Professor Knut Guettler har jobbet ved Norges musikkhøgskole siden 1973. Nå går han til angrep på sin egen arbeidsplass. Guettler er svært kritisk til måten musikkhøgskolen prioriterer mellom de forskjellige uttrykksformene. – De som sitter som utøvernes representanter i styret har i veldig liten grad kjempet for andre musikkformer enn den de selv holder på med, sier professoren. Guettler mener at mange av lærerne rett og slett ser ned på jazz og improvisert musikk. Han etterlyser en større grad av professorlig oppdatering i forhold til fagene det undervises i: – Det blir litt som om elektronikkavdelingen på en teknisk høyskole skulle være forelsket i rørforsterkere og ikke ville undervise i transistorteknikk, sammenlikner Guettler.

Knut Guettler

Av Eivind Kristensen, journalist i Musikk-Kultur

Det klassiske standardrepertoaret overskygger alt annet på Norges musikkhøgskole. Det hevder Knut Guettler, professor i kontrabass.

Guettler tar nå bladet fra munnen og angriper det han oppfatter som dyptstikkende konservative holdninger på sin egen arbeidsplass.

— Jeg synes en musikkhøgskole burde lære studentene et sett av musikalske virkemidler på fritt grunnlag – og la studentene selv velge hva de vil bruke dem til. Nå er det nærmest bestemt på forhånd hva studentene skal spille når de går ut av skolen, sier professoren.

Styreproblemer

Inntil et nytt studium kom for få år siden måtte jazzutøvere ta full pedagogutdanning dersom de ville studere ved Musikkhøgskolen. Før den tid var det allerde utkjempet en hard kamp om å få jazz inn i skolen overhodet, sier Guettler.

— De som sitter som utøvernes representanter i styret har i veldig liten grad kjempet for andre musikkformer enn den de selv holder på med, sier professoren:

— Slik jeg ser det er det veldig viktig å få folk inn i stillinger slik at de blir valgbare, for ellers er det ikke noe initiativ fra den tradisjonelle klassiske gruppen til å utvide studietilbud med andre musikkformer og musikkuttrykk. Guettler konstaterer at ting har bedret seg. Ved siden av en egen jazzlinje er det også etablert et fritt kandidatstudium hvor studentene står friere i valg av uttrykk.

— Det skjer noe, men det går veldig langsomt. Nå er det etterhvert blitt tre jazzlærere til i halve faste stillinger ved NMH. I tillegg kommer det snart ytterligere to ansatte. Da er det i alle fall nok til at det er noen å velge i til et styre.

Få plasser

I fjor var det 273 søkere til det utøvende klassiske kandidatstudiet og 199 søkere til studiet i improvisert musikk og jazz. Det ble tatt opp 33 klassiske studenter, mot bare seks jazzstudenter.

— Poenget er jo at det lages kvoter på studieplasser etter hvor mange lærerressurser som er ledige, sier Guettler.

Nylig sjekket han skolens Internettsider og kom til at det i dag er 15 lærere som underviser i jazz, mot vel hundre lærere innenfor den klassiske stilen ved Musikkhøgskolen. Da er timelærere og stipendiater regnet med.

— Sanglærerne er for eksempel stort sett bare romansesangere. Det er noe jeg aldri har forstått: Hvorfor skal vi ikke ha musikalsangere hos oss? Vi har ni romansesangere; jeg synes kanskje det ville vært lurt om i alle fall én av dem hadde peiling på musikaler, sier professoren. Han mener en anti-jazz-holdningen stikker dypt hos et flertall av kollegene.

Anti-jazz

— Mange av lærerne ser rett og slett ned på jazz! Jeg synes det er viktig at klassiske utøvere er klar over skillet mellom utøver og komponist. De burde ha litt mer respekt for den improviserte musikken, for selv flyter de ganske bra på gode komponister. Den improviserte musikken er, fra utøvernes side, mer kompleks hva angår rytmiske, klanglig og harmoniske utrykk, sier Guettler.

Men jazzens trange kår er én ting. De konservative holdningene rammer i veldig stor grad den nyere klassiske musikken som kalles samtidsmusikk, mener Guettler:

— Den er det svært få av lærerne på Musikkhøgskolen som beskjeftiger seg med, og dermed svært få av studentene. Dette er jo musikk som krever en helt annen innstilling – en større grad av kreativitet – enn standardverkene. Den krever at lærene kjenner til de teknikkene som er, og i tillegg evner å improvisere. Hvis de ikke har ferdighetene selv, synes jeg at skolen bør forpliktes til å dra inn folk som kan dette.

Guettler spør seg om ikke professorer skulle ha ansvar for å følge med i hva som skjer videre i utviklingen i faget sitt.

— Det blir litt som om elektronikkavdelingen på en teknisk høyskole skulle være forelsket i rørforsterkere og ikke ville undervise i transistorteknikk. Guettler etterlyser også satsing på elektronisk musikk.

— Hvor er undervisningen i for eksempel syntheziser? Det er en kjensgjerning at dette instrumentet utvikler seg i fellesskap mellom industrien og universitetene, men der er ikke vi med. Hverdagen vår er preget av teknologi, men det reflekteres ikke på Norges musikkhøgskole. En helt vanvittig prioritering. For studentene er skolen en slags getto, konstaterer Guettler. Øvingen tar veldig mye tid, og de kan ikke gjøre som Bach som spaserte fra Arnstadt til Lübeck for å høre Buxtehude improvisere.

Lite variasjon

— Vi lærere må jo bringe den nye musikken til studentene. Det gjøres ikke. Studentene hører mest hverandre. Ta fiolinistene: Nesten alle sammen må spille en av Mozarts fiolinkonserter, sier Guettler.

Men Beethoven, Brahms og Mozart er vel et slags grunnlag for mye av musikken som kom seinere?

— Jo, det kan du si, men ikke all type musikk. Noe av problemet er at dersom man ikke skal inn i et symfoniorkester, eller bli strykesolist innenfor det klassiske repertoaret, så er det veldig mye jobb å komme igjennom det som er pensum – altså det som kreves til en orkesterjobb, sier Guettler og trekker fram sitt eget instrument, kontrabassen: – Ta Beethoven-symfoniene: Det er noen utdrag der som det nesten bestandig blir spurt om på prøvespill. De er vanskelige og krever årevis med øving. Hvis man ikke skal spille disse stykkene i et symfoniorkester, så er det rett og slett bortkastet tid, fordi dette ikke er veldig anvendbart til andre ting.

Men er det ikke bra at en høyskole i Norge spesialiserer seg på klassisk musikk?

— Jo, det er det, men faren er at vi spesialiserer oss så mye på én epoke at vi nærmest blir stående der, og ikke får med oss linjen framover mot nyere musikalske uttrykk.

Orkesterrepertoar

Norske symfoniorkestre blir jevnlig kritisert for ikke å spille nok nyskrevet musikk. Guettler tror det er en sammenheng mellom orkestrenes repertoar og pensum på Musikkhøgskolen.

— Jeg mener at hvis vi stadig uteksaminerer studenter med den samme musikalske pakken, så kan man ikke forvente at orkestrene vil forandre repertoarene sine heller.

I snart tjue år har kontrabassprofessoren undervist på konservatoriet i den nederlandske byen Haag. Han har sett stor forskjell på de to institusjonenes holdninger til musikklivet.

— I Haag fylles scenene av all slags musikk, og det er mye mer kontakt mellom kunstformene. Det danses til musikken og det eksperimenteres blant annet med å lyssette konsertene. Men i Oslo er det ikke noe naturlig grunnlag for samarbeid, man lyssetter ikke Brahms, liksom.

Artikkelen er tidligere trykket i bladet Musikk-Kultur, og bringes her videre med artikkelforfatterens og redaktørens velvillige tillatelse. Artikkelen, som her er revidert etter Guettlers ønsker, kan leses i sin opprinnelige kontekst og form på Musikk-Kulturs nettsider.

Publisert:

Del: