– Seminaret viste at musikerne selv kvier de seg for å heve fanen, skriver Anne Lorentzen i denne kommentaren til MICs todagers seminar om musikk og kjønn. – Mannlige musikere ser ikke ut til å tro at kjønn har noe med dem å gjøre, de mest etablerte kvinnelige musikerne ser ikke helt behovet, og hvem vil vel være ”frøken kjønn” i norsk musikkliv, når det er som musiker man vil ha oppmerksomhet?

Anne Lorentzen_skyer

Av Anne H. Lorentzen, stipendiat ved Høgskolen i Telemark

Det gikk som det måtte gå da MIC nylig samlet forskere, musikere og andre til det første 2-dagers seminaret om musikk og kjønn i sitt slag. AKKS lurte på hvorfor de i sitt 25-jubileumsår ikke var representert på podiet, musikerne lurte på når man skulle slutte å snakke om tall og begynne å snakke om praksis, sangerne var irriterte over å bli omtalt som ”bare sangere”, flere lurte på når man skulle begynne å snakke om gutter og menns vilkår, og enkelte mente det var mer betimelig å stille spørsmålstegn ved selve kjønnskategoriene enn å gjøre noe med en laber kvinnerepresentasjon i norsk musikkliv.

Et mangfold av innsikter

Seminaret bød ellers på et mangfold av innsikter slik det også reiste et mangfold av spørsmål og problemstillinger. En ting er at vi atter fikk bekreftet at musikklivet er verre stilt enn kultur og arbeidsliv for øvrig, med en gjennomgående 20/80-fordeling, eller kanskje snarere en 10/90-fordeling i kvinners disfavør på enkelte områder.

En annen ting er bevisstheten om at det må jobbes på flere nivåer om vi skal forsøke å endre situasjonen. Hva enten vi snakker om reproduksjon av stereotype kjønnsbilder i media eller såkalte kjønnsnøytrale rekrutteringspraksiser i høyere utdanning, så behøves det et krafttak om vi skal få til endringer som monner og som varer (trodde noen kanskje at vår generasjon representerer det ypperste nivået innen likestilling i musikk?).

Et tredje er at kjønn slett ikke bare handler om representasjon, men om kjønnsbilder, makt og seksualitet. Og hva er nå egentlig kjønn? Spiller det egentlig noen rolle hva slags kropper utøverne har, når maskulin og feminin er historisk konstruerte kvaliteter som kan gjøres av alle kjønn?

Eget rom i helvete

Fart på sakene ble det likevel ikke før inviterte aktører fra kulturlivet forøvrig entret podiet. Kjønnsdebatten har vært ført med større temperatur innenfor både litteraturen, teateret og filmen enn i norsk musikkliv, og gjesteartistene skuffet ikke.

Vigdis Lian fra Norsk Filminstitutt slo fast at både menn og kvinner foretrekker menn når de skal velge, og at det finnes et eget rom i helvete for kvinner som ikke hjelper kvinner frem (- muligens et enda større rom for menn, kom det fra salen).

Fagreferent og kritiker Trond Haugen klarte på sin side å avvikle hele kvalitetsbegrepet som kunstlivet som helhet ellers skjuler seg bak for å slippe å ta i kjønnspørsmålet. I tillegg klarte han å påvise hvordan jurysammensetninger på litteraturfeltet som ikke har et bevisst forhold til kjønn, både reproduserer kjønnsskjevheter i tillegg til å forsterke dem.

Sist men ikke minst avslørte Agnete G. Haaland fra Norsk Skuespillerforbund at teaterutdanningen med stort hell hadde praktisert en 50/50 kjønnskvotering i en årrekke i favør av menn, uten at kvaliteten hadde blitt forringet, eller at noen hadde påpekt hvor urettferdig dette kan fortone seg for bedre utrustede kvinnelige skuespillertalenter.

Det var her det kunne være fristende å ta til orde for å likegodt la kvinner overta alle rollene, slik scenekunsten tidligere har hatt tradisjoner for å fylle alle roller med menn. Hadde det ikke vært for at Erling Aksdal, lederen ved Jazzlinja NTNU, i samme øyeblikk så lyset og erklærte at opptakskomiteen ved hans institutt heretter skulle omkaste alle de tause og implisitte ”kvalitetskriterier” som så langt har stengt for en større rekruttering av kvinnelige instrumentalister til norsk jazz.

Frøken kjønn

Hvem skal drive spørsmålet om kjønnsbilder og likestilling i norsk musikkliv videre?

Seminaret viste at musikerne selv kvier de seg for å heve fanen. Mannlige musikere ser ikke ut til å tro at kjønn har noe med dem å gjøre, de mest etablerte kvinnelige musikerne ser ikke helt behovet, og hvem vil vel være ”frøken kjønn” i norsk musikkliv, når det er som musiker man vil ha oppmerksomhet?

Kanskje setter de sin lit til forskerne, men det er en usikker strategi. De som har satt søkelyset på kjønnsskjevheter i norsk musikkliv har så langt vært en engere forsamling av studenter som selv risikerer å få kjønnsstemplet og ende opp med en stigmatisert forskerposisjon.

Realiteten er at alle som snakker om kjønn står overfor den sexistiske fella knyttet til valget mellom å bli redusert til kjønn, eller å måtte avskrive kjønnet helt og holdent. Jammen bra vi har Erling Aksdal som på egen hånd har påtatt seg å reformere opptakskriteriene på Jazzlinja ved NTNU.

Vi er mange som håper han klarer å holde på overbevisningen hele vegen hjem til opptakskomiteen.

Publisert:

Del: