Kulturbyråd Torger Ødegaard vil ut til musikkenmiljøene, og legger press på organisasjonene for at de skal gjøre byens kulturliv tilgjengelig for alle. Han er for en rytmisk plan, og mener kommersiell og ideell drift fint kan blandes – og støttes fra kommunen. Samtidig oppfordrer han det private næringsliv til å ta ansvar: – Bedrifter som har råd til det kan godt bidra mer til kulturinstitusjonene i byen. Her har man kommet mye lengre andre steder, sier Ødegaard i denne andre delen av profilintervjuet, der han også kommenterer SVs forslag til gratis øvingslokaler for byens musikere.

Torger Ødegaard 2003 (3)

Av Knut Steen

Pop og rock-miljøene har i lengre tid arbeidet for å få finansiering til en rytmisk plan, som vil kunne kartlegge aktører og virksomhet innenfor byens rytmiske musikk. Dette arbeidet har bestått i tallrike forslag og møter med tidligere kulturbyråder Trine Skei Grande og Kjell Veivåg, som innrømmet at det var treghet fra kommunalt hold som hadde gjort at arbeidet med en slik plan enda ikke var igangsatt. Dette ønsker Torger Ødegaard å gjøre noe med.

— Jeg kan ikke nok om dette enda, men dette er noe man bør sette i gang med umiddelbart. Men vi kan ikke utarbeide en slik plan her på huset, her er jeg avhengig av kontakt med miljøene. Jeg kommer til å ta kontakt med de personene og organisasjonene som har vært involvert i dette arbeidet tidligere, og forsøke å fatte en rask avgjørelse om snart.

2255 underskrifter
Ballade fikk også anledning til å overlevere underskriftskampanjen mot skjenkestoppet på Osloklubben Mono, som til slutt talte 2255 underskrifter og støtteerklæringer fra byens musikkinteresserte publikum og kulturliv. Ballades bakgrunnsartikler og intervjuer ble også lagt ved listene, som ble samlet inn av på Ballade, Monos egen hjemmeside og støttesiden http://cafemono.kicks-ass.net. Dette gjør inntrykk på Ødegaard:

— Du tror kanskje at jeg farer med klisjeer – men jeg mener faktisk at vi er helt avhengige av engasjement, det borger for kvalitet at så mange bryr seg. Hvis ingen hadde giddet å bry seg om klubben måtte stenge, hadde det sannsynligvis ikke spilt noen rolle heller, så dette er kjempebra. Jeg er også glad for at man har klart å løse problemet, slik at stedet kan bestå, og fortsette med det de driver med.

Børs og Katedral – Ja takk!
Jazz og pop/rock-kulturen har de siste 30-60 årene eksistert og blomstret i klubbene, som finansierer sin kulturformidling med alkoholsalg. Har du noen tanker om hva slags kultur og hvilke typer virksomheter som bør støttes kommunalt, og hva kulturformidlerne selv bør finne støtte til – for eksempel i næringslivet? Din forgjenger signaliserte i så måte et klart behov for å skille kommersiell drift fra kulturformidling, eller børs fra katedral.

— Jeg er ikke så veldig redd for å blande sammen børs og katedral, jeg. Det gjøres jo hele tiden! Det kan jo tenkes at børsen kan styrke katedralen og omvendt, så jeg synes ikke det skal være vanntette skott der. Som et slags overbygg for kultursatsing bør vi legge til rette for kvalitet, vi trenger det ypperste og det beste, og vi trenger en svært bred underskog, som er en forutsetning for toppene. Dette høres kanskje Ole Brumm ut, men jeg tror det er helt nødvendig å ha begge deler i en storby som Oslo. Vi skal ta vare på de største innenfor alle genre, men vi må også la folk uten lang erfaring få prøve seg – det er jeg veldig opptatt av.

Etterlyser kultur-meséner
— Jeg oppfattet at du også stilte spørsmål om sponsing, som jeg er varm tilhenger av. Dette er langt vanligere i andre land, der bygger storkapitalen museer, her bygger storkulturen fotballbaner. Ikke noe galt i det, men jeg skulle ønske at de som har anledning kanskje tenker over at de har et ansvar for å sponse kulturen, det er alt for lite kultursponsing i dette landet. Man skal ikke så langt tilbake før i alle fall deler av kulturlivet ikke ønsket sponsing fra næringslivet, men jeg har ikke oppfattet at dette er et problem lenger – heldigvis!

Men har du forståelse for at dette kan bli vanskelige koalisjoner? Konsertsteder og klubber på den ene siden føler det problematisk å sette band på en scene med et stort firmanavn bak – dette er det klausuler mot i stort sett alle artistkontrakter.

— Dette må partene bli enige om. Ønsker man ikke å få satt et “merkelapp” på seg fra en kommersiell aktør, så har jeg forståelse for det.

Problemet her er at hvis man driver forretning, så baserer man seg jo på å få noe for pengene – er det sannsynlig å vente sponsorpenger når kulturutvikling er den eneste gevinsten for sponsoren? Bør bedrifter med god økonomi innta en slags kulturell mesén-rolle overfor deler av kulturlivet?

— Jeg synes faktisk at man skal det. Her har man kommet mye lengre i andre land – et eksempel er “The Sainsbury Wing” på Nathional Gallery i London. Denne avdelingen kostet nesten en milliard, og er bygget av to brødre som startet opp lavprisbutikker i England på 70-tallet. Nathional Gallery hadde aldri hatt noen mulighet til å finansiere dette nye tilbygget uten disse midlene. Et annet eksempel er et dansk firma, som holder på med å bygge opera nummer to i København. Det er ikke mange eksempler på det samme i Norge, og jeg skulle helt klart ønske meg mer av dette.

Du har tidligere understreket at alle genre er likeverdige, både i forhold til kunstnerisk verdi og berettigelse til støttekroner – men hadde du hatt noen betenkeligheter med å støtte konsertsteder som finansierer sitt kulturtilbud igjennom ølsalg?

— Nei, overhodet ikke.

Ny kulturetat, nye samarbeider
Den nye kulturetaten og kulturplanen som skal ferdigstilles til neste år, hvordan er progresjonen der?

— Byrådet har vedtatt en ny kulturetat, som kommer på beina neste år. Når det gjelder kulturmeldingen og kulturplanen, er jeg nødt til å gå tungt inn i det arbeidet, som ny byråd. Den saken skulle vært fremme for bystyret før jul, men det kommer ikke til å skje. Da vil det ikke være min kulturmelding, dette skal bli noe jeg kan stå inne for. Her kommer jeg også til å åpne opp for dialog med de ulike miljøene, for en bystyremelding om kulturlivet i Oslo som ikke er basert på dialog med det samme, blir det en ovenfra og ned, politisk styrt plan, og det er jeg ikke noen tilhenger av.

Nok en gang en åpen invitasjon?

— Absolutt. Denne meldingen vil ikke bli fremmet før neste år, for jeg må ha tid til denne dialogen.

Mens dette skjer – hvilke grep kommer du til å gjøre annerledes enn Kjell Veivåg – kommer Oslo i det hele tatt til å merke at den har fått et nytt kulturbyråd?

— Det synes jeg er veldig vanskelig å svare på. Kjell Veivåg bidro på en veldig positiv måte til kulturlivet i denne byen. Han var initiativtaker til 50 millioner til Munch-museet, og har også tatt initiativ til kulturby-søknaden. Jeg har lyst til å videreføre hans arbeid, men jeg legger nok veldig sterk vekt på dialogen hele veien. Jeg skal være mye ute blant mennesker, og er opptatt av at det kommunalt finansierte kulturlivet, og de som mottar støtte, må åpne seg for publikum. Særlig de store institusjonene bruker for mye på å prate med hverandre, og for lite tid på å kommunisere med publikum. Jeg vil at barn og unge skal få et tidlig møte med kulturlivet, for eksempel igjennom arbeidet med den kulturelle skolesekken. Der har vi en lang vei å gå i vår by. Kommunikasjon og formidling til innbyggerne kommer til å være et viktig moment for meg.

Oslo – en kulturportal
Hva slags kulturby ønsker du at Oslo skal være?

— Jeg ønsker at Oslo skal være enda mer av det den er i dag. Jeg oppfatter Oslos kulturliv som veldig mangfoldig, og som en inngangsport for impulser fra resten av verden. Oslo er spesiell i norsk sammenheng, fordi den kanskje er den eneste flerkulturelle byen. Dette synes jeg er en styrke, og mer enn et politisk slagord. Derfor er det også viktig å ta vare på annen kultur enn den som kommer fra vest-Europa og USA. Jeg vil ha kvalitet og mangfold. Dette er en nødvendig dualitet som har fått alt for lite fokus i norsk kulturdebatt.

Hvilke deler av Oslos kulturliv nyter du selv, på jevnlig basis?

— Fra jeg var liten har jeg vært glad i klassisk musikk, som man må lytte aktivt til, som for eksempel Alban Berg og Zemlinski. Gustav Mahler er også en komponist jeg aldri blir ferdig med. Jeg har hatt noen fantastiske opplevelser med Oslofilharmonien. Jeg er glad i opera og teater også – og da er jeg klar over at det danner seg et bilde av en veldig “finkulturell” type. Jeg har i mye mindre grad vært på andre typer konserter, men det har jeg veldig lyst til å gjøre mer av nå, og som kulturbyråd har jeg også et unikt påskudd.

Klubben Blå, som gir scene til både rock, jazz, eksperimentell- og samtidsmusikk, har tidligere gitt 10 årskort til Oslo kommune – uten at noen der noensinne registrerte at politikerne kom på besøk. Har du tenkt til å benytte deg av dette tilbudet?

— Ja, definitivt!

— Kulturlivet må åpne seg
Kan du si noe om dine egne hjertesaker, eller noen store huller du ønsker å komme til livs i kulturpolitikken?

— Først og fremst formidlingen fra kulturlivet til Osloborgerne. Mange av miljøene er for lukkede. Det er problematisk at store deler av befolkningen nærmest har definert seg ut i forhold til å være brukere av kulturtilbudet. For å få offentlig støtte, må det være en forutsetning at man har en plan over hvordan man skal nå frem til folk. Hvis det bare blir en kommunikasjon med seg selv, i et lite miljø, da har man ikke lykkes. Men jeg har ikke et instrumentelt syn på dette, kunst og kultur er et mål i seg selv, og en verdi i seg selv, men det er kanskje i møtet mellom organisasjonene og publikum at kultur skapes?

Til de som er redde for at et byråd som tradisjonelt ligger lengre til “høyre” på den politiske skalaen vil bidra til et fattigere kulturliv, der flere må klare seg selv, vil du si…?

— Med meg som kulturbyråd vil man forhåpentligvis få et enda rikere kulturliv, med en satsning på kvalitet og bredde. Jeg kjenner ingen politikere som synes det er moro å kutte i budsjettene, jeg kommer til å kjempe for mest mulig midler til kulturlivet i Oslo.

Også til de delene av musikklivet som ikke hører inn under den såkalte finkulturen?

— Definitivt!

Føler du at det er en utakknemlig jobb å være kulturpolitiker i Oslo, i og med at det tradisjonelt er vanskelig å få medieoppslag om kultursaker, og at man ofte bare blir kontaktet når noen vil klage på noe?

— Som politiker, og særlig i posisjon med ansvar, kan man ikke regne med annet enn at det er et kritisk søkelys på en – det skulle bare mangle! Jeg er ikke enig i at det er en utakknemlig jobb, men jeg skulle nok ønske at pressen og en del journalister kunne heise kultursaker høyere på dagsorden i aviser og på fjernsyn – men hvis jeg ser tilbake på de tre uker jeg har sittet, har jeg ingen grunn til å være misfornøyd med dekningen jeg har fått.

Fotballbaner til idretten, øvingslokaler til musikken?
“Byrådet bør utarbeide en plan for hvor hvordan kommunens lokaler kan stilles til rådighet som øvingslokalere for musikere” foreslo SVs bystyremedlemmer Kari Pahle og Ivar Johansen i et privat forslag i Oslo bystyre, som ble lagt frem nylig. Her bes byrådet ta større ansvar for at Oslos musikkliv skal fortsette å blomstre i en mangfoldig kulturby. “Gjennom et spleiselag mellom musikklivet, staten og Oslo kommune kan kommunens bidrag være å stille med gratis eller rimelige lokaler”, het det seg i forslaget. Er dette noe du støtter?

— Det er umulig å forholde seg til et slikt forslag uten at man får noe mer konkret. Skal man kjøpe et hus midt i Oslo, så vet vi at dette kommer til å koste mange millioner. De pengene har ikke jeg på mitt budsjett. Kan men gå sammen og leie noe, så kunne jo det være en del av en kulturpolitisk satsing som jeg ikke ville være fremmed for. Men da må vi først vite mer om hva både SV, og ikke minst musikerne selv kan tenke seg, avslutter Ødegaard.

Publisert:

Del: