INTERVJU: Baryton Knut Skram er aktuell med ny CD. Den innheld opptak gjort mellom 1970 og 1994, og speglar hans breide verksemd som songar. I dette intervjuet fortel han om tilversla som solist gjennom mange år, men har òg refleksjonar om framtida. – Da jeg begynte på operaen var det i en periode over 30 solister i ensemblet. Nå er det bare 14 tilsatte solister, og det mener jeg er synd, seier Skram, som stadig er aktiv songar etter avskjedskonserten i år 2000.

Knut Skram08-2/Foto: www.grappa.no

Av Ida Habbestad

På 1990-talet sat Knut Skram i operahusjuryen i Oslo, og var med på å stemma fram Snøhetta sitt forslag til nytt bygg. Laurdag sat han som lukkeleg tilskodar under opningsgallaen; godt nøgd med akustikk, funksjonalitet og utsmykking.

På sett og vis er ringen slutta med operabygget, for songaren som byrja sitt utdanningsløp med arkitektoniske utfordringar. Som 19-åring dro han til USA for å studera arkitektur. Diplomoppgåva under hans 5-årige Bachelor Degree besto – ikkje overraskande – av skisser til eit operahus.

Naturleg utvikling

Parallelt song han. Det var eit aktivt musikkliv ved universitetet, og Skram fekk solistoppgåver i studentoppsettingar og ved konsertar. Han tok songtimar, og frå læraren fekk han høyra at der var ein reell sjanse for at han kunne nå gjennom som utøvar. Difor bestemte han seg før han sette igong som arkitekt for å via to år til songen. Etter eitt og eit halvt var han tilsett ved Den Norske Opera.

Sidan har det gått slag i slag, slik det framgår av hans omfattande CV. Men sjølv meiner Skram at han har teke seg god tid, og aldri gitt stemma for store utfordringar.

— Jeg har ventet med enkelte roller til jeg har følt meg klar. Men ikke fordi jeg er så veldig beskjeden, ler Skram.

Han meiner at ein må venta til stemma er moden for dei største rollene – at den naturlege utviklinga er avgjerande.

— Da jeg var rundt 30 ble jeg spurt om å gjøre tittelrollen i ”Den flygende hollender”, men jeg takket nei og.ventet til jeg var nærmere 45. Hvis jeg hadde sagt ja første gang jeg ble spurt, hadde jeg nok ikke kunnet synge nå. Kanskje ikke for 10 år siden heller, fortel han.

Aldri utlært

Beskjeden eller ikkje; Skram fortel om prestisjefylte opptredner gjennom ni år på operafestivalen i Glyndebourne, og framstiller dei som viktige etterutdanningsprosjekt. Eller besøk i vaksnare alder på Staatsoper Unter den Linden i Aust-Berlin:

— Å synge Wagner med Heinz Fricke (dirigent og musikksjef ved DNO og Staatsoper red. anm.) var en god skole å gå, seier Skram.

For ein vert på sett og vis aldri utlært, påpeikar han.

— Da jeg begynte på operaen var jeg godt forberedt. Men på mange måter lærer du ikke å stå på scenen før du faktisk har prøvd deg. Jeg mener det tar 10 år fra du debuterer som operasanger til du behersker det skikkelig, seier Skram.

For det er vanskeleg; å synga med eit orkester du nesten ikkje høyrer, ein dirigent du helst ikkje skal sjå på, og dessuten finna ein spontanitet i uttrykket.

— Å tørre å glemme teksten for å kunne komme på den i øyeblikket du skal fremføre den; dét krever erfaring. Og selvfølgelig å forholde seg til stemmen som utvikler seg hele tiden, seier Skram.

Avskjed i eitt år

Skram planla å leggja opp i år 2000 etter 36 år på scena. Han gjorde si avskjedsframsyning ved Den Norske Opera med operaen ”Tosca”, og la opp løpet – i alle fall for ei tid.

— Da jeg var 53 år reiste jeg opp til 7 måneder i året, og hadde holdt på slik lenge. Så satt jeg på flyet hjem like før jul og fant ut at jeg hadde tilbrakt 207 dager utenlands det året. Jeg var fornøyd og samtidig lei; lysten til å reise og til det høye tempoet var ikke der lenger. ”Tosca” var en passende avskjed. Etter det hadde jeg et oppdrag i Brussel, men så holdt jeg faktisk munn et helt år.

Det var skjønt, fortel Skram, som nytta tid på hytta til snekring og andre syslar. Men litt etterkvart kom der tilbod som freista. Først rolla som sirkusdirektør i den norske operaen ”Circus terra” av Trygve Madsen og Jon Bing. Sidan balla det på seg, med reiseverksemd både i Noreg og utanlands.

Behørig kort tid etter opninga av operahuset kjem no hans nye CD. Her får me eit glimt attende i tid; opptaka er henta frå NRK, gjort mellom 1970 og 1994. Lystige Mozart-arier, heftige Wagner-utdrag og Schumanns syklus, ”Dichterliebe”, syner kva omfang repertoaret hans har spent over. I denne omgangen fester Skram seg særleg ved romansene; ”den lille formen man kan gjøre så mye med”, og dessutan ved samspelet med Robert Levin.

— Jeg fant en fantastisk samarbeidspartner i Robert Levin. Han medvirket ved debutkonserten min, våren 1964, et halv år før jeg begynte på operaen. Alle som debuterte den gangen håpet jo på å få Robert Levin. Jeg var heldig som fikk arbeide med ham, og fikk ikke bare en god medspiller men også en god venn, seier Skram.

Lettvinn kritikk og buing

Eit anna opptak, med utdrag av ”Maskeballet” av Verdi, er frå ein konkurranse i Finland i 1971. Skram vann, og merittlista vart ytterlegare utvida. Forventningspress tykkjest han imidlertid ha eit avslappa tilhøve til.

— Du må høre på en dirigent, en repetitør, eller de du samarbeider med, men du må ikke nødvendigvis høre på en kritiker, seier Skram.

Han er oppgitt over at kritikarar så lett kan strø om seg med lettvinne bemerkingar der stort arbeid er lagt ned, og lyttar i regelen berre til dei han har respekt for. Men det er ikkje berre i mottakarapparatet at utfordringane ligg. Det er òg krevjande å arbeida i ein marknad der kvaliteten er høg og konkurransen hard, blant songarar, regissørar og dirigentar.

— Det er klart det er gnisninger. Man sier ofte at sangerne er de siste som blir hjemme på grunn av forkjølelse; de tør ikke i frykt for å bli erstattet av en som er bedre, ler Skram.

— Men aller mest opplever jeg samhold mellom sangerne. Om en av dine medsangere blir buet ut, er det få som godter seg over det.

Buing har han opplevd gjentekne gongar; sjeldan i Noreg, oftare i Europa.

— Det var en periode i 70-årene i Paris, hvor man buet alle dirigentene så de nesten ble blåst av scenen. Jeg husker særlig en moderne oppsetning av ”Barberen i Sevilla”, der en mann reiste seg midt i første akt og laget sånn bråk av vi bare måtte stoppe og få politi til å bære ham ut, seier Skram.

7 kritikarar – èin PR-tilsett

Buinga er aldri morosam, og går den på enkeltpersonar er det stygt og meiningslaust, meiner Skram. Men uansett er ein sjølv den viktigste kritikar, påpeikar songaren, og rådar den komande generasjonen til å alltid vera førebudd; på å steppa inn når andre ikkje kan, på å ta utfordringar, og dessutan læra seg repertoar, språk, roller. Òg til å vera open for nyskaping og eksperimentell regi.

— Tysk regiteater har vært en internasjonal trend noen år, der man skal ha merkelige kostymer og gjøre underlige ting. Det har ikke alltid vært like vellykket, og enkelte sangere vil nekte å være med på sånt. Men slike utfordringer synes jeg vi skal ta. Går det ikke, så går det ikke – men både vi og publikum må tørre å la oss utfordre, meiner Skram.

For vilkåra er annleis no enn då Skram tiltredde ved operaen for over 40 år sidan. Då hadde operaen ei utruleg dekning i pressa. Berre debutkonserten hans vart dekka av sju kritikarar; representativt for dekkjinga av operaframsyningar elles – og operaen hadde kun éin tilsett i PR-avdelinga.

Sidan har det minska, og frå 90-talet har interessa vore laber, påpeikar songaren, som vonar tendensen vil snu.

— Den siste tiden har operaen fått fantastisk mye PR. Jeg håper det betyr at man også vil skrive om forestillingene. Det er så mange dyktige sangere og musikere, som får alt for lite oppmerksomhet. Isteden skriver man om idoldeltakere hvor terskelen er lav; og hvor det å få folk til å drite seg ut applauderes, seier han.

Skram er òg oppteken av at operaen bør tenkja over korleis dei sjølve har ansvar for å utvikla gode songarar.

— Da jeg begynte på operaen var det i en periode over 30 solister i ensemblet – vi var 8 barytoner som jobbet fast. Nå er det bare 14 tilsatte solister, og det mener jeg er synd. Det er selvfølgelig fleksibelt for ledelsen å kunne invitere solistene de ønsker, men det er utviklende og svært viktig for en ung sanger å kunne være ansatt, og få mulighet til å utvikle seg over tid. Der strever de unge nå, de må som regel være i utlandet til de slår igjennom, seier Skram

Aktuell opera

Skram er uansett positiv til operaframtida, med nytt hus, auka aktivitet og med særs mange dyktige unge songarar – mellom anna dei me såg under opningsgallaen laurdag.

Kva er vegen å gå for at operaforma skal opplevast aktuell i dag?

— Nå er vi så heldige i det nye operahuset at vi har en scene 2 og dessuten flere steder på operaen hvor man kan gjøre de eksperimentelle tingene – som selvfølgelig må til. Trond Halstein Moe (baryton ved Den Norske Opera & Ballett, red. anm.) hadde et poeng da han uttalte på Dagsrevyen at det ikke er moro å synge for en tom sal. Derfor tror jeg vi må bli flinkere på markedsføringen rundt disse tingene.

— Vi må gjøre det moderne attraktivt, seier Skram.

CD-en “Concert recordings” er utgiven på Simax.

Publisert:

Del: