I dag hører borgerskapet mer på rock enn på klassisk. Unge musikere må tenke nytt og kreativt for å nå et publikum, mener Lars Anders Tomter, nylig utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Lars Anders Tomter, © Thomas Olsen - Berlinkontoret

Av Ida Svingen Mo (tekst) og Thomas Olsen (foto)

Den sosiale strukturen har forandret seg veldig. Det merker man på konsertsalene. Før var klassisk musikk en del av en borgerlig dannelse. Nå hører de på rock, så man kan ikke lenger satse på borgerskapet alene, sier bratsjist og professor ved Norges Musikkhøgskole Lars Anders Tomter.

Han har musisert siden 70-tallet og vet at the times they are a-changin‘.

— I dag er folk på kulturell shopping. Vi må hanke inn de som har fått en personlig opplevelse av å ha hørt klassisk musikk og det skjer ikke igjennom kutyme eller klassetilhørighet lenger, understreker han.

Tomter ble nylig utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats som musiker og pedagog. Ballade møtte bratsjisten i Berlin, hvor han de siste to årene har undervist på musikkhøyskolen Hanns Eisler.

Entrepenørånd
— Den unge generasjonen klassiske musikere er på et vis også entreprenører. Veldig mange arrangerer evenementer, konserter eller festivaler selv. I dag er man pent nødt til å ta ansvar for sin egen konsertsituasjonen, sier han om det å bygge en karriere.

— Men når det er sagt så er det fullt mulig å leve av å være klassisk musiker i Norge i dag. Også uavhengig av støtteordninger.

— Hvordan er spillemulighetene i Norge?

— Da jeg vokste opp var det bare å spille for å bli god nok, helt til noen oppdaget en. Rikskonsertene og orkestrene var de viktigste arenaene. I dag har førstnevnte mistet mye relevans for klassiske musikere, mens studentfestivaler har vunnet betydning, sier Tomter og nevner konsertserien til Aksel Kolstad i Oslo som et typisk eksempel på den nye utviklingen.

— Han er en musiker med en ekstrem entreprenørånd, som setter i gang ting selv. Alternative arenaer og den geisten som fins blant en del musikere er viktig. Det er ikke nok å sitte med hendene i fanget og bare spille bra. Dette er noe jeg absolutt pusher studentene mine på, sier han og legger til at han nesten alltid snakker i motsetningspar.

For selvfølgelig må man også øve som en gal. Hvis man satser på en karriere som klassisk musiker blir det fort altoppslukende. Men slik skal det også være. Man kan godt leve i en tunnel en stund.

Kommers og kvalitet
Tomter tror den klassiske musikken må ut av den gamle tralten for å lokke et nytt publikum. Som kunstnerisk leder for Risør Kammermusikkfest kan han bringe inn egne erfaringer.

— Jeg tror det kommer flere uformelle arenaer, i tillegg til de tradisjonelle konserthusene. På Risør har vi utendørskonserter som fyller opp til 2000 personer. De finner sted ute i den fantastiske skjærgården og dette har vi helt bevisst gjort for å trekke folk som vanligvis ikke går på klassiske konserter. Lydkvaliteten er selvfølgelig ikke den samme som inne i konsertsalen, men vi mikker konsertene opp slik at det fungerer. Man kan ta med seg barn og atmosfæren er ikke så stiv, forteller han.

— Å ta et slikt kommersielt grep ser jeg ikke på som negativt i det hele tatt. Det er fint hvis vi kan nå flere sjeler, sier han, men understreker at kvalitet forblir det viktigste aspektet.

— Når folk først er kommet over dørstokken har kvalitet en lei tendens til å fungere og å fange, sier han ironisk.

— Og selvfølgelig står kvalitet på førsteplass når vi booker navn til utendørskonsertene.

Gutta faller av
I løpet av de siste årene har det klassiske musikkfeltet fått en ny utfordring; rekrutteringen av gutter.

— En ting som er helt soleklart er at det blir flere og flere jenter, hvilket naturligvis bare er bra. Det som ikke er så bra er at det blir færre og færre gutter. Her begynner man å få en solid slagside.

— Hvorfor har det blitt slik?

— Å kanalisere unge gutters energi til noe som krever så mye tålmodighet, konsentrasjon og ro virker vanskeligere nå enn før. Det er ikke lett å å få tak på de. Det er synd, for det er ofte de med mest energi som også har mest talent.

— Hva kan man gjøre med det?

— Man diskuterer det samme i skolesammenheng. Undervisningen er ofte mer tilrettelagt og passer bedre til jenter. For tenåringsgutter er det mer kronglete.

— Er det forskjell på det musikalske uttrykket til menn og kvinner?

— Ja, jeg syns det. Men det er vanskelig å sette ord på. Dette blir generalisering og det er en farlig vei å bevege seg ut på, for selvfølgelig fins det også individuelle forskjeller. Men la en ting være sagt; det har ingenting med kraft å gjøre. Jeg syns heller ofte det er slik at menn spiller mer på viljen og kvinner mer på flyten. Men dette kan fort høres fjollete ut, påpeker Tomter.

— Allikevel kan viljen som utgangspunkt være en mulig forskjell. Ibsen har sagt det veldig fint; det er viljen der gjelder, Viljen frigjør eller feller. Min lærer sa at man ikke kan musisere med viljen, men samtidig kan det også være en god energi.


Foto: Thomas Olsen

Viktige enkeltpersoner
Lars Anders Tomter er ikke i tvil om at nivået på norske utdanningsinstitusjoner for klassisk musikk har steget enormt.

— Det er kommet nye generasjoner dyktige professorer, som Norge selv har produsert. Men det kommer veldig an på hvor i landet du er. Musikkhøgskolen i Oslo og Barratt Due har vært med på å heve nivået. Nå er det også mye som skjer på konservatoriene i Trondheim og Stavanger. Der har vi hatt kjempeløft. Det har vært perioder hvor Trondheim har produsert fantastiske unge strykere. Men jeg tror også vi kommer til å høre mer fra Kristiansand fremover.

Tomter mener en-til-en situasjonen som den klassiske musikkpedagogikken krever også er med på å gjøre suksessen avhengig av enkeltpersoner.

— Bare tenk på hva Jirí Hlinka har gjort for Leif Ove Andsnes, Christian Ihle Hadland og Håvard Gimse i Bergen. Norge hadde ikke vært det samme uten han. Og jeg må også fremheve min tidligere lærer Leif Jørgensen. Han var kolossalt dedikert og betydde mye for mange unge musikere.

Til tross for nivåhevingen hjemme på berget oppfordrer han studentene til å dra utenlands.

— Vi jobber med en europeisk musikktradisjon og bor i en randsone. Alene av den grunn er det naturlig og viktig at man søker seg nedover til mer sentrale strøk. Det å flytte på seg har sin egen verdi og det er sunt å få en ny vinkel på tingene. Bare det å være på et sted hvor klassisk musikk går for å være mer selvfølgelig, som for eksempel i Tyskland, er en god følelse.

Tidlig krøkes
Til tross for forandringer i publikumsstruktur er det én ting som ikke har forandret seg; lytteevnen klassiske musikere krever av sitt publikum.

— Da jeg som liten gutt spilte for kaffegjester i stua ble jeg dritsur hvis de klirret med koppene, ler Tomter og mener dette er symptomatisk for klassiske musikere.

— Kunstmusikk har en kompleksitet som gjør at det er noe å forske i. Dette aspektet gjør at den ikke egner seg som bakgrunnsmusikk. Hvis det i tillegg er en akustisk konsert så hører man hver minste lyd. Og det er forstyrrende.

Men Tomter er villig til å gjøre et unntak for barn.

— I klassisk musikk gjelder det samme som for annen type musikk også; å høre et musikkstykke mer enn en gang utgjør hele forskjellen. Vi gjennomførte et prosjekt på fire barnehager i Risør, hvor vi ga dem en CD med åtte klassiske sanger, som de skulle høre på i lunsjpausen.

Barna skulle så stemme frem de stykkene de likte best. “Til Elise” og “Fuglefangeren” fra Tryllefløyten var blant de tilsammen åtte sangene på CD-en.

— Til slutt gjennomførte vi en konsert hvor vi spilte disse stykkene. Gleden over gjenkjennelseseffekten var der med en gang. Det viser at klassisk musikk ikke nødvendigvis er tyngre enn annen musikk, sier Tomter om konseptet han ønsker å videreutvikle for barn og ungdom.

— Det er viktig å komme i kontakt med publikum så tidlig som mulig. Her ligger nøkkelen til suksess.

Publisert:

Del: