Det blir fire urframføringer under festivalen dette året, tre av dem skrevet av festivalkomponist Nils Henrik Asheim.

Nils Henrik Asheim_innsiden (Foto: MIC)

I tillegg til klassiske storverk, fremføres også nyere verk under årets ICMF Stavanger. 4 verk blir urfremført – tre av dem skrevet av festivalkomponist Nils Henrik Asheim, ett av den danske komponisten Per Nørgård.

Festivalen har sendt oss Asheims programkommentarer:

Beats, Bridges, Ruptures and Games

Det er mye fysisk materiale som er tilgjengelig i orgel og slagverk. Brutal virkelighet og rå skjønnhet. Som instrumentkombinasjon er det sjeldent kraftige saker man har til rådighet. I dette stykket benyttes noen tre-trommer, men ellers består slagverket mest av metall-instrumenter, for å skape en skinnende, skingrende klang sammen med orgelet. Det skal smelte sammen til en fin, gyllen lava-masse.

Denne musikken kan man gjerne betrakte som et bilde, i et perspektiv med flere bevegelige lag bakom hverandre: Kantete signaler i forgrunnen, rolig broderende sløyfer i mellomgrunnen, og frosne, fargeskiftende klanger i bakgrunnen. I tillegg, en ur-langsom melodi som skjærer seg gjennom de øvrige lagene.

Lagene eksisterer samtidig, de veksler på å være i fokus, og det oppstår stadig nye sammenstillingene og overganger. Jeg har komponert etter en slik metode de siste årene, og resultatet er blitt karakterisert som ”et nettverk av forbindelser”. Slik ser det ut i mitt hode som komponist, men om lytteren hører på en annen måte er det selvfølgelig like interessant, eller kanskje enda mer.

Verket fremføres 11. august av Hans-Kristian Kjos Sørensen (slagverk) og Nils Henrik Asheim (orgel)

Crossing Grieg

Grieg la seg svært nær opp til originalen når han skrev sine Slåtter opus 72. Pianistens høyre hånd kopierer nøyaktig hardingfeleslåtten, venstre hånd legger til en bass og noen akkordtoner. Måten han harmoniserer melodien, ofte med lange akkordflater, var banebrytende den gang, og seinere tiders folketone-bearbeidere har i stor grad brukt den samme metoden.

Noe skjer likevel ved denne overføringen til piano, nok til at spellemennene knapt gjenkjenner deres egen musikk. Selv om Griegs slåtter er et mesterverk i sin egen rett, taper man noe på veien: Rytmen blir flatet ut, melodien stivere, stilen mer perkussiv.

Nå til dags er det blitt ganske vanlig å spille Grieg-slåttene vekselvis med hardingfeleslåttene. Går det an å ta det ett skritt lenger? Kan hardingfela flyte på Griegs akkorder, og Griegs musikk føye seg etter hardingfelas rytme? Hvis dette er et tabu-område, så blir det utfordret i prosjektet ”Crossing Grieg”. Her spilles versjonene delvis over hverandre, delvis blir de dekomponert til fragmenter og gjenstand for improvisasjon. På jakt etter det mest uttrykksfulle i begge musikksjangere.

Samarbeidet startet for en god del år siden, og på denne konserten presenterer vi en første versjon, som på sikt skal utvides til en hel konsert. Griegs slåtter kommer fra folkemusikken, og her blir de brakt et skritt nærmere folkemusikken igjen. I respekt for Grieg har vi lyst til å foreslå en ny, mulig lesning av verket, krysset med verkets kilde.

Slåttene som blir brukt, er: Bruremarsj etter Myllarguten, Jon Vestafæs springar, Knut Luråsens halling, Røtnams Knut, Tussebrurefæra på Vossevangen.

Verket fremføres 15. august av Håkon Asheim (hardingfele) og Nils Henrik Asheim (piano).

The Bloom is not a Bloom

Den kinesiske dikteren Bai Juyi (772-846) skrev diktet ”blomsten er ikke en blomst”. Når jeg leser det, tenker jeg raskt på dugg om natta, som er borte om morgenen. Men jeg fengsles av noe umulig ved teksten, noe som nekter å feste seg og la seg gripe med forstanden.

Diktet er skrevet med svært enkle ord, knyttet til naturen, men som ellers i kinesisk poesi ligger det flere lag av erkjennelse bakom. En kinesisk venn av meg sier at kineserne tolker diktet slik: det vakre ikke kan bestå til evig tid, og det beste vil ikke bare fortsette å vare. Uansett handler diktet om drømmene og det vakre, og om øyeblikket når det vakre er tilstede.

The bloom is not a bloom, the mist not mist,
At midnight she comes, and goes again at dawn.
She comes like a spring dream- how long will she stay?
She goes like morning cloud, without a trace.

Stykket er skrevet spesielt for The Hilliard Ensemble og med tanke på en akustikk med lang etterklangstid, som i en stor kirke eller i ølhallene på Tou Scene der det skal uroppføres. Musikken er lyrisk, og beveger seg ofte på grensen av stillheten. Språket er engelsk, men lyder fra den kinesiske teksten er også benyttet som utgangspunkt for noen klangfarger.

Verket fremføres 17. august av The Hilliard Ensemble

Isteria

I tillegg til Asheims komposisjoner, byr slagverker Hans-Kristian Kjos Sørensen på den første fremførelsen av Per Nørgårds ”Isternia” i originalversjon.

Isternia er navnet på en liten by på den greske øya Tinos, hvor Nørgård under et opphold ble inspirert av den tidløse freden han følte bølget ut fra skinnende hvite, uthugde trappetrinn. I 1979 skrev han stykket til den legendariske slagverkeren Suzanne Ibstrup, på det ungarske instrumentet cimbalom. Verket ble ikke fremført på cimbalom, og senere ble det skrevet om for andre instrumenter.

Hans-Kristian Kjos Sørensen blir dermed den første til å fremføre verket i originalversjonen. Cimbalom er en slags zither som blir spilt med to hamre. Vi kjenner det fra sigøynermusikken, men komponister som Liszt og Kodály brukte det også i orkesterverk.

Verket blir fremført 14. august.

Dette i følge en pressemelding.

Publisert:

Del: