Kongsberg Jazzfestival, som begynner i dag, feirer i år sin førtiende festivalavvikling uten avbrudd. I fjor satte man publikumsrekord med Diana Krall som førstedame, og i skrivende stund er de siste billettene til flere av de meste spennende konsertene i ferd med å rives bort. Daglig leder Martin Revheim forklarer suksessen slik: – Kongsberg Jazzfestival har klart å ta vare på det gamle uten å glemme det nye, og maktet å opprettholde en stor, spennende folkefest uten å drukne musikken i panfløyter, juggel, lakrisselgere og annet kommersielt mas.

Milton Nascimento 2004 (Foto: Kongsbergjazz)

Av Knut Steen

Med 40 års uavbrutt festivalvirksomhet på baken, har man opparbeidet en pondus det følger forventninger med. Dette er noe Martin Revheim er veldig klar over.

— Fra 1965 har Per Ottesen (som nå har gått av etter mange år som festivalsjef, red. anm.) gått på scenen og ønsket folk velkommen til en ny festival året etter, selv om man i begynnelsen slet med store underskudd. Dette forplikter, og selv om mange var superkritiske i begynnelsen har publikum år etter år vist oss stor tillit ved å møte opp, forteller Revheim.

Stor frivillighet, liten forandring
Festivalen har en formidabel stab – 360 frivillige sørger for at festivalen har eget sentralbord, 40 PCer i nettverk, ansvarlige for hvert band og mye mer. Noen av dem har vært med helt fra 1965. Dette setter også preg på festivalens kunstneriske profil, forteller Revheim:

— Måten man velger ut musikken på har vært uforandret fra -65 til i dag. Vi vil ha innslag av blues, eksperimentell rock, samtidsmusikk, og selvfølgelig masse jazz, også av den typen som ligger i ytterkantene av sjangeren, sier Revheim, samtidig som han poengterer viktigheten av en nasjonal forankring:

— Vi har ikke noen spesielle regler for hvor mange norske utøvere vi ønsker å ha med hvert år, men etter som norsk jazz har utviklet seg kraftig, og fått stadig flere viktige stemmer, går det ikke an å lage jazzfestival uten dem. Publikum forventer å se dem, og vi er veldig glade for å ha dem her. Jeg føler at Kongsberg Jazzfestival kan ta en liten del av æren for dette tilfanget, sammen med andre institusjoner og festivaler som jevnt har tibudt disse artistene tradisjonssterke scener og oppmerksomt publikum, sier Revheim.

Midtfyns går, Kongsberg består
Samtidig som Kongsberg Jazzfestival nok en gang går godt, går andre tradisjonsbærere inn. Den danske Midtfynsfestivalen kunngjorde 17. juni at festivalen er avlyst på grunn av konkurs. Ballade spurte Revheim om han hadde noen formening om hvorfor det kunne gå slik, og om hvor kort veien til konkurs kan være for en musikkfestival.

— Jeg vet ikke hvorfor Midtfynsfestivalen gikk konkurs, men Kongsberg kan fort gå overende hvis vi en dag glemmer hvor vi kom fra. Heldigvis har vi fremdeles mange av de gamle ildsjelene med oss, og passer på å vise hverandre en ekstrem gjensidig respekt. Uten hensyn til den bagasjen de eldre har, blir det lettere til at dumme påfunn blir satt ut i livet, sier revheim , før han utdyper:

— Unge ivrige ildsjeler kunne fort ende opp med en ny scene for 5000 mennesker, glinsende sponsorer, og boder som presser nøkkelringer og brusbokser på folk. Jeg vet ikke hva Midtfyns gjorde galt, men jeg kan skrive under på at det er lett å kjøre en festival på ræva. Vårt prinsipp er “vi gjør som i fjor”. Det vi gjør er rett og slett å lage en god festival, med musikken i sentrum, uten å glemme noe på veien, sier Revheim.

Stor nok
Så langt har jazzfestivalen 11. scener å sjonglere med, samtidig som man håper på en 12. Snøhetta design skal forhåpentligvis ferdigstille en utescene på Kirketorget til neste års festival. Men så er det også nok, forteller Revheim.

— Etter et visst punkt er det ikke vits i å utvide mer i kapasitet. Vi skal lage folkefest, ikke mas. Nå er alle hoteller fulle, men vi trenger ikke et flytende hotell, folk som vil leie ut husene sine til ågerpriser og mega-øltelt med billig underholdning og overprisede pølser. Vi vil være lojale mot byens utesteder, bevisste på trivsel og flinke på miljøvern. Skal vi klare å kombinere trivsel og avantgarde på en så god måte som vi gjør nå, er det viktig å ikke vokse ut av det vellykkede formatet vi har nå. Kongsberg Jazzfestival har klart å ta vare på det gamle uten å glemme det nye, og maktet å opprettholde en stor, spennende folkefest uten å drukne musikken i panfløyter, juggel, lakrisselgere og annet kommersielt mas, mener Revheim.

Musikklegender
På spørsmål om å trekke frem høydepunkter fra årets program, svarer Revheim raskt med to navn: Ornette Coleman og Milton Nascimento.

Saksofonisten Ornette Coleman ga som 29-åring ut platen ‘The Shape of Jazz To Come.’ Mange så nok dette som et tegn på ungdommelig arrogance, men tittelen viste seg å være nærmest profetisk. Coleman er opphavsmannen til musikkbegrepet “harmolodic,” som også er en betegnelse på hans livsfilosofi. Harmolodics baserer seg på oppmerksom, kompositorisk improvisasjon, der musikerne er frie, likeverdige, og samtidig lydhøre for flyten i musikken og behovene til sine “medspillere”. Coleman selv beskriver dette som “Ta kastesystemet ut av lydrommet”.

— Det er tredje gang Arnette Coleman spiller på Kongsbergjazz, og vi er utrolig stolte over at han velger å komme hit igjen. Mannen er 74 år, og gir svært sjelden konserter. Selv om han fint kunne ha surfet på gamle bragder, stiller han med nytt band og nytt materiale – som de driver og øver inn sammen akkurat nå. Coleman fikk panegyriske kritikker for konserten i Carnegie Hall i New York, og besøker med dette antakeligvis Skandinavia for aller siste gang, frister Revheim.

Brasils tropicalista-mester Milton Nascimento, som på Kongsberg stiller med 17-manns orkester, fyller fotballstadioner med ivirge fans i hjemlandet. Fra denne mannen kan man vente alt fra strengarrangementer fra Geroge Martin-epoken til The Beatles, via fuzzy wah-wah-gitarer til sterke jazz-elementer. Nascimento’s forte er allikevel hans stemme. Han er mest kjent for sin høye, lyriske tenor, som leker og dveler rundt melodiene hans, som ofte er fulle av metaforer.

— Dette kommer til å bli en utrolig spennende konsert, lover Revheim, som også kan fortelle at billettsalget er godt i rute:

Kun få billetter
2002 og 2003 var begge rekordår for oss, men 2003 var spesielt på grunn av Diana Krall, som trakk flere mennesker til en enkeltkonsert enn noen har gjort før henne. I år har vi ingen så klare publikumsmagneter, men vi ligger allikevel likt med 2002, så vi er veldig fornøyde.

Men skal man sikre seg billetter til sine favorittkonserter, kan det være lurt å skynde seg.

— Det er fremdeles plass på alle konsertene, men vi regner med at en drøy håndfull kommer til å selge ut i løpet av dagen, forteller Martin Revheim.

Publisert:

Del: