INNLEGG: – I dag finner vi ofte at improvisasjonsutøvere og komponisten er én og samme person, og at verket blir til som komposisjon i samarbeid med én eller flere improvisasjonsutøvere og én komponist. Er det rett at komponistene skal høste rettigheter som også tilhører utøveren? Det er ett av flere spørsmål Lisa Dillan og Else Olsen S ønsker å stille relatert til fusjonsprosjekter mellom komponister og utøvere.

Else Olsen S og Lisa Dillan-bak (Foto: eget)

Av Lisa Dillan og Else Olsen S

Ofte kan partituret ikke engang framføres uten denne eksakte fusjonen mellom utøver og verk. I denne typen fusjonsprosjekter jobber komponisten tett med utøveren, som bidrar med eget lydmateriale, strukturer og teksturer basert på egen utøving og utforskning over lang tid.

En problemstilling har vokst fram de siste årene med utgangspunkt i følgende: man ser flere eksempler på at komponisten bruker utøveren aktivt både i utforskningsprosess og/eller i utføringen, uten å kreditere utøver sitt eget materiale økonomisk og ved å opplyse om samarbeidsaspektet i program eller partitur.

For notert komponert musikk har man et utbygget system som tilgodeser komponistens kreativitet, kompleksitet og ikke minst arbeidsinnsats over tid, økonomisk via TONO. Problemet slik vi ser det er ikke nødvendigvis bare av moralsk karakter, men overlevelsesgrunnlaget svekkes rent økonomisk for utøvere som også lever av å komponere i sin utøving.

Raffinementet som improvisasjonsutøvere oppøver tar år å utvikle, og man bruker ufattelige mengder tid på øverommet for å holde dette levende og å videreutvikle det. Det arbeidet komponisten gjør på papiret, gjør improvisasjonsmusikeren på øverommet, og denne typen øving krever den samme formen for raffinement, refleksjon og utprøving som for en skrivende komponist. Tiden som premiss for det skapende arbeidet er dermed på mange måter det samme, enten som skrivebordsarbeid eller som utforskningsprosjekt på øverommet for en improvisasjonsutøver.

Vi ønsker å stille følgende spørsmål for videre konstruktiv dialog og diskusjon:

Er det rett at komponistene skal høste rettigheter som også tilhører utøveren?

Dersom komponisten velger å jobbe i brytningspunktet mellom utøver og komponist – hvordan kan det utvikles et system hvor også utøverens bidrag som medkomponist blir ivaretatt?

I hvilken grad eier man som improviserende/utøvende bidragsyter i den kompositorisk prosessen rettighetene til musikken som skapes i slike fusjonsprosjekter, og hvordan kan man bygge ut et system som ivaretar også spillende komponister?

Lisa Dillan og Else Olsen S er begge improvisasjonsutøvere og komponister.

Publisert:

Del: