Gjennom ekstreme konsertopplevelser stiller komponisten og doktorgradstipendiaten krav til publikum. Målet er en dypere lytteopplevelse.

Knut Olaf Sunde Foto: Henrik Beck

Komponist Knut Olaf Sundes fire timer lange audiovisuelle verk «Mirnyj» begynner i mørket. Sittende i fluktstoler foran et digert lerret i Kulturkirken Jakob, introduseres publikum til lyden av stryk.

Én tone, som gradvis blir mer og mer intens. Etter 15 minutter dukker bilder opp på lerretet. Vi er på en togreise – Sundes togreise, til gruvebyen Mirnyj i Russland.
Togvinduet rammer inn byggefelt, skog og industriområder. Bevegelsen i bildene gir fremdrift til lydbildet, som fremstår monotont tross variasjon i intensitet og veksling mellom akustisk og elektronisk. Med jevne intervaller dukker store blokkbokstaver opp på lerretet og forteller Russlands historie.

Fremme i Mirnyj tas vi, gjennom Sundes linse, med rundt i byen. Vi ser veier og hus, barn og mennesker. Det lille bildet. Som zoomes ut og blir til kart over Russland.

MIRNYJ excerpts from kosunde on Vimeo.

Fire timer i fluktstol
Verket inngår i Sundes kunstneriske doktorgrad ved Norges musikkhøgskole (NMH), «Stedsbevissthet i musikk – å rekontekstualisere fornemmelsen av et annet sted». Prosjektet handler om øke bevisstheten om kontekstens betydning for oppfattelse og tolkning av musikk.».

Sunde har tidligere tatt med trombonister og publikum på fjellkonsert i Sunnmøre («Molladalen», 2007), og arrangert overnattingskonsert i Nordmarka («Fagervann», 2009). I forbindelse med doktorgraden, påbegynt i 2014, har han komponert og arrangert tre konserter – «Mirnyj» (2018), «Comfort Music» (2015) og «Himdalen» (2018).

Under fremførelsen av «Comfort Music» på Ultimafestivalen for noen år tilbake delte han publikum i to og lot én pulje lytte til ensemblet Aksiom på Vulkan arena, mens en annen hørte samme konsert fra en nødsentral på Torshov.

«Himdalen» ble fremført utendørs 24. november, gjennom en hel kveld og natt i skogen, hvor Sunde fylte omgivelsene med støy, pulser, durende bass og orgeldroner. Publikum ble invitert til å selv samle de soniske bruddstykkene og sette dem sammen til en personlig opplevelse.

Da Sundes søknad om skjenkebevilling til fremføringen av «Himdalen» skulle behandles, beskriver Indre Akershus blad et lattermildt formannskap i møte med KrF-politiker Rune Skansens utsagn:

«Følg godt med nå, for nå kommer jeg til å si noe som kanskje aldri blir gjentatt. Her skal altså ansatte ved IFE (Institutt for energiteknikk, journ. anm.) busses ut til Himdalen for å høre på samtidsmusikk. For å si det sånn: Jeg tror de trenger en skjenkebevilling.»

– 13 timers nattkonsert i skogen og fire timer i en fluktstol i Kulturkirken. Det er ikke akkurat publikumsfrieri?

– Hehe nei, det er det ikke. Det er heller ikke utgangspunktet. Men det er heller ikke et forsøk på avvisning. Jeg lager ikke dette for min egen del, dette er fra meg til publikum. Jeg har selv satt pris på mer ekstreme konserterfaringer, og har lært at det gir meg mer som publikummer.

– Så har jeg villet gå i en sånn type retning selv, uten å nødvendigvis ha visst hvordan den retningen skulle se ut på forhånd. Det er det som er kunststipendiatprosjektet.

Les også: Improvisasjon, helt bevisst

Knut Olaf Sunde Foto: Henrik Beck

– «Å rekontekstualisere fornemmelsen av et annet sted» – da jeg leste prosjektbeskrivelsen din skjønte jeg tydelig hva du forsket på i ene øyeblikket, men mistet det litt i neste. Jeg veksler fortsatt mellom de to. Kan du hjelpe?

– Jeg har det på samme måte, hvis det er en trøst!

– Noen ganger når jeg skriver og tenker om dette prosjektet merker jeg at det sitter. Andre ganger har jeg slitt med å få grep. Jeg får en tanke, en idé som er flyktig, som jeg prøver å gripe. Så glipper den. Kanskje får jeg skrevet ned noen ord, men dagen etterpå skjønner jeg ingenting.

En dypere kunstopplevelse
Sunde sitter bøyd over kaffe og toast på et hjørnebord på Parkteatret i Oslo. Det er noen dager siden 27. november og urfremførelsen av «Mirnyj», en fremførelse som var litt «ur» for ham selv også: Det er begrenset hvor mange ganger man har kapasitet til å se gjennom et fire timer langt stykke i sin helhet i en travel arbeidsprosess.

I Kulturkirken Jakob ble verket fremført to ganger. Sunde var selv tilstede ved begge visningene.

– Vissheten om andres ører og blikk gjør at jeg ser og hører andre ting. Ting blir klarere. «Mirnyj» er et forsøk på å innta et fremmed perspektiv, prøve å forstå Russland fra Russlands ståsted, vel vitende om at det likevel må skje med vårt tankesett, filtrert gjennom mitt tankesett. Noe fungerte veldig bra, men selve portrettet av byen kunne nok vært mer levende. Teksten kan ha blitt litt for ledende.

Han plukker opp mobiltelefonen, finner frem et Tarkovsky-sitat fra Geoff Dyers bok «Zona» om den russiske filmskaperens klassiker «Stalker» (1979):

«If the regular length of a shot is increased, one becomes bored, but if you keep on making it longer, it piques your interest, and if you make it even longer, a new quality emerges, a special intensity of attention.»

– Akkurat det sitatet fant jeg egentlig veldig sent i prosjektet, men det rammer inn tidsoppfattelsen veldig bra. Sånn har jeg opplevd det selv, og det prøver jeg å få til. Tid har blitt et viktig materiale, å våge og ta tiden i bruk.. Det skjer noe når du bruker lang tid. Du trer inn i en annen lyttetilstand.

Ønsker nye konsertformater
Ruiner og forlatthet ligger som ledemotiver gjennom Sundes forskningsprosjekt. I «Comfort Music» ble deler av publikum fraktet til Åsen nødsentral på Torshov, bygget i forbindelse med Cubkrisen, mens «Himdalen» altså ble fremført ved Norges eneste lager og sluttdeponi for radioaktivt avfall. «Mirnyj» viser reisen til et nedlagt diamantdagbrudd.

– Det er noe med fravær og tomhet som jeg er opptatt av. Steder som ikke er i bruk til formålet lenger, det virker åpnende.

– Men også ledende? De nedlagte stedene kommer også med en kontekst og en historie som legger føringer for publikums opplevelse?

– Det gjør de, de informerer hele situasjonen. Det er stedsinformerte verk. Det skal ikke være helt «tabula rasa» og blankt, men ikke overforklare heller. La stedet si sitt, eller informere verket. Det samme med musikken, jeg pøser ikke på med et agogisk forelegg. Jeg vil etablere en tilstand.

Han kaller det «land music». Som en musikalsk forgrening av «land art», stedsbestemt kunst hvor naturen er en sentral del av verket.

– Du må ta stedet på alvor, bruke det, studere det. Og musikken må lages for å fungere akustisk i rommet, men også ha et innhold – et forelegg, en klang som er knyttet til stedet, og som har en grunn for å være akkurat der. Når Leif Ove Andsnes setter et flygel på en fjelltopp og spiller Grieg blir jeg flau. Det er en fiks idé, som verken tar stedet eller musikken på alvor.

– Hva håper du andre kan hente fra forskningen din?

– Jeg synes det er for mye uforpliktende lytting. Man bare deiser innom en konsert og trekker litt på skuldrene, og det inviterer konsertene til. Musikken og konserten krever ikke forpliktelse, og får det heller ikke.

– Jeg håper at denne oppgaven kan kaste lys over måten vi arrangerer konserter på, at det får oss til å tenke over det institusjonaliserte standardformatet for konserter. At vi blir bevisst på hvor mye formatene innskrenker mulighetsrommet for ideer.

Disputasen finner sted på NMH i juni 2019.

Publisert:

Del: