Den siste uken har debatten om den klassiske musikkens aktualitet og overlevelse nok en gang blitt satt på agendaen. Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås åpnet diskursen, med en påstand om at den klassiske musikkens publikum er i ferd med å dø ut, i takt med at omreisende stjernedirigenter som ikke gidder å fornye seg har gjort den klassiske musiken til et mausoleum. NRK P2s Halfdan Bleken har også kastet seg med – i sitt innlegg oppfordrer han orkestrene til en “virkelig radikal nyfortolkning hvor musikken bare tjener som råstoff for et nytt kunstverk på egne premisser” . Dirigent Terje Boye Hansen har også sendt et innlegg til denne debatten – men dette ble refusert av Aftenposten grunnet spalteplass. Dermed tar Ballade debatten inn i våre digitale spalter: – Sitter man ikke litt i glasshus når det er bare denne typen artikler og kommentarer om den klassiske musikk som kommer på trykk? spør Boye Hansen. I dette innlegget oppfordrere han til å “slippe ungdommen løs”

Terje Boye Hansen 2006

Her er et sammendrag av debatten så langt, med lenker til innleggene i Aftenposten:

Klassisk-bransjen har et stadig eldre publikum, er fetisjistisk opptatt av jubileer og mangler evne til nytolkning – samtidig som markedet allerede er mettet av mange nok strålende innspillinger av standardrepertoaret. Slik åpnet debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, denne debatten.

Hans artikkel 15.10 “Fortidsmusikk uten fremtid?” fikk respons den 17.10: I et svar med tittelen “Musikk som lever”, avviser musikkstudent David Andreas Hatfield Lunde fetisj-tanken og forsvarer det såkalte “standardrepertoaret” ved å vise til bredden i dette.

— Klassisk musikk har overlevd og vil overleve nettopp fordi den ikke er bundet til tid og sted, men til mennesket, skrev Hatfield Lunde til Aftenposten.

Åmås uttalelser vakte også reaksjoner fra Lars-Jonas Nygard, som er ordfører i Oslo-Filharmoniens råd. Den 18.10 skrev han innlegget “Når musikken stopper”, hvor det blant annet står:

— Uten orkestrene stopper musikken. Orkestre må møtes i konsertlokalet. Der har de sitt miljø og inviterer oss, om vi har hjerterytme til å sitte ned en stund – og bare høre musikk.

Dette fikk igjen svar av NRK P2s Halvdan Bleken. I sitt innlegg “Musikkens mausoleum” gir han Åmås mye medhold:

— Slik jeg ser det, er det nå bare to veier å gå for den klassiske musikken for å stanse den tilstivningen det her er snakk om: Enten virkelig radikal nyfortolkning hvor musikken bare tjener som råstoff for et nytt kunstverk på egne premisser[…] Den andre veien å gå er fremføring av musikken som virkelig historisk verk. Det vil si i tråd med den til enhver tid mest oppdaterte musikkhistoriske kunnskap.

Foreløpig siste innspill på Aftenpostens sider kom fra Magnus Andersson. I sitt innlegg av 23.10, skriver han at “Nytolkningene finnes”. Problemet i henhold til Andersson, er at “Norsk presse er klinisk rensket for seriøse diskusjoner om den klassiske musikken.”

Hvilket leder oss til fortsettelsen av debatten – på Ballade:

Av Terje Boye Hansen, dirigent

Så er vi gang igjen, diskusjonen om den klassiske musikks sykdom, død og begravelse.

Diagnosen er stillet og to behandlinger er foreskrevet for bedring og (eventuell) helbredelse av pasienten. Oraklet har talt.

Hvorfor denne ovenfra og nedad-holdningen til alle de som holder på med denne stemoderlig behandlede musikk? Vi hadde heller behøvd litt support i disse trange tider.

Hva gjør denne avispolemikken med den oppvoksende slekt som har viet sitt liv til denne kunstart?

Hvilke signaler sendes ut når til og med Leif Ove Andsnes, som en relativt ung mann, får sitt pass påskrevet som ”museal”? Er det gammeldags å bli god?

Sitter man ikke litt i glasshus når det er bare denne typen artikler og kommentarer om den klassiske musikk som kommer på trykk?

Hvor er den fordypende musikkjournalistikk?
Hvor er den seriøse og innsiktsfulle musikkritikk?
Hvor er opplysninger om de uttallige evenementer som skjer i by og bygd?

Her forleden var en av våre unge musikere solist med Filharmonien. Hun er 20 år og spilte noe så avansert som en violinkonsert av Prokofiev. For noen år siden hadde dette vært en sensasjon, men i dag?

Ikke en eneste hovedstadsavis dekket dette evenementet.

Dagbladets anmelder hadde til og med flyktet (kanskje han ble sendt) til Stavanger for å skrive om Anne Sofie Mutter, en dame som sannsynligvis klarer seg meget godt uten vedkommendes kritikk. Også er det jo litt flaut da, at når landets andre store symfoniorkester besøker hovedstaden for å vise sine kunster – så blir de møtt med taushet.

Hr. Blekens første behandling forstår jeg ingenting av. Når han skriver: ”det er ikke noe som skal hete respekt for partituret eller komponistens intensjoner” så viser han at troen på musikkens egenverdi ikke eksisterer i hans sfære. For meg blir da musikk til noe teknisk, noe utvendig, personene som utøvere blir viktigere enn musikken.

Men jeg har veldig stor sans for andre behandling, den om ”Museer for historisk musikk”. Deler av dette forslaget innholder ideer som jeg også har lansert innad i de institusjoner jeg har vært tilknyttet, så her får vi se og håpe…midler dere vet.

Som musiker i snart 40 år, er jeg selvfølgelig i den alder som passer inn i det nevnte ”musikkens mausoleum”- foreløpig bare som gjest. Men når hundrevis av ungdom (antagelig tusenvis) holder på med det samme og har tilegnet seg sensasjonelle kunnskaper på sine instrumenter, så føler jeg meg trygg på at Hr. Åmås og Hr. Blekens dystre påstander blir gjort til skamme.

Kan jeg til slutt få foreslå en tredje behandling av den påståtte sykdom? Tusentakk!

Slipp ungdommen løs, promoter hver enkelt av dem, også i ensembler. Gjør dem til idoler! SKRIV, SKRIV, SKRIV. På forsider og i beste sendetid. Følg dem på deres vei. Fokuser på bredden i norsk musikkliv med ungdommen i sentrum.

Da tror jeg at fornyelsen av den sanne musikk kommer som et klassisk musikkick. Og de fleste får hakeslepp!

Som Hr. Bleken skriver: ”Mulighetene er mange”.

Publisert:

Del: