Festivalforsker Aksel Tjora mener det er naturlig at Folkelarm-deltagelse ikke betaler seg for en stor andel av artistene som opptrer.

– Disse arrangementene er i stor grad kjøpers marked. Utgangspunktet er at det presenteres unge, ferske artister, og det er mange som viser seg frem. Hvis bare et fåtall av artistene får kontakt med potensielle selskaper, arrangører eller produsenter, så må festivalen anses som en suksess, sier Aksel Tjora, som er professor i sosiologi ved NTNU, har forsket på festivalfenomenet og gitt ut boken «Festival! Mellom rølp, kultur og næring» i 2013.

I likhet med Bylarm definerer Folkelarm seg som både en musikkfestival og et bransjetreff. Et samarbeid med Bylarm ble også vurdert i Folkelarm-evalueringen fra 2012. Bylarm var involvert i evalueringsarbeidet, og Folkelarm-prosjektleder Sigurd Reinton sier at han ser flere likhetstrekk mellom Bylarm og Folkelarm.

– Det er absolutt likhetstrekk, i og med at begge har showcaser og seminarer, men vi har et sterkere fokus på utøverutvikling i seminarene våre. Jeg tror at et samarbeid kunne vært veldig lurt, men Bylarm er såpass store at de ikke nødvendigvis trenger Folkelarm, sier han.

– I ytterkanten av festivalbegrepet
Aksel Tjora mener showcase-baserte festivaler som Bylarm og Folkelarm innebærer en form for utvidelse av festivalbegrepet.

– En vanlig festival står og faller på at man selger bra med billetter og har råd til gode headlinere, mens en bransjebasert festival i stor grad baserer seg på at artistene spiller fordi det er bransjefolk der. Folkelarm og Bylarm er i ytterkant av festivalbegrepet, fordi arrangementene minner mer om bransjetreff enn om tradisjonelle festivaler.

Han har også registrert at det er normalt at norske bransjetreff – både de regionale og de nasjonale – gjerne «helgarderer».

– Jeg ville kanskje vært ærlig og kalt det for rene bransjetreff. Men jeg ser samtidig poenget med å kalle det for en festival, når det finnes et publikumstilbud der, sier han.

Musikkbransjen gransker seg selv
I en artikkel om det internasjonale festivalforsknings-studiet Festudy på Ballade i april, uttalte Tjora at det generelt er vanskelig å finansiere festivalforskning, og at musikkbransjen dermed i stor grad gransker festivaler og arrangementer på egen hånd – slik tilfellet var med Folkelarm-evalueringen i 2012.

– Har man en egeninteresse som festivalaktør, synes jeg det er bedre at arbeidet blir gjort enn at ingen gjør det, sa han da.

I Folkelarm-evalueringen fra 2012 slås det fast at det er vanskelig å måle effekten av profileringen. Men hva er målestokkene for om et slikt bransjetreff fungerer? Publikumsoppslutning, presseoppslag eller oppmøte fra bransjehold? Og foregår det noen grad av kritisk samtale under arrangementene?

I årsrapporten for 2013 slås det fast at tallet på fjorårets Folkelarm-besøkende var under forventningene. Det blir blant annet pekt på «…ei markedsføring som ikkje gjekk breitt nok ut.»

Det ligger en fare i at bransjetreffene utvikler seg slik at de kun retter seg mot egen bransje, ifølge Tjora. Sangerne Berit Opheim og Camilla Granlien kritiserer Folkelarm for nettopp dette.

– Det er en uheldig utvikling hvis arrangementene blir en intern greie, uten tilstrekkelig markedsføring, hvor artistene legger ned mye tid og gratisinnsats på å spille for noen få bransjefolk, sier Tjora.

Men han tror absolutt at behovet for et bransjetreff som formidler norsk folkemusikk er til stede.

– Folkemusikken tilhører en av de musikksjangrene der mange jobber og virker innenfor samme bransje i lengre tid. Det gjør det mulig med langsiktige lokale, nasjonale og internasjonale koblinger, og det bidrar til et behov for viktige møteplasser, både for artister, ledere og produsenter, avslutter han.

Les også rapporten om Folkelarm og FolkOrgs Årsrapport 2013.

Publisert:

Del: