelp av digitale verktøy”. Samtidig har ”LyDoku” definitivt et høyt kunstnerisk nivå.

Bjørnseth og Anderssen planter noen små hint i begynnelsen av workshoppen, om hva elektronisk musikk og komposisjon kan være. Det er ikke sikkert elevene forstår hva dette innebærer når hintene blir plantet, men i løpet av formiddagen skjer det mye i gymsalen på Karlsrud. Alle elevene får etter hvert lov å bruke instrumenter og elektronikk. De får bidra med musikalske ideer og får påvirke i en felles improvisasjon. Underveis bruker verkstedlederne begreper og konsepter, og viser hvordan de fungerer. Når verksted og konserter er over har elevene i minste fall erfart, og antakeligvis også forstått, hva loop – og mye annet i den elektroakustiske musikkens verden – er.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: