Medan Lars Petter Hagen har hatt det overordna ansvaret for Ultima 2009, vender Geir Johnson attende som direktør for 2010. Han ser fram til å presentera store og gode verk. – Det finnes jo en kanon og den synes jeg nordmenn bør ha tilgang til, seier han til Ballade.

Geir Johnson (foto: mic.no)

Av Ida Habbestad

I augneblikket er Geir Johnson mest oppteken med å få med seg årets festival. Lars Petter Hagen er engasjert som kunstnarleg leiar og direktør for heile 2009.

— Jeg har vært veldig positiv til Lars Petter Hagen sitt arbeid. Jeg ønsker ikke å være noen syvende far i huset; i år går jeg på festivalen som publikummer og gleder meg til det, seier han.

Johnson arbeider for tida i 60 prosent stilling med Ultima sitt utviklingsprosjekt Transposition. Men snart er planleggjinga av neste års program i gong. Og sjølv om det er for tidleg for Johnson å seia kva han ynskjer at festivalen skal innehalda i 2010, vil truleg formmessige ting gå att: Mellom anna plasseringa i september, og det noko minska antalet festivaldagar; begge deler bestemt for 2009, før Johnson gjekk ut i sjukemelding.

Slik er det opning for eventuelt samarbeid med Nationaltheatret om Samtidsfestivalen. Det er høve for å gjennomføra arrangement utandørs – og ein har fått eit meir kompakt Ultima etter at festivalen har vakse jamnt i mange år.

Johnson meiner imidlertid at det store fokuset på den lange festivalen i 2008 er ein smule overdrive.

— Hovedgrunnen til at fjorårets festival ble så lang, var at vi hadde to operapremierer. Vi gjorde to helaftens nyskrevne operaer, noe som er sjeldent i seg selv. Av praktiske årsaker var det umulig å få til noen tettere plassering – og festivalen ble derfor lang, seier han.

Kva gjeld format for presentasjonen er det ope korleis han tenkjer.

— Ultima har hatt både programbok og festivalavis. Hvordan det blir til neste år finner vi ut etter at festivalen er over. Det vil bli en intern diskusjon hvor vi ser hvordan avisen har fungert i år – og så spiller medlemmenes syn inn, selvfølgelig. Uansett synes jeg at administrasjonen har gjort en flott jobb, blant annet med å oppdatere nettsidene. Det er absolutt kommet inn et nytt uttrykk, seier Johnson.

Mykje, men overdriven kritikk?
Kritikken av fjorårets festival handla mykje om at festivalen både programmessig og grunna lengda var lite oversiktleg. Kva tankar har du kring det å laga ein oversiktleg festival?

— Kritikken som kom i fjor kom stort sett i media. I publikumsundersøkelsen som Ultima gjennomførte, viste det seg imidlertid at publikum stort sett var veldig fornøyde med presentasjonen. Mye av kritikken kom også fra dem som ikke går på festivalen – journalister som ikke setter seg inn i materien. Man skal alltid ta kritikk alvorlig, men jeg mener det var mulig å lese av festivalprogrammet hva festivalen handlet om i fjor.

Du meiner publikummet har meir rett enn kritikarane?

— Jeg tror den undersøkelsen som 380 mennesker svarte på var mer signifikant enn den smule kritikk vi fikk i mediene.

Når det gjeld estetikk, ynskjer ikkje Johnson å uttala seg om korvidt element frå årets festival vert med i planleggjinga av neste år. Men sjangerbreidda generelt – som på årets festival er trekt fram som noko positivt – kommenterer han gjerne.

— Ultima har hatt både elektronika, techno-relaterte og støybaserte prosjekter tidligere, så jeg er litt overrasket over at folk synes det er så mye bredere i år. Det kommer kanskje an på hvordan man leser programmet. Tidlig på 2000-tallet hadde Ultima støykonserter på Blå uten at det gav noen sterke hyllester eller protestbemerkninger.

Dei mange musikalske sjangrane er med andre ord noko du tek med vidare?

— Ultima har vært veldig bred i alle år. Jeg må minne om at festivalen har presentert tonale norske komponister i mange år, uten at det er blitt sett som sjangerbredde. I den andre enden har vi hatt japanske avantgarde støymusikere. I år er det en annen måte å formatere på.

Eitt av innslaga ved årets festival betonar ideen om at dei som ynskjer å vera ein del av samtidsmusikkmiljøet faktisk utgjer det. David Helbich meiner institusjonane bør ta inn over seg mengda av uttrykk som finst der ute – og at utøvarane sjølve, meir enn institusjonane, definerer kva den nye musikken er.

Meiner du at Ultima har definisjonsmakt?

— Det er en interessant diskusjon. Ultima er en festival, og det har aldri vært noe mål å skape definisjonmakt rundt den. Men den er nok et tyngdepunkt, som Nordens største samtidsmusikkbegivenhet – og mange vil helt sikkert mange definere seg i forhold til den, svarer Johnson.

Publikum vil høyra det beste
Mellom andre element som vart kritiserte i fjor, var festivalen si utvikling mot det føreseielege. På Ballade kunneFlater ut me mellom anna lesa at ”også den nyeste musikken kan presenteres på gammel vane, både av arrangører og drevne utøvere”. Opplever du at samtidsmusikken har høve til å framstå som aktuell sjølv om den er framført på tradisjonelt vis?

— Ja, absolutt – av den enkle grunn at publikum alltid vil ønske å høre den musikken som er den beste. Det ser man på klassiske festivaler. Jeg er forbauset over at nordmenn synes det er for mye å høre Arditti-kvartetten ni ganger på ni år. Men vi tok kritikken til oss, og inviterte Prometeo i år (strykekvartett, meir om konserten deira her, red anm), som kommer med et bestillingsverk av Sciarrino.

Kunstnarleg leiar for 2009 har denne hausten – også gjennom Happy Nordic Music Days – lagt vekt på ei programmering der han mellom anna stiller spørsmål kring kva som er kvalitet og kva musikk kan vera. Ser du utfordringane som er reiste i høve til kva som er god musikk?

— Det finnes jo en kanon og den synes jeg nordmenn bør ha tilgang til. Per i dag har vi ikke det. De viktigste verkene av Birtwistle, Xenakis, Messiaen, Lutoslawski, Henze – og alle de andre sentrale komponistene – blir ikke spilt av andre institusjoner. Ta et verk som Berio sitt ”Sinfonia”. I Norge har vi gjennom de siste 40 årene muligens hatt anledning til å høre verket tre ganger, mens det er standard repertoar ellers i Europa.

— Slik sett er vi helt i randsonen og da blir det litt fjernt å problematisere hva som er det beste. Personlig synes jeg det er viktig å få spilt noe av den store musikken som aldri ellers kommer til Norge. Det har vært kongstanken min med Ultima i alle de årene jeg har arbeidet. Hadde andre institusjoner, som for eksempel Festspillene i Bergen eller orkestrene, tatt på seg noe av dette ansvaret, hadde vi kanskje tenkt annerledes, svarer Johnson.

Som ei utdjuping av fokuset – mellom anna i Dagsavisen – på at Ultima som festival har mykje midlar, ser Johnson stoda frå ei omvendt innfallsvinkel. Sett i høve til ansvaret han meiner Ultima har, meiner han det er beklageleg at festivalen ikkje har større ressursar til rådvelde.

— De norske musikkinstitusjonene har aldri vært befolket av noen som tar kanonen av ny musikk alvorlig. De bevilgende myndigheter har heller aldri forstått hvilket ansvar de har. Uten å polemisere mot Festspillene i Bergen, er bevilgningen vår småpenger i forhold til deres. Om vi sammenligner oss med rock- og jazzfestivalene har vi kanskje mye offentlig støtte, men vi gjør noe som er kunstnerisk mye mer komplekst. Det er ikke der sammenligningsgrunnlaget burde ligge. Sammenligner man med de store festivalene og institusjonene, sier enkel matematikk at Ultima ikke har vokst, men sakket akterut de siste årene, seier direktøren – klar til kamp.

Publisert:

Del: