– Vi nærmer oss jula, og tida er igjen kommet for norske artister som føler trang til å bekjenne sine bankkonti, skriver Ketil Stokkan i dette essayet, hvor han har sett på reglene for bruk av kirkerommet til konserter “i laveste avregningssjanger”: – Resultatet avslører en uklar kirke drevet av lokale menighetsråd som er i utakt med kirkas egentlige innhold. Menighetsrådene velger å bygge sin tro og sine aktiviteter på en omvendt tolkning av at ”folkets røst er Guds røst” (vox populi, vox dei), mener Stokkan.

Ketil Stokkan

Av Ketil Stokkan

Motivasjon

Hvordan har det seg at gamle anarkister, humanetikere, politiske rebeller og populærartister flytter sine talenter fra pubene og samfunnshusene – og inn i kirkene? Er det fordi det er så mange nyreligiøse i denne gruppen, fordi kirkens menn eller menigheten ber disse om å komme, fordi det er så innmari fin akustikk innenfor kirkeveggene eller ganske enkelt på grunn av Vår Herres grenseløse giverglede? Menighetsrådene har svaret: Dersom menigheten betaler kr. 150 – 250 pr. soknebarn (kr. 80 – 120 for pensjonister og andre med gyldig honnørkort) for å høre norske artister og kjendiser synge klarerte toner ved prekestolens fot, så vil Vår Herre være usedvanlig takknemlig for et godt oppmøte. En brto. omsetning pr. forestilling lik ca. kr. 30-50.000 (minus 20% avgift til en eller annen impressario) setter kollektbøssa på en vanlig søndag kraftig i skyggen. Sant å si så dreier det seg faktisk om å få en del av disse ca. 45 konsertmillionene som nordmenn angivelig bruker på å komme i julestemning.

Jeg lurer også på en annen ting: Innberetter kirkene spilleprogrammer, og betaler disse avgift til TONO (Norsk interesseorganisasjon for rettighetshavere)? Dersom det eksisterer regnskap for billettomsetning, så oppgis dette selvfølgelig til ligningskontorene. Er det kirke eller stat som er artistenes arbeidsgiver, og hvem av disse sender eventuelt lønnsinnberetning til artistene? Norske artister som reiser på kirketurne i desember måned, er inneforstått og såre fornøyd med at kirkene er en viktig inntekstkilde. De forsvarer sitt ektefølte engasjement med at de lar en liten del av inntektene komme kirkene til gode, en slags avlat.

Menighetsrådene
I Norges Grundlov av 17. mai 1814 står det, i § 2: – ”Den evangelistiske religion forbliver statens offentlige religion”. Stortinget har utformet lover og regler for bruk og drift av kirken, regjeringen bevilger skattepenger til den daglige driften, som igjen overlater ansvaret til den lokale kirke,- alt regulert i kirkeloven. De kommunale overføringene til den lokale kirke og de kirkelige fellesrådene var i 1998 på omlag 1,4 milliarder kroner. Det er kirkas fellesråd, og siste instans menighetsrådene i hvert sokn som påvirker reglene for bruk av kirken. En av menighetsrådets hovedoppgaver er å ”engasjere seg i, og ta initiativ til tiltak som kan fremme kristenlivet i menigheten”. I lys av at kirken ikke lenger klarer å bære fram sitt budskap til menigheten, har man valgt å endre på både bestemmelser og paragrafer for ”utlån av kirka til andre enn kirkens medlemmer”.

I kpt. 1 om ”Alminnelige bestemmelser for bruk av kirken” står det, under §1: ”Kirken er innviet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger, og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse”. Videre står det at ” Kirken må ikke brukes til kommersielle formål”. Allerede i §5 torpederer menighetsrådet sitt gyldne påbud med en nyskrevet bestemmelse om at ”Den Norske Kirke kan lånes ut til konserter og andre kirkelige og kulturelle arrangementer som faller inn under formålet for bruk av kirken” (jfr. §1), og smører like godt på med §17, som beskriver hvordan det kan tas betaling for disse kulturelle arrangementene. Den eneste reservasjonen er nevnt i § 17, 2.ledd: ”Innkreving av inngangspenger, f. eks. ved salg av billetter, bør ikke skje i kirkerommet, men kan f.eks. skje i våpenrommet”. Disse nye paragrafene, som er forbundet med ”Regler for bruk av kirken”, ble endret ved forskrift 19 november 1999. En helt ny giv, altså!

Fattigdom
Jeg tror kirka sliter med en menighet som lider av åndelig fattigdom, og som derfor forsøker å komme soknebarna i møte ved å la disse få viljen sin. Og hva vil disse? Jo, de vil se og høre Se og Hør-galleriet synge julesanger, popballader og andre kjente, klarerte skillingsviser til en overkommerlig cover charge/inngangsbillett. Juleevangeliet har vi hørt, la oss få noe nytt, noe annet! Dersom det skulle dukke opp en eller annen teater eller filmkjendis på prekestolen, så er det også verdt en hundrelapp eller to.

Hovedpoenget ikke å frarøve norske artister dette nye “markedet”, men heller å åpne for en diskusjon om hvordan vi fortsetter å korrumpere våre holdninger til et beskyttet åndsliv. I lys av at kirkene er på vei til å miste sin posisjon som ritualsted for religion og samvittighet, lurer jeg på om det ikke er en god ide å dele kirke og stat, og heller overføre disse 1.4 milliardene til Frelsesarmeens arbeidsoppgaver? Kritikken mot ”julereligiøse” artister og kjendiser er berettiget, og jeg sliter med tilliten til kirka. Jeg savner en god begrunnelse for hvordan “folkets røst” skal kunne bestille lettvint underholdning i kirkerommet. Skal absolutt alt kunne måles og omsettes for penger, både kirke og kongehus? Vi lever i en fattig tid!

Publisert:

Del: