I denne artikkelen tar musikkprofessor Knut Guettler til orde for å gjeninnføre improvisasjonen i den klassiske musikken. Guettler mener improvisasjonskunsten i dag blir undervurdert i klassiske miljøer. – Mange av mine klassiske kolleger synes å se på de klassiske standardverkene som en uutømmelig kilde til nye kunstneriske uttrykk. Jeg – og jeg er ikke alene – mener kilden er i ferd med å tørre ut, skriver Guettler. Han mener derimot at kunstmusikk med improvisatorisk spillerom kan være nettopp en slik uuttømmelig kilde. – Utøverens frihet vil gi tilhøreren en mer genuin følelse av å være tilstede “der det skjer”, mens notetro interpretasjon på sikt vil kunne føre til ytterligere avstand mellom komponist og utøver – og til publikum, sier han.

Knut Guettler

Av Knut Guettler, professor ved Norges musikkhøgskole

Litt musikkhistorie slik jeg ser den

Improviserte ornamentale variasjoner har til alle tider vært et viktig element i nesten alle former for musisering.

På attenhundretallet skjedde det imidlertid noe enestående: Noen komponister, med Ludvig van Beethoven i spissen, ønsket ikke denne form for bidrag fra musikerne; av ulike grunner ønsket komponistene større kontroll over det fremførte uttrykket.

På grunn av Beethovens store innflytelse – både hos etterfølgende komponister og, ikke minst, hos beundrende musikere – ble improvisasjon fra nå av i stadig større grad sett ned på; det fikk status som noe seriøse musikere ikke skulle befatte seg med (med mindre de var organister).

Merkelig nok fikk disse idealene også tilbakevirkende kraft: Også verkene til barokk- og rokokko-komponistene ble etter hvert fremført slik de sto notert, uten dikkedarer av noe slag. Når musikkvitere vel 100 år senere påpekte at barokkmusikk i utgangspunktet var en naturlig arena for improvisasjon, dristet noen musikere seg i første omgang kun til å legge til noen triller og små ornamenter her og der.

Dette til tross for at det fantes adekvat litteratur fra 1700-tallet som i klartekst forklarer hva komponistene forventet (se f.eks. Johann Joachim Quantz “On Playing the Flute” og Georg Philipp Telemann “Zwölf Methodische Sonaten“). Improvisasjon var blitt en glemt kunstform, selv om den fremdeles levde sitt sunne, naturlige liv innen andre musikkmiljøer.

Personlighet i fremførelsen
At fraværet av improvisasjon begrenser musikerens muligheter for å sette sitt personlige stempel på fremførelsen burde være innlysende. I stedet trer lojaliteten til ”komponistens intensjoner” i forgrunnen.

I dette perspektivet er det kanskje ikke så rart om et hvert opprør mot konvensjonelle tolkninger blir begrunnet med større grad av historisk korrekthet – dvs. ”nærmere komponistens opprinnelige uttrykk”.

Men, dette fører likevel i praksis til en rekke paradoksale kompromisser: For eksempel finner man i moderne fremføringer av Beethovens pianokonserter en rekke temposkift som ikke er indikert i partituret, men som ”alle gjør” fordi det låter bra. Og på tross av at Beethoven faktisk indikerte improviserte kadenser i flere av pianokonsertene og fiolinkonserten gjør nesten ingen dette, fordi det ikke låter bra når evnen til å improvisere har forsvunnet.

Man praktiserer med andre ord en dobbeltmoral, selv om idealet og begrunnelsen stadig hevdes å være komponistens opprinnelige intensjoner.

Ettersom tidligere tiders solister sjelden hørte hverandres tolkninger kunne sikkert filosofien om historisk korrekthet virke tilfredsstillende som kunstnerisk inspirasjonskilde. eksakt kjenner vel ikke de fleste musikere musikkhistorien! Men når alle toneangivende solisters viktigste fremførelser blir tilgjengelige på CD, blir situasjonen etter hvert en helt annen: En slags konsensus oppstår, fra hvilken kun små avvik tåles.

Dermed innskrenkes etter hvert utøverens ramme for personlig uttrykk, inntil hun/han bryter ut (a) uten å tenke på konsekvensene innad i miljøet – hvilket svært få tør å gjøre, eller (b) ved å dokumentere/påstå en annen historisk virkelighet. Denne dynamikken kan neppe unngås, og vil antakelig ramme alle notebaserte musikkformer som eksponeres mye over lang tid.


Eksempel på 1700-talls-improvisasjon. Fra Johann J. Quantz (1697-1773): On Playing the Flute

Farger

For en del år siden uttrykte en vokallærer ved Norges musikkhøgskole at ”å bruke mikrofon for en sanger er som å bruke trampoline for en høydehopper”.

Om man skulle ha behov for å være like usakelig kunne man replisere: ”Å bruke noter for en sanger eller musiker er som for en kunstmaler å male på lerret med nummererte fargefelt”.

I begge eksemplene er det faktisk spørsmål om hvilke farger man skal disponere. Mens tidligere tiders vestlige kunstmusikk stort sett er bygget på skjønnklangsidealer (og gode manerer?), har mer moderne musikkformer ofte vært råere eller mer direkte i sine klangvalg.

Etter hvert som tonaliteten slipper taket innbys man dessuten til å bruke rene støy-klanger, uten klart definerte tonehøyder. Mens tilhørerne tidligere fulgte en harmonisk og/eller tonal progresjon, vil de nå ofte oppleve noe som kanskje bedre kan beskrives som lydteater.

Og her bør man kanskje lære litt fra teatret (som i parentes bemerket makter å fornye standardrepertoaret hele tiden!): Det er helt unntaksvis at en forfatter eller instruktør instruerer en skuespiller direkte ved å angi/fremsi/spille den aktuelle replikken med betoninger, fakter, osv. Instruktøren nøyer seg med å forklare hva som skal formidles, slik at skuespilleren selv er fri til å velge midlene som hun/han – ut fra personlige forutsetninger – mener vil gi teksten/situasjonen det adekvate uttrykket. (Teksten forandres vanligvis ikke.)

I musikalsk sammenheng vil det – om man skulle tenke seg en analogi – være av største viktighet å skille mellom tekstlig innhold (les: notebilde, musikalsk budskap) og uttrykksmidlene. Det sier seg selv at den musikeren som er vant til å improvisere vil ha en større palett å velge fra, enn den som alltid er blitt detaljinstruert, enten ”instruktøren” har vært detaljrike notebilder eller dirigenter. Årsaken er ganske klar: Utøveren gis anledning til å benytte sider hos seg selv som hun/han er godt fortrolig med.

Utøverens uttrykksbehov
Mange utøvere er sikkert ganske fornøyd med de rammene som konvensjonen setter for ulike musikkverk ettersom slike rammer gir en viss trygghet, selv om forutsigbarheten setter store krav til perfeksjonisme når det gjelder instrumental presisjon.

Snevrest er rammene for 1800-tallsmusikken, mens moderne musikk, renessanse- og barokkmusikk ikke i samme grad har rukket å bli gjort til gjenstand for samme konvensjonsetablering. (Tidligmusikk er jo dessuten en ”nyoppdaget” arena for improvisasjon!) Men det ligger vel kanskje i tiden et behov for større grad av individualistiske uttrykk enn hva det konvensjonsrammede repertoaret kan tilby.

Jazz gir stort rom for individuell selvstendighet, men er ikke en musikkform det er alle gitt å sysle med. For meg er jazz, rytmisk sett, en mer ”kroppslig” uttrykksform enn størstedelen av den musikken vi vanligvis referer til som samtidsmusikk. Dessuten inneholder som regel jazz visse tonale nøkkelkarakteristika som vanligvis ikke er til stede i samtidsmusikken. Utøveres frihet kan dermed ikke fullstendig ivaretas innen jazz alene (selv om det innen jazz for tiden pågår en merkbar tilnærming mot samtidsmusikk – og omvendt).

Når mange musikkhøgskoler og konservatorier fremdeles velger å legge nesten all vekt på klassiske musikkformer uten improvisasjon tar de samtidig stilling til hva slags utøvertyper som skal få tilbud om utdanning.

Faren er dermed overhengende for at mange av de kunstnerisk mest interessante talentene blir holdt utenfor utdanningssystemet – og at mange av dem som er kommet innenfor ikke oppnår å utvikle kunstneriske sider de kunne ha fått stimulert dersom et mer komplett tilbud hadde vært tilgjengelig ved institusjonen.

Det gjør det også vanskeligere å hoppe over fra en musikkform til en annen i løpet av studiet. Fire til seks år er en ganske vesentlig andel av et ungt menneskes liv i en fase da de fleste musikalske preferansene utvikles.

Kunstmusikkens vilkår
Jeg tror imidlertid saken er mer alvorlig enn spørsmålet om studietilbud. Det dreier seg om kunstmusikkens vilkår. Jeg mener slett ikke at all musikk skal være improvisert, eller at vi kan greie oss uten Beethoven og Brahms. Men Beethoven og Brahms som arena for nye musikalske opplevelser blir mindre og mindre sannsynlig, selv om musikernes utdannelse tilsynelatende blir bedre og bedre.

Mange av mine klassiske kolleger synes å se på de klassiske standardverkene som en uutømmelig kilde til nye kunstneriske uttrykk. Jeg – og jeg er ikke alene – mener kilden er i ferd med å tørre ut: Det blir stadig viktigere og viktigere å få tak i de beste (og dermed dyreste) dirigentene og solistene for at vi i det hele tatt skal kunne glede oss over denne tyngste delen av repertoaret. Dette er en trend som neppe kan snus.

Derimot vil kunstmusikk som gir utøveren større spillerom med hensyn til utformingen virkelig være en nesten uuttømmelig kilde til nye kunstneriske uttrykk. Dessuten vil den ha potensial til fremme dialogen mellom komponist og utøver med hensyn til både kunstneriske intensjoner og instrumentale, klanglige muligheter.

Komponister trenger å høre hva utøverne har på hjertet og hva de evner å formidle (andre komponisters ideer alene er ikke nok), mens utøverne i større grad trenger å få klarlagt hva som er vesentlig og uvesentlig i interpretasjonen av et verk.

Men kanskje enda viktigere: Utøverens frihet vil gi tilhøreren en mer genuin følelse av å være tilstede ”der det skjer”, mens notetro interpretasjon på sikt vil kunne føre til ytterligere avstand mellom komponist og utøver (spesialister på hvert sitt felt) – og til publikum…

Gjeninnfør improvisasjon i den klassiske musikken!

Publisert:

Del: