KOMMENTAR: – Sjamanen Mari Boine dedikerte tittelkuttet fra sitt siste album Idjagieas ”til elva, som minner oss på at det finnes krefter i naturen vi ikke kan temme”. Og da de første tonene fra Ornette Colemans variasjon over Bachs fiolinkonsert nr. 1 svevde over kirketorget i Gamle Kongsberg, hadde med ett årets utgave av Kongsberg Jazzfestival samlet 400 års musikkhistorie under én paraply. Det finnes knapt en annen festival som kan vise til et så bredt, originalt og genremessig omfattende program, skriver Ballades redaktør om Kongsberg Jazzfestival.

Mari Boine 2007

Av Carl Kristian Johansen

Jeg må innrømme en viss skepsis da programmet ble presentert på papir for noen måneder siden. Borte var den svenske profilen som har preget festivalen de senere årene, den sterke fri-improprofilen var mindre spisset, headlinerne Ornette Coleman, Dee Dee Bridgewater og Silje Nergaard ble presentert for andre gang på kort tid, og det fantes ingen åpenbare alternativer til de klubbkonseptene som festivalen har vært god på de siste årene.

I år var det første gang Martin Revheim ikke var involvert i programmering og booking, siden han overtok etter Tore Flesjø som daglig leder i 2002. Revheim har satt sitt preg på festivalen både som ansikt utad og programmessig.

Overgangsfaser kan være en smertefull prosess.

Men i motsetning til Quartfestivalen står og faller ikke Kongsberg Jazzfestival på enkeltpersoner.

Fornyelse

Det er tydelig at organisasjonen post-Revheim ikke har mistet noen form for kompetanse som er essensiell for festivalen. Tvert i mot. Kongsberg Jazzfestival har fornyet seg og ligger fremdeles i forkant av sitt publikum.

I år var den danske jazzscenen sterkt representert gjennom blant annet Jazzkamikaze, Fra De Varme Lande, Ibrahim Electric og Delirium.

Coleman og Bridgewater (hvis navn fikk stadig nye betydninger under festivalen) leverte sine beste konserter på Kongsberg, og Mari Boine og Wilcos konserter bidro utrolig nok til å gjøre Tubaloonen til en av festivalens mest interessante scener.

Flere nye scener ble tatt i bruk, deriblant restauranten Det Lille Extra som erstattet Byorkesterets Hus som festivalens improscene. Det Lille Extra huset ingen 1. generasjons tyske eller amerikanske impro/jazz-modernister i år, noe som har vært Byorkesterets Hus sitt varemerke.

Til gjengjeld ble Gjerstad/Nilssen-Love 4tet og danske Lotte Ankers Sonographic July vist fram som skandinaver i forlengelsen av den ”tradisjonen”.

Begge leverte gode konserter.

Flommen

Musikksjamanen Mari Boine dedikerte tittelkuttet fra sitt siste album Idjagieas ”til elva, som minner oss på at det finnes krefter i naturen vi ikke kan temme”.

Numedalslågen gikk over sine bredder, og regnet fosset ned de to første dagene av festivalen. Heimevernet og politiet var faktisk i katastrofeberedskap, og Myntbrua og Nybrua i Kongsberg sentrum var nær maksimalt av hva de kunne tåle av vannmasser. Det er 80-år siden vannstanden har vært så høy i Kongsberg.

Dette førte bare til en håndfull programendringer, men ingen konserter ble avlyst. Sentrumsbroene ble åpnet på fredag, noe som førte til normal trafikk mellom østre- og vestre bydel. Hadde disse vært stengt under hele festivalen ville det antagelig fått negative konsekvenser for billettsalget. Det skjedde ikke.

Man kan stille en hel del hypotetiske spørsmål om hva som kunne ha skjedd. Utad viste festivalen ingen tegn til panikk eller forhastede beslutninger.

Litt kritikk er det plass til. Festivalledelsen kom ikke opp med et brukbart alternativ til campere etter at festivalcampen og Idrettshallen ble oversvømt (takk til Jan og Wenche som huset meg den første natten!). Kongsberghallen ble inne-alternativet, men den ligger langt unna sentrum. Ingen alternativer ble tilbudt teltere.

Kongsberg Jazzfestival er også en festivalfestival, og omkring 500 personer overnatter på campen. Hadde festivalen kommunisert utad at det fremdeles gikk an å telte, blant annet på den gamle festivalcampen ved Smeltheytta, ville det antagelig kommet flere mennesker.

Konkurransen

Men i følge festivalen ble det allikevel solgt 14 000 billetter. Det er mer enn i fjor og bortimot rekord. Tar man værforholdene i betraktning er det nærmest utrolig – og i konkurranse med festivaler som Hove, Quart og Roskilde er det en enda større prestasjon.

Årsaken til den stigende populariteten til Kongsberg Jazzfestival i et stadig tettere festivalmarked ligger antagelig i programmeringen.

Da tonene fra Ornette Colemans variasjon over Bachs fiolinkonsert nr. 1 svevde over kirketorget i Gamle Kongsberg, hadde med ett årets Kongsberg Jazzfestival samlet 400 års musikkhistorie under sin paraply. Det finnes knapt en annen festival som kan vise til et så bredt, originalt og genremessig omfattende program. Les for eksempel OffOnOff, Huntsville, Music for a Weill, Oslo Sinfonietta m/Maja Ratkje, Erika Stucky Trio og Jan Erik Vold.

Og det finnes knapt en festival på denne størrelsen som tør å presentere nye eller for publikum ukjente artister i like stor grad som Kongsberg Jazzfestival.

Festivalen har også en unik evne til å kontekstualisere alle artistene, og gjennom det framstår festivalen som gjennomtenkt, godt planlagt og gjennomarbeidet. På Kongsberg ble Knutsen & Ludvigsen presentert som en del av festivalens barneprogram. På Quart spilte de foran El Caco og BigBang.

Kongsberg Jazzfestival har startet en ny epoke med noe som programmessig ligner en av de mest spennende i nyere tid. Det var ikke nødvendigvis jazzmusikk alt som ble presentert, men festivalen har antagelig kvalitet som internt mantra, framfor å dogmatisk kreve at alt på død og liv skal være jazz. Det har publikum merket for lenge siden.

Kongsberg Jazzfestival er fremdeles mellom folkefest og avantgarde.

Publisert:

Del: