Under tittelen “Sounding Bodies” fylte Borealisfestivalen Bergen Kunsthall med performance, dans og filosofiske undersøkelser.

Colin Self på Borealisfestivalen i Bergen 2019, © Johanne Karlsrud/Borealis

Kunstnere fra inn- og utland utforsket hvordan ideer kan uttrykkes gjennom kroppen. Kvelden bestod av tre fremførelser, og spente fra bestillingsverket til koreograf og danser Last Yearz Interesting Negro og kunstner Phoebe Collings-James, forfatter og lydkunstner Jenny Hval og sanger og komponist Colin Self.

I løpet av de fem dagene Borealis – en festival for eksperimentell musikk pågår, kommer man i en unntakstilstand; man blir var de minste lydene og begynner å lytte. Man skrur opp følsomheten.

Lyden av tungen som slipper ganen, knirkende papirprogram mellom tennene når hendene er opptatt, nesebor som hyler, dører som hyler, sukk etter krevende verk. Man blir oppmerksom på blikkene, lyder og bevegelser. Vår egen iakttagelse og hvordan vi plasserer kroppene våre blir en del av opplevelsen av kunsten.

Phoebe Collings-James og Last Yearz Interesting Negro
Dette er sentralt for bestillingsverket Sound as Weapon, Sounds 4 Survival, som åpner kvelden. Kunsthallens foajé fylles opp, og vi venter bak lukkede dører på innslipp.

Når dørene åpnes går vi inn i et mørkt rom, og et par steg inn i rommet oppdager man danserne, i fryst posisjon, som statuer spredt i rommet. Oppdagelsen er ubehagelig, og mangelen på skille mellom scene og publikumsplass føles utfordrende. Jeg som publikummer føler meg synlig, og jeg fortsetter innover i lokalet for å finne en mer anonym plass.

Det er ingen avklart scene, men en naturlig sirkel oppstår. Noen bak meg vil frem, og igjen blir jeg konfrontert med meg selv i settingen. En av danserne skal forbi. De er pågående. De tar seg til rette. De bryter intimgrensene.

De fem danserne, Sophia Monique Brown, Rebecca Burt og Yasmine Hannah Akim, Phoebe Collings-James og Last Yearz Interesting Negro er tomme i blikket, men kroppene er kraftfulle.

De overgir seg til oppkuttede r&b- og dub-loops i en utmattende dans, og danner knuter av lemmer som beveger seg på hverandre. Den organiske dansen pumper luften ut av dem. De bryter fra hverandre. Faller mot hverandre. Lener seg på hverandre i noe som minner om både bryting, omfavnelse og overgivelse. Det er desperasjon i bevegelsene deres, og spesielt en av danserne danser så hurtig at det virker som hun prøver å rømme fra musikken.

Utmattet legger de seg på gulvet, og lemmene deres hviler på sittende publikummere. Personen ved siden av meg trekker foten til seg, så danserens hode blir liggende på gulvet.

Etter hvert reiser de seg og begynner å bevege seg ut i publikum, skiller oss, og fem publikummere får en hånd plassert på hodet. Det gir assosiasjoner til helbredelse, og sangen fra en av danserne forsterker følelsen av at det er en slags seanse.

Høylytte pust slippes fra utmattede kropper. Fra forestillingen “Sound as Weapon, Sounds 4 Survival” under Borealis 2019., © Johanne Karlsrud

Det avsluttes med at danserne danner en ring, med ryggene vendt ut med publikum. De ler og prater, og det ser ut som de debriefer det som akkurat har skjedd.

En av kunstnerne bak prosjektet, Jamila Johnson-Small aka Last Yearz Interesting Negro, leser «I want to move but my body does not know how». Borealis 2019, © Johanne Karlsrud

Ekskluderende dans
Sound as Weapon, Sounds 4 Survival er et oppslukende verk som tester publikum og utfordrer vår rolle som iakttagere. Vi er invitert til å se og betrakte danserne, men vi er ikke inkludert. Danserne utviser makt ved å ikke se oss, ved å ikke interagere med oss, men danse på oss.

Vi er ekskludert, og sirkelen danserne danner på slutten forsterker dikotomien. Vi er ikke en del av deres verden. Dette ubehaget forsterkes av at vi er en ring med nesten utelukkende hvite mennesker som ser på fem svarte dansere. Mens de er i en kamp for overlevelse, er vi utenfor og ser på, som i et iscenesatt relieff av «oss» og «dem», av majoritet og minoritet.

Borealis 2019, “Sounding Bodies”, © Johanne Karlsrud

Kunstnerne bak prosjektet ønsker å bryte formaliteter med kunsten, og vi som publikum blir performative: Hvordan reagerer du når en danser hviler hodet mot kneet ditt? Hvordan føles det når en hånd blir lagt på hodet ditt og du kommer i alles åsyn?

I Sound as Weapon, Sounds 4 Survival lykkes danserne i å skape en kaotisk atmosfære når de desperat gisper etter pusten og kaster seg mot hverandre. Denne råheten gjør forestillingen troverdig som en kamp for overlevelse, og danserne oppnår å bevisstgjøre vår posisjon ved at publikum betrakter dem som utenforstående.

Høytopplesning med forfatter Jenny Hval
Vi beveger oss videre i kunsthallen, Upstairs, hvor Jenny Hval står foran et lite bord. Performancekunstneren Hval er kjent for kostymer, teatralske virkemidler, som for eksempel å bruke kroppen sin som lerret for maling, men i kveld er det forfatteren vi møter. Hun skal presentere et uferdig verk der stemmen – den kroppslige og ikke-kroppslige stemmen – undersøkes. Kan en stemme være ikke-kroppslig?

Mens publikum finner seg til rette og det fremdeles er uro i rommet, konstaterer Hval at performancen allerede har startet, men ingen vet det. Ikke en gang hun selv. Settingen og fremtoningen er enkel, og fokuset er på stemmen.

Ved hjelp av en sampler og sin egen stemme skaper Hval flere lag med stemmer: Hun gjentar ord, overlapper, og i korte sekvenser setter hun lyd til ordene. Hun forteller om bingewatching av Youtube sminkefilmer og hvordan smelte rester av nude-leppestifter til en. Stemmene veksler mellom Hvals og opptak. Hun snakker om amming, bryster og Felicia som en stream-of-consciouness. De sekundkorte partiene hvor hun tillegger opplesningen musikk, blir som et bittersøtt gjenhør med hennes album Blood Bitch.

Hval avslutter på vittig vis ved å forklare at grunnen til at det er så varmt i rommet er fordi vi er inne i munnen nå, og henviser til utklipp av munner fra Jenny Moors workshop tidligere i festivalprogrammet.

Borealis 2019, Jenny Hval, © Johanne Karlsrud

Uferdig materiale
Jenny Hval gir oss et innblikk i sin prosess ved å presentere et verk som enda er i utvikling og utforsker stemmen gjennom en samtale med seg selv. Under Sounding Bodies tilnærmer Hval seg kroppen på en mer teoretisk og filosofisk måte, og stiller spørsmål til hvordan en skiller stemmen fra kroppen, hvordan mikrofonen skaper avstand fra stemmen, hvilken rolle kroppen hennes har som objekt og senter for blikk i et rom med andre kropper.

Hvals opplesning blir en pause mellom to høydepunkter i kveldens program, og faller litt i mellom noe som burde vært på LittfestBergen og Borealis. Eller kanskje et annet tidspunkt i festivalen. Hval ønsker å utforske hvilken musikk som skapes når man snakker, og stiller mange spørsmål, men gir få svar. Hval er en stor lydkunstner, men dette blir litt statisk. Så kan vi se fram til å høre det ferdige verket.

Colin Self inviterer publikum til scenen
Vi går ned igjen til det første rommet, omrigget til en løper som deler rommet på langs, hvor kunstner Colin Self venter. Self er sanger, komponist av en opera (en sjanger han kan ingenting om, ifølge ham selv), medlem av et satirisk boyband, dragmedlem av ensemblet Chez Deep, og pådriver av Xhoir – vokal-workshops for fellessang og lytting.

Self har på seg et skjørt som senere skal strippes vekk og avdekke en heldrakt i spandex. Han er her med albumet Siblings, et oppløftende prosjekt og oppfordring om at vi skal være oss selv, og samtidig være sammen, som et kollektiv.

Han er en høy, stor mann med lange, lyse lokker som beveger seg selvsikkert fram og tilbake over løperen og viser frem sin falsetto mens han sitter på knærne foran viften og lar håret flagre. Han er alene når han lukker øynene og synger med all sin innlevelse og kropp. Dette brytes over i hurtigere, villere partier hvor han springer rundt i lokalet, bak baren, ruller seg under scenen og tar av, på klubb.

Det avsluttes med en invitasjon til oss i publikum. Vi er velkomne til å bli med, sier han, men publikum forblir på gulvet.

Karriere som crazy
Self byr på hele seg selv og kombinerer humor, ville utskeielser og sang som gjøres med en sånn innlevelse at noen falske toner nesten gjør det mer troverdig. Han sier med humor at han har gjort en slags karriere av å være crazy og får alle til å le på ekstranummeret når han bruker mikrofonen som gjør stemmen hans tullete mørk.

Publikum virker litt sjokkert, og det er til tider nesten pinlig å se på fordi kontrasten mellom Self og oss blir så stor. Han er på en stor fest og lar kroppen utfolde seg, mens publikum virker uanfektet eller paralysert.

En av publikummerne utbryter rosende ord etter hver sang. Wow. Nydelig. Ja. Som rolige konstanteringer om at, ja, dette er bra. For det er bra. Det er på grensen til et dragshow, men innlevelsen gjør det sårt og rørende.

Colin Self med “Siblings” under Borealis 2019, © Johanne Karlsrud

Self mener at publikum som kollektiv bestemmer om de vil delta på festen eller ikke, og at det er vanskelig å ta steg som en person for å bli med på han danseinvitasjon. Vi valgte å iaktta, og det føles som om vi svikter han. Vi blir satt i en posisjon hvor det føles som en skuffelse å ikke bli med, men som et altfor stort steg å bli med.

Kollektiv kropp
Under Sounding Bodies blir vi var våre egne kropper. Vår posisjon som hvite. Vår posisjon i forhold til kjønn. Vår fysiske posisjon i lokalet. Valget om å sitte eller bli med på scenen. Være en individualist som joiner kunstneren, eller forbli i det kollektive. Felleskropp som kollektivt tar et valg om å slippe oss løs, eller forbli noenlunde trygt i tilskuerposisjonen.

Tilbakeholdenhet for å flytte på seg, både av respekt for kunstnerne og angsten for å få uønsket oppmerksomhet. Hvordan kan noe så uinteressant som å skifte sittestilling når føttene har sovnet under en høytopplesning, føles så farlig?

Det er interessant at så ulike verk kan skape lignende mekanismer i oss som iakttagere. Det er ubehagelig når vi blir ekskludert i Sound as Weapon, Sounds 4 Survival, men det er også ubehagelig når vi blir invitert under Siblings, og ikke klarer å delta.

Og hva passer vel bedre enn en kveld med fokus på kropp, rasespørsmål, kjønn og maktbalanser den 8. mars?

Publisert:

Del: