– For meg handler musikk mer om å bidra til fellesskapet, enn å være veldig synlig eller imponerende, sier pianist, arrangør og komponist Per Husby.

Det finnes flere mennesker som «alltid» har vært der i norsk musikkliv. Per Husby er en av dem. I over 40 år har han vært aktiv som pianist, arrangør og komponist. Mange vil ha sett ham som kapellmester for Da Capo eller som leder eller deltaker i en rekke konstellasjoner.

Når Ballade møter ham i kantinen på Nasjonalbiblioteket, har han tatt turen ned trappene fra lokalene til Norsk Jazzarkiv. Her jobber han to dager i uken, med å registrere og identifisere lyd- og bildeopptak fra nyere norsk jazzhistorie.

– Jeg har alltid vært en nerd. Knut Borge pleide å si at jeg gledet meg mer til å skrive arkivkort på plater enn til å høre på dem, sier han på spørsmål om hva som var bakgrunnen for at han havnet i jobben.

Husby forteller at jobben også fungerer som en garantiinntekt.

– Jeg har ikke noe problem med å se at det finnes noe jeg kan mer om enn dagens unge jazzmusikere, men det er ikke alltid det er etterspørsel etter akkurat de ferdighetene.

Tatt av Trondheimsmiljøet
Da Per Husby flyttet til Trondheim i 1969 var karriereplanen klar: Han skulle fullføre ingeniørstudiene ved NTH, og skaffe seg et yrke basert på utdanningen som akustiker.

– Var det uaktuelt å velge musikk som levevei?

– Det var ikke i mine tanker da jeg kom dit. Det var også utenkelig å studere jazz,fordi det ikke fantes noe studium. Men jeg var heldig. Da jeg kom til Trondheim, manglet det pianister i byen.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Husby ble dratt med i Bjørn Alterhaugs ensemble på et tidspunkt da det unge jazzmiljøet i byen var i ferd med å vokse frem for fullt.

– Før jeg kom til Trondheim var det allerede mye aktivitet. Asmund Bjørken var en sentral figur. Det var et lite, men sammensveiset musikkmiljø som baserte seg på en relativt mainstream jazztradisjon. Så kom Bjørn til byen og røsket tak i ting. Han startet egne grupper og skrev egne låter. Det var veldig uvanlig på den tiden.

– Fantes det noen forskjeller på jazzmiljøet i Oslo og Trondheim?

Musikkmiljøet i Trondheim var lite og oversiktlig, og det var en veldig sterk jamsessionpreget muntlig tradisjon. I Oslo var det vanskeligere å finne steder å spille, i alle fall for en musiker som meg, som ikke hadde all verdens erfaring.

«110 meter jazz»
Trondheimsmiljøet rådde grunnen for jazzlinja ved NTNU, der mange av dagens unge jazzmusikere har studert. I likhet med de fleste andre jazzutøverne i samme generasjon, står Husby uten formell jazzutdanning. Han er ikke i tvil om at økt skolering har gitt yngre musikerkolleger et fortrinn.

– Det er blitt en tyngre konkurransesituasjon, med mange flere om beinet. I dag ville ikke en med min bakgrunn kommet seg frem i jazzmiljøet. Det føler jeg meg ganske sikker på.

– Kan institusjonaliseringen også være problematisk?

– Når så mange får en teknisk-harmonisk oversikt, vil faren for at man bedriver «110 meter jazz» alltid være overhengende. Men jeg har ikke inntrykk av at det skjer i dag.

Husby trekker litt på det. Han tror det kan være et tankekors at den saksofonisten som selger mest i Norge er Bodil Niska,

– Hun har kun gått på Toneheim, og har stort sett jobbet med å utvikle uttrykket sitt på egenhånd.

Kritiserer Halstensen
Svarene til Husby starter gjerne som de to foregående, beskjedent, for så å etterfølges av klarere, mer spissformulert replikk.

Et av temaene som engasjerer ham, er vilkårene for norsk scenemusikk. Han er kritisk til teaterkomponist og kapellmester Atle Halstensen, som han mener opptrår ukollegialt, ved å «synthe opp» store deler av orkesteret ved Oslo Nye.

– Jeg skjønner at 20 mann i orkestergraven under en revy tilhører fortiden. Men Halstensen viser en manglende respekt for levende musisering. Frode Thingnæs pleide å si at som kapellmester skal du være mer lojal nedover enn oppover. Det er et viktig prinsipp.

Dumpet for Dollie de Luxe
Etter at Per Husbys album «Dedication» vant Spellemannsprisen i 1985, var planen å legge ut på en stor turne. Helst med hele 13- mannsorkesteret. VG slo opp reiseplanene under overskriften «Verden rundt med jazz», men turneen ble aldri realisert.

– Vi skulle blant annet spille på verdensutstillingen i Montreal. Det var Egil Monn-Iversen som hadde ordnet jobben. Til syvende og sist hang gjennomføringen på UD. Etter hvert stoppet prosessen opp, og fikk vi høre at noen i UD hadde bestemt seg for å booke Dollie de Luxe isteden.

Husby bryter ut i latter.

– Hvordan reagerte du på beskjeden?

– Det irriterte meg veldig på det tidspunktet. Det var tydelig at kommersiell synlighet kom i første rekke og ikke nødvendigvis den musikalske relevansen til prosjektet.

Tidlig kultureksport
Det ble aldri noen verdensturné, men Husby reiste riktignok til Brasil på midten av åttitallet.

– Jeg hadde to adresser å gå etter da jeg kom til Rio. Den ene hadde jeg fått av Jørn Hoel, den andre av Karin Krog.

Husby fikk innpass hos to radiostasjoner.

– Jeg var blant annet gjest i et to timers morgenintervju på en stor brasiliansk radiokanal, der jeg ga en oppskrift på fårikål, som ble spontanoversatt til portugisisk.

Under programmet ble det utelukkende spilt norsk musikk.

– Etter sendingen sa konsulen i Rio til meg at det var blitt eksponert mer norsk musikk gjennom mine to private kontakter enn de offisielle kanalene hadde fått til over flere år. Dette var på den tiden man akkurat hadde begynt å tenke på kultureksport som et begrep, forklarer Husby.

– Et dyrt visittkort
Som formann i Foreningen Norske Jazzmusikere på 1980-tallet havnet Per Husby midt i striden om fordelingen av inntektene til Norsk Kassettavgiftsfond – forløperen til det som i dag kalles Fond for lyd og bilde.

– Regnskapene viste at det kom inn mye mer penger enn politikerne hadde trodd. Men det var bare en liten prosent som gikk tilbake til musikerne, selv om innføringen av avgiften var basert på at den direkte skulle kompensere for musikernes tap på grunn av privat kopiering. Resten ble sagt å skulle gå til «allmenne kulturformål» – uten at noen helt hadde oversikt over hva dette skulle være for noe.

Husby gikk ut i VG og kalte det «århundrets største kulturtyveri». Kombinasjonen av sterke støtteordninger og lavere produksjonskostnader har bidratt til en helt annen utgivelsesfrekvens på den norske jazzscenen i dag. Men Husby tror fortsatt mye er ved det samme.

– For de fleste norske jazzmusikere er en utgivelse fremdeles et dyrt visittkort.

Planlegger eldrepolitisk fremstøt
De siste årene har Per Husby spilt et stort antall konserter på eldreinstitusjoner rundt om i landet. Han forteller om sterke tilbakemeldinger fra eldre lyttere. Flere formidler at livslysten vender tilbake i møte med musikken.

Husby sier at han vil jobbe for å sikre et bedre konserttilbud for eldre. Den kulturelle spaserstokken er i for stor grad et lavterskeltilbud, mener han, og legger til at summene som går til musikk for eldre også burde vært langt større.

– Det er gått 25 år siden Rikskonsertene la ned eldresatsingen. Norge mangler fortsatt en tilfredsstillende ordning som kan sikre musikalske opptredener av god kvalitet for eldre.

Han rister på hodet.

– Jeg har all respekt for musikktilbud for unge og konserter på arbeidsplassen. Men dette er snakk om en gruppe som i mange tilfeller ikke kan skaffe seg musikkopplevelser på egenhånd.

Akkompagnatøren
Da TV-programmet «Da Capo» gikk av lufta i 2001, hadde Per Husby vært på skjermen som kapellmester i elleve år. Ved siden av å være jazzmusiker har han også deltatt på en rekke plateinnspillinger med artister som Tor Endresen og Knutsen og Ludvigsen.

Selv mener han at de mange rollene har gått på bekostning av ferdighetene som instrumentalist.

– Jeg har ingen øvingsdisiplin. Teknisk sett er jeg ingen god pianist. Jeg har aldri spilt inn en solo- eller trioutgivelse, og jeg har brukt andre pianister på flere av mine egne innspillinger.

– Men jeg er en bra akkompagnatør. Og det krever innsikt som går ut over den tradisjonelle musikerrollen. Man må skjønne sammenhenger, se hvem som har hvilken rolle i bandet og opparbeide seg både ydmykhet og stilforståelse. For meg handler musikk mer om å bidra til fellesskapet, enn å være veldig synlig eller imponerende.

Per Husby studerte piano ved Musikkonservatoriet i Oslo (1962-1967). Han fullførte ingeniørstudiet i akustikk ved NTH i Trondheim i 1974. Under studietiden var han delaktig i studentstorbandet Bodega Band. Han ble kapellmester ved Trøndelag teater i 1974. Husby flyttet til Oslo i 1980. Han har blant annet spilt i ensembler med Laila Dalseth, Karin Krog, Bodil Niska og Bjørn Alterhaug, og han har også vært orkesterleder og arrangør på TV og radio. Husby ble tildelt Buddyprisen i 1989.

De siste årene har han samarbeidet med sangeren og samtaleterapeuten Anne Lande. I duoen står forholdet mellom tekst og musikk sentralt og likedan lyrikk av bl.a Hedmarkspoetene Hans Børli og Rolf Jacobsen.

Publisert:

Del: