Populærmusikken pusher grenser og viser oss hvordan kjønnsnormer er i konstant endring, skriver Agnete Eilertsen.

Kuuk, © Stian Schløsser Møller

Innen musikkakademia og -journalistikk diskuterer man med jevne mellomrom om pop og rock er grunnleggende konservativ eller progressiv når det kommer til å fremstille kjønn og seksualitet.

Mens mange med rette har pekt på rockens homofobi, kvinnefiendtlighet og en kjønnssegregert musikkbransje, har andre pekt på de frigjørende sidene ved populærmusikkulturen og hvordan pop og rock kan brukes til å bryte ut av trange kjønnsroller.

Nyere forskning understreker at kjønn og musikk er et komplisert tema, og at det er en forenkling å hevde at musikk enten er konservativ eller progressiv. Forskningen peker også på hvordan pop or rock alltid har vært en paradoksal arena der både konservative og liberale kjønnsuttrykk har levd side om side. Dette gjør unektelig temaet ‘kjønn og musikk’ komplisert, men det gjør det også uendelig mer interessant.

Agnete Eilertsen Foto: UiA

Pop er queerteori i praksis
Populærmusikk rommer et mangfold av diskurser, som ikke bare sier noe om musikken, men også om samfunnet vi lever i. De siste tre årene har jeg jobbet med et forskningsprosjekt i musikkvitenskap som har tatt for seg queerness, eller skeivhet, i norsk pop.

Det er spesielt én ting som har slått meg som spesielt interessant, og det er at norske artister – også de som iscenesetter seg selv som streite eller heteroseksuelle – aktivt bruker estetikk og strategier hentet fra queerkultur i sine fremføringer og i fremstillingen av egen artistidentitet.

Selv om dette kan oppfattes, og avskrives, som en form for tyveri av queer identitet – så er det også mange positive aspekter ved at queerkultur nå har blitt en del av mainstreamen. Først og fremst peker det på at den gjengse oppfatning av identitet, kjønn og seksualitet er i endring. Skeivhet i norsk pop er også et bilde på hvor mangfoldig og mangefasettert menneskelig identitet er.

Kjønn er noe man gjør
Når jeg skriver denne teksten har mangfolds- og Pride-måneden juni passert. Titusener av mennesker verden over har vist sin støtte og demonstrert for et mangfoldig samfunn, der alle – også de som faller utenfor normen på et eller annet vis – skal kunne leve sine liv i frihet og føle seg trygge. Mangfold er ikke imidlertid forbeholdt Pride-paraden, men er rundt oss hele tiden. Dette er viktig å sette ord på. Jeg vil derfor benytte anledningen til å skrive litt om skeive kjønnskonstruksjoner i mainstream norsk pop og rock, i et forsøk på å peke på den sosiokulturelle betydningen av populærmusikalske skeive fremstillinger av kjønn.

Først noen ord om queerteori og dens tilknytning til musikk: Queer eller skeiv er ikke først og fremst et annet ord for homofil eller lesbisk, eller noen annen form for seksuell minoritet. Det er en teori om identitet. Det finnes utallige definisjoner av selve ordet queer, men jeg er spesielt fan av queerteoretiker David Halperins versjon, som sier at “queer is by definition whatever is at odds with the normal, the legitimate, the dominant. It is nothing in particular to which it necessarily refers.”

Les også: Strømmetjenester kan gi kjønnsbobler

Queer, eller skeiv, er altså en betegnelse brukt om kjønnsuttrykk som utfordrer det vi oppfatter som “normalt”. Et viktig premiss for en skeiv forståelse av kjønn er at kjønn i hovedsak er noe man gjør, ikke noe man er. Det må spilles ut. Alle ‘gjør kjønn‘, og siden pop og rock er sterkt knyttet til identitet og til kroppen, er kjønn og seksualitet en viktig del av enhver pop- og rockfremføring.

Kuuk Foto: Stian Schløsser Møller

I populærmusikken blir kjønn i tillegg ekstra tydelig fordi en fremføring ofte er overdrevet og teatralsk. Fremstillinger av kjønn og seksualitet blir altså forsterket i fremføringen, og fremstår som karikaturer av diskurser og idéer som sirkulerer i samfunnet. Hvordan artister ‘gjør kjønn’ i sine fremføringer speiler altså vårt eget samfunn. Populærmusikk kan også være med på å forhandle normer og forme nye oppfatninger av hva det vil si å være kjønnet. Derfor har populærkulturen generelt og populærmusikk spesielt spilt en viktig rolle i queeraktivisme. Sagt på en annen måte, populærmusikkfremføringer kan sees på som queerteori i praksis.

KUUK: I opprør mot streit femininitet
Et band som virkelig er bevisst dette, og som har brukt idéer fra queerteori som en sentral del av sin performance er rapduoen KUUK. De har vært gjenstand for både kritikk og mye begeistring de siste par årene for sin in-your-face-holdning og ukonvensjonelle fremføringsstil.

I et feministisk perspektiv er de viktige bare i kraft av å være kvinner i den særdeles mannsdominerte norske hip hop-scenen. I motsetning til andre aktive norske kvinnelige rappere fremstår imidlertid KUUK som mer engasjert i spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet, og de er aktive støttespillere for feministisk politikk og LHBTQ-rettigheter. Med et uttrykk dominert av tunge beats, innslag av horror-estetikk (musikkvideoen ‘HTG’ et godt eksempel på dette), og rikelig med referanser til sex, gladvold, ulike kroppsfunksjoner og andre tabuer, har de skapt et uttrykk som blir lagt merke til. For noen virker de som en unødvendig provokasjon. For andre, inkludert meg selv, er KUUK et eksempel på og et forbilde i skeiv femininitet – femininitet som utfoldes på egne premisser og som ikke retter seg etter konservative krav om å være stille, flinke, rene og pene.

Lars Vaular Foto: Erik Five / HES

Lars Vaular: Kontrastfull maskulinitet
En av de tingene jeg har funnet mest fascinerende med det å forske på skeivhet i populærmusikk, er å oppdage at skeivhet ofte oppstår midt i kontrasten mellom det som er liberalt og det som er konservativt.

Ta for eksempel Lars Vaular. Han har i årevis vært en ganske konvensjonell, maskulin rapper. De siste par årene har han imidlertid forvandlet seg til en popartist som lager ‘post-hip hop’, og som aktivt bruker mer eller mindre skeive kjønnsuttrykk som en del av sin fremføring.

Musikkvideoen ‘Det ordnar seg for pappa’, fra 2015, er en kulminasjon av den nye, skeive Vaular. I denne videoen leker Vaular med kjønn gjennom måten han beveger kroppen sin på, måten han bruker stemmen sin på, og ikke minst i produksjonstekniske valg (med referanser til 80-talls synthpop og skeive artister som The Pet Shop Boys). En viktig grunn til at hans kjønnsuttrykk fremstår som spesielt skeivt er at det står i kontrast til hans tidligere måter å fremstille seg selv på, og det står i kontrast til den tradisjonelle maskuliniteten man ser hos andre norske, mannlige rappere.

Kaja Gunnufsen: Konstruert normalitet
Til og med i de tilsynelatende mest ‘normale’ populærmusikalske uttrykkene kan man finne elementer av skeivhet, ofte i kombinasjon med det rare og eksentriske. Innenfor singer-songwritersjangeren finner man eksentriske artister men Kaja Gunnufsen er nok et kroneksempel. Ved første øyekast fremstår hun som prototypen på tradisjonell femininitet. Hun er søt og sjarmerende, og i det store og hele fremstår hun som ganske heteronormativ. Det som forstyrrer dette bildet er hennes eksentrisitet og ironiske stil, som gjør at hun – og dermed også hennes iscenesettelse av kjønn – straks blir mer ambiguøs. Gjennom sin tynne, ganske barnslige stemme, og (tidvis banale) tekster med konsekvent enderim, virker hennes femininitet påtatt og overdrevet.

Les også: Kunsten på en popscene

Det interessante med Kaja Gunnufsens artistidentitet er at hun så tydelig viser at hennes ‘normale’ femininitet også er en iscenesettelse – det er ikke først og fremst basert på den hun er, men noe hun bevisst spiller ut. Måten hun overdriver sin koselige, hyperfeminine persona, gjør at hun lett kan bli oppfattet som så overdrevent normal at hun vipper over i det skeive. Hun eksemplifiserer dermed hvordan man gjennom eksentrisitet og overdrivelse kan formidle kjønn skeivt og ukonvensjonelt, selv om hun på overflaten er lett å avskrive som streitheten selv.

Kjønnsnormer i endring
Det finnes mange flere eksempler enn de jeg har trukket frem her. Poenget mitt er at disse skeive uttrykkene finnes rundt oss hele tiden – man må bare legge merke til dem.

I takt med at et liberalt syn på kjønn, seksualitet og identitet har blitt en mer og mer integrert del av den norske felles bevisstheten, blir det tydelig hvordan mainstream-artister leker seg med ulike kjønnsuttrykk og praktiserer en skeiv forståelse av kjønn – en forståelse av kjønn som noe som gjøres, kan manipuleres, endres og brukes som en del av en kunstnerisk helhet.

Ved å eksperimentere med kjønn bidrar artister til å utfordre kjønnsnormer, og i prosessen bidrar de til en normalisering av det som tidligere ble sett på som unormalt og tabu. Ved å legge merke til all skeivheten i pop og rock utvider også lytteren sitt perspektiv. En klar politisk implikasjon er at denne måten å ‘lese’ pop og rock på utfordrer den ganske utbredte idéen om at samfunnet er gjennomgående homogent – der de fleste følger normen, mens noen få skiller seg ut.

Elementer av skeivhet i norsk pop og rock viser hvordan både det normale og det skeive er en del av mange flere menneskers kjønnsuttrykk enn de som identifiserer seg som skeive. Riktignok kan man ikke hevde at enhver fremstilling av skeivhet i pop er et uttrykk for en kjønnspolitisk agenda fra artistens side. Men det utfordrer svart/hvitt-tenkningen som sier at enten er du innenfor eller utenfor, normal eller queer.

Å bli bevisst på disse øyeblikkene tilfører ikke bare et ekstra lag i lytteropplevelsen, men kan også bidra til å utvikle forståelsen vår av menneskelig identitet og variasjon. Populærmusikken blir et bilde på det mangfoldet av kjønnsuttrykk som finnes der ute, og at det å spille ut og eksperimentere med kjønnsuttrykk er noe alle gjør, uavhengig om man identifiserer seg som skeiv eller streit. Populærmusikken pusher grenser og viser oss de mange ulike måtene det går an å være menneske på, og ikke minst viser den oss hvordan kjønnsnormer er i konstant endring.

I en tid med økt politisk polarisering, der nasjonalistiske, anti-feministiske og homofobe krefter er på fremmarsj i både Europa og USA, er queerperspektivet og en ufarliggjøring av annerledeshet ekstra viktig å holde fast på. Så, frem mot neste juni oppfordrer jeg alle til å ta på hodetelefonene og queerbrillene og kose seg med det mangefasetterte kjønnsmangfoldet i norsk (og internasjonal) populærmusikk.

Agnete Eilertsen er musikkviter og disputerte i juni 2017 med doktoravhandlingen ‘Articulations of Queering Straightness. An Analysis of Contemporary Norwegian Pop’ ved Universitetet i Agder.

Publisert:

Del: