KOMMENTAR: Kulturministeren skal snart avgjøre hvilken pop/rockfestival som skal tildeles knutepunktstatus. Øyafestivalen og by:Larm ligger best an, mener Ballades skribent. – Det er mulig å argumentere for at hver av de fem kandidatene fortjener dette oppdraget, men totalt sett virker Øya som det mest opplagte valget, med by:Larm som en spennende outsider, skriver Bjørn Hammershaug i denne kommentaren.

Knute (ill.)

Av Bjørn Hammershaug

I høst skal kulturminister Trond Giske avgjøre hvilken norsk pop/rockfestival som får status som knutepunktinstitusjon. Valget står mellom Øya, Quart, Storås, by:Larm og etter all sannsynlighet Hove, som ifølge daglig leder Morten Sandberg trolig vil være å finne blant søkerne i nær fremtid.

Hva innebærer egentlig knutepunkt?

Knutepunkt er kort fortalt en garantert offentlig pengestøtte til ”spydspissene” av festivaler innen ulike genre. Til gjengjeld krever staten kontroll i styret gjennom styreleder. Offentlige myndigheter skal sammen oppnevne et flertall av styremedlemmene.

Statusen forutsetter en langsiktig avtale om finansiering mellom staten og regionale/lokale myndigheter. Staten dekker 60 prosent av tildelte midler, mens lokale myndigheter sikrer resten (i de tre nordligste fylkene dekker staten 70 %). I budsjettforslaget for 2007 ligger det 1,5 mill. statlige kroner i potten til den nye knutepunktfestivalen for rock.

Knutepunktinstitusjoner skal kunne påta seg et såkalt nasjonalt kulturansvar innenfor sin genre og samtidig ha en klar regional og lokal tilknyting. Genrebredde og geografisk spredning oppgis å være andre viktige kriterier.

Fra offentlig hold heter det videre at opprettelse av nye knutepunktinstitusjoner vurderes på bakgrunn av ”dokumenterte kunstneriske og driftsmessige resultater for de aktuelle institusjonene”.

Hvem har knutepunktstatus i dag?

Av rene musikkarrangementer er det Festspillene i Bergen, Festspillene i Nord-Norge, Olavsfestdagene i Trondheim, Molde International Jazz Festival, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Ultima Oslo Contemporary Music Festival og Festspillene i Elverum som har status som knutepunktinstitusjon.

I tillegg til disse, vil regjeringen altså legge opp til at en bluesfestival og en pop/rockfestival kommer inn under ordningen fra og med i år.

Hvem har søkt?

Det er visstnok bare Notodden Blues Festival som har søkt for genren blues. De ligger dermed relativt godt an i kampen om å bli tildelt penger. For pop/rock er det større konkurranse.

Øyafestivalen, Quart, Storås, by:Larm og årets festivalnykommer Hove ønsker alle å sikre seg offentlige midler og status som nasjonal spydspiss i sin genre.

Hvem blir knutepunktfestival?

I løpet av året har kulturministeren frekventert alle festivalene – med unntak av Øya som starter i neste uke. Han har hutret på by:Larms kalde bunker, stampet i slagstøvler på Hove, mottatt et symbolsk knutetau på Quart og minglet rundt badestampen på Storås for å finne ut hvem som fortjener denne statusen.

De fem søkerne utmerker seg på ulikt vis, og kan alle regnes for å være blant landets fremste. Det er habile kandidater som kniver om denne knutepunktstatusen, og festivalene fremhever naturligvis sitt helt spesielle produkt; hvor viktige de er for lokalmiljøet, den internasjonale betydningen akkurat deres festival har for norsk musikkeksport eller hvor unik musikkprofil og kulturopplevelse som tilbys i sin higen etter ministerens gunst.

Det er mange hensyn Trond Giske må ta stilling til når han nå skal ta sin avgjørelse. Et skråblikk på de fem kandidatene utkrystalliserer likevel to favoritter:

— Storås

Storåsfestivalen fremhever særlig den lokale forankring som sin styrke, lokalsamfunnets oppslutning og hvordan festivalen skaper nytt liv i et ellers fraflytningstruet område av landet. Dette er også et poeng Giske selv har trukket frem, i tillegg til å nevne koplingen mellom kultur og næring som han er opptatt av:

— I forhold til å være integrert i lokalsamfunnet er det ingen større rockefestivaler som kan måle seg med Storås. Det man har fått til på Storås, er helt unikt, fastslo kulturministeren nylig til Avisa Sør-Trøndelag.

Giske vil garantert bli beskyldt for å drive postkortpolitikk hvis Storås stikker av med alle knutene, samtidig som regionen nylig ble tilkjent rockmuseet, uten at det trolig er et hinder for den bestemte minister. Det er nok andre årsaker til Storåsfestivalen ikke ”vinner”:

Den har på kort tid vokst seg stor og stabil. Arrangørene viser vilje til å booke artister litt utenfor den vanlige løypa, er en sympatisk, fargerik og ivrig festival som utvilsomt har livets rett. Men de kan fremdeles ikke regnes som en nasjonal spydspiss for landets pop/rockfestivaler. Det holder liksom ikke med Ole Ivars, dugnadsånd og himkok – og de vet det selv:

— Vi er ikke avhengig av å bli knutepunktfestival. Det er oppdraget som fascinerer oss. Om vi ikke blir knutepunktfestival kommer vi til å lage vårt eget oppdrag, uttalte styreleder Nils Heldal i Storåsfestivalen til Adresseavisen i forrige uke.

De klarer seg kanskje like godt uten offentlige øremerking på budsjettet. Og det kan vel være like greit? De fremstår som en festival med ønske om å gjøre ting litt på egen hånd, og tross vyer om å bli landets største festival rimer ikke villmarksimaget helt med statlig styring og kontroll.

— Quart

Quartfestivalen var inntil i år regnet av mange som den store favoritten.

— For øyeblikket er det nok Quart som har den gule ledertrøyen, sa Giske til Aftenposten i 2006.

Etter at Hovefestivalen kom på banen med halve Quart på lasset endret tetbildet seg raskt – og ikke til Quarts fordel. De satte sammen en ny organisasjon som ikke overbeviste i år. Nye og fine festivalområder og en etter sigende smertefri avvikling til tross, bookingen gikk mer på tverke for et Quart som må kjempe seg den tunge veien tilbake for å fremstå som landets fremste arrangement i sin kategori. Det kan de klare, men er de avhengige av staten for å gjøre den jobben?

Det kan argumenteres for at Quart bør settes under administrasjon, men Stiftelsen Cultiva har ved gjentatte anledninger pumpet friske midler inn i Quartfestivalen og kommunen viser seg stadig å være rundhåndet. Det er ikke mer penger den festivalen trenger. De må først og fremst finne ut hva de skal være. Og inntil de har avklart hvem de henvender seg til og hvordan de skal gjøre det, er de ikke i posisjon til å fylle kravene som stilles for å være en ”nasjonal spydspiss”.

— Jeg har vært imponert over Quart i mange år. De har en god og solid historie, sa Giske på Quartfestivalen i år. Men gamle meritter holder ikke lenge, verken i sykkelsport eller i festivalbransjen, og tildelingen til Quart vil være å sende feil signaler ut til andre aktører som p.t. er mer på hugget.

— Hove

Hovefestivalen stakk av med det meste av hypen på Sørlandet i år, mye takket være en brunstig bookingpolitikk som umiddelbart førte festivalen opp som det nye være-og-bli-sett stedet. Musikkprofilen og beliggenheten er Hoves styrke. De er fremdeles en fersk organisasjon, som sikkert har potensial og vilje til å bygge videre på å ”bli en foregangsfestival i landet” som daglig leder Sandberg uttrykker til Ballade.

Det har nok Trond Giske også ganske sikkert innsett, og kanskje det er en av årsakene til at han uttrykker muligheten for at knutepunktstøtten kun skal tildeles for kortere perioder før mottageren evalueres. Han gir dermed Hovefestivalen noen år på å etablere seg ytterligere, og samtidig har han effektivt opprettet et pressmiddel på den til enhver tid sittende knutepunktinstitusjonen. Det virker fornuftig å forhindre at offentlig støtte bare skal bli en sovepute.

Hove vil derfor ligge godt an i søkerprosessen, men Trond Giske vil ikke sette av penger til en festival som bare så vidt har tørket opp etter sitt første år, som fikk en del kritikk for en del rot i avviklingen – og som altså fremdeles ikke har levert en søknad.

Storås, Quart og Hove vil ikke få knutepunktstøtte, og da gjenstår det to kandidater.

— by:Larm

by:Larm er en interessant søker. Med fokus på ”morgendagens norske artister”, sin nære tilknytning til hele bransjen og forankring som er spredt utover hele landet, er by:Larm både kompetansehevende og -spredende. De samarbeider tett med lokale arrangører, og har dermed både en nasjonal og lokal forankring.

by:Larm har ingen rike onkler i Amerika eller fete pengesekker på bakrommet, og de trenger støtten mer enn noen annen. Det er uttalt fra by:Larm at de som knutepunktfestival vil få muligheten til å utvide sitt kunstneriske program også til å gjelde mer kostnadskrevende produksjoner. Støtten vil gi stabilitet til et arrangement som har utrettet mye med få ressurser og av en liten administrasjon, ikke minst i forhold til å løfte opp nye artister som de andre festivalene kan ta videre i etterkant. by:Larm driver på grunnplanet i norsk rock, men har påvirkningskraft langt utenfor kjellerlokalet.

Kravet fra det offentlige om at støtten skal tildeles en musikkfestival kan være et hinder for deres kandidatur. Er de en musikkfestival eller først og fremst et bransjeseminar? Jeg mener de er begge deler, men hvis Giske holder strengt på det sistnevnte vil ikke by:Larm bli tildelt knutepunktstatus. I motsatt fall vil de være den store outsideren i dette racet.

— Øya

Øyafestivalen er den mest opplagte favoritten. Det er mulig å argumentere for at de stikker av med pengepotten både i kraft av sin musikkprofil, deres genrebredde, lokale tilknytning og ved at de i løpet av nærmere 10 år har en velsmurt og veldrevet organisasjon som virker solid nok til påta seg den tilhørende ”nasjonale ansvarsrollen”.

Med unntak av Ultima er det ingen andre knutepunktinstitusjoner i Oslo, og både de kunstneriske og driftsmessige resultatene må tale til Øyafestivalens fordel. Selv legger Øyafestivalen vekt på sin internasjonale satsning og de arbeider mot å utvikle seg til en helårsarrangør (gjennom for eksempel ØyaNatt og Øya Open).

Øya har, sammen med Hove, det mest spennende programmet – og de har hatt en god bookingpolitikk over lang tid. Det er positivt, og sikkert ikke helt tilfeldig, at de i år utvider profilen ytterligere ved å inkludere enda flere uttrykk.

Det som taler mot Øyas kandidatur er at de allerede håver inn penger, det er ingen nonprofitstiftelse, men har aksjonærer som tar ut solid utbytte. Er det god kulturpolitikk å overføre mer statlige midler til en festival som allerede har en velfylt lommebok?

Hvis Trond Giske mener det, så kan trolig Øyafestivalen bare glede seg til å sette opp neste års budsjett.

Å bli tildelt knutepunktstatus i dette festivalkåte landet skal ikke være ensbetydende med å få et stort sugerør ned i statskassen. Det er et oppdrag det stilles krav til, og det offentlige tar minst en hånd på rattet. Vel så interessant som hvem den utkårede blir, er konsekvensene denne støtten fører med seg. Hva betyr det egentlig for klubbene? Hva har det å si for konkurransen? Hvordan vil det offentlige bruke sitt styreflertall?

En ting er sikkert, alle knutene blir ikke løst med Trond Giskes offentliggjøring i høst.

Publisert:

Del: