ANMELDELSE: Ved å fokusere på kontekst, mottagelse og historieskrivning unngår Rockheim den litt utdaterte holdningen å la biologisk kjønn være eneste kuratoriske rammeverk, skriver Margrete Abelsen om utstillingen «I Dreamt I Was a Real Boy».

© Rockheim

Nylig åpnet Rockheim dørene for utstillingen I Dreamt I Was a Real Boy. Her har kurator Synnøve Engevik fylt tre rom i museet med plakater, fotografier, kassetter, lyd, video og rekvisitter. Historien begynner med de mannlige beat- og shadowbandene og «syngedamene» på 50-tallet. Den går videre til det første rockebandet bestående av kvinner, parallelt med macho bluesmenn på 60-tallet, gjennom de myke visesangere og musikalsk kvinnekamp på 70-tallet, til den feminint flørtende puddelrocken på 80-tallet. Historien berører også den kvinnefraværende svartmetallen på 90-tallet og den likestilte shoegazen utover 2000-tallet.

Selv om utstillingen forløper kronologisk, og det gradvis ankommer flere kvinnelige musikere, presenteres vi ikke for en lineær utviklingskurve. Forkjempere for kroppslig, seksuell og identitetsmessig frigjøring, og deres små og store opprør mot fastlåste normer, er heller plassert side om side med bakstreverske, og til tider direkte kvinnefiendtlige, bidrag til den norske musikkhistorien.

Falskt skinn av frihet
Innen kulturfeltet er det nærliggende å betrakte pop og rock som en sentral arena for progresjon og grensesprengning. En arena hvor det i kunstens navn er mulig å uttrykke ulike identiteter. For eksempel ble det androgyne mote med internasjonale artister som David Bowie, Prince og Annie Lennox. Homoseksualitet fikk kanskje mer aksept gjennom Janis Joplin, Freddie Mercury eller Elton John. Og Anthony Hegarthy skapte oppmerksomhet rundt transseksualitet.

Les også: Ziggy Stardust kom aldri til Norge

Likevel synes musikkfeltet å vise et falskt skinn av frihet, som er like, om ikke mer, kjønnskonservativt som samfunnet for øvrig. Et godt eksempel er puddelrockbandet Stage Dolls, som pryder flere plakater og en video i utstillingen. Stage Dolls flørtet med det feminine gjennom å kle seg i dameklær, ta permanent, bruke sminke, og synge i falsett. Likevel beholdt de et konservativt kjønnsideal for eksempel i sin låttekst «Love Don’t Bother Me», som handler om å være fri mann ute i verden uten å være tynget ned av en kvinne.

Mennene bak
På utstillingen presenteres flere historier hvor produsenter, låtskrivere og journalister fremstår som både konservative og reaksjonære. Blant annet får vi se Kirsti Sparboe under Melodi Grand Prix i 1969, hvor hun midt i kvinnekampens hete, synger «Oj oj oj så glad jeg skal bli/ når ikke lengre han har noen på si». Arne Bendiksen skrev låta, som skapte debatt og ble kritisert for å være «Forbløffende, forflatende og fordummende».

Et tiår senere tilbød Bendiksen trondheimsbandet Cleopatras Hevn en platekontrakt med en klausul om å korte inn skjørtelengden og turnere rundt på diverse militærleirer. Bandet, som hylles av Rockheim som det første norske «jentepunkbandet», takket nei til tilbudet og med dét ble de skrevet ut av den diskografifikserte musikkhistorien. En plakat fra deres debutkonsert på Samfundet i 1979, og et demoopptak på kassett, står igjen som levninger etter det som kunne vært begynnelsen på noe stort.

Les også: Identitet i utvikling. Synnøve Engevik om utstillingen

I et eget område vises flere musikkvideoer. Sammenstillingen av Susanne Sundførs video «Silicone veil», Sandra Kolstads «Run Away (where are we?)» og Tone Damli Aaberges «Look back» er et godt grep som understreker den bakstreverske retorikken fra 50-tallet, som har preget omtalen også av dagens såkalte «syngedamer» eller «popdamer». De tre videoene spiller på sex, men hvilke motivasjoner er det som ligger bak? Charlotte Myrbråten skriver, i den viktige supplerende utstillingskatalogen, at «I media bedøver en naken pupp alt, og unge kvinners kunstneriske prosjekter drukner i Dagbladets behov for flere klikk». Journalistene skiller ikke imellom Damli Aaberges «sex selger»-strategi og Sundførs bruk av sex, som ikke er tenkt som et sensuelt virkemiddel, men som en ubehagelig konfrontasjon. Kolstads video er heller ikke sexy, men, som hun selv sier, en protest mot at objektseksualiseringen skal ha patent på nakenhet. Ved å plassere videoene sammen understreker utstillingen hvordan musikere, som tilfeldigvis også er kvinner, ofte plasseres i samme kategori fordi de er kvinner. Samtidig gir denne sammenstillingen et nyansert bilde på artistenes egne ambisjonsnivå når det kommer til å utfordre tradisjonelle kjønnsroller.

Black metal-monter. Foto: Rockheim

Iscenesatt misogyni
I Black metal-bandenes machounivers er kvinner oftest fraværende, både som utøvende i sjangeren og som tekstlige subjekter. I den grad de er til stede er det som objektifiserte kropper (horer eller jomfruer som gjerne må ofres til satan), slik som vist i Satyricons musikkvideo til «Fuel for Hatred», hvor en slange kveiler seg antydende rundt en naken kvinne. Hos metalbandet Kvelertak lever idealet om den isolerte heroiske mannen i et vikingunivers videre, uten at det betraktes som en rolle.

Det handler altså like mye om det som ikke skrives, som om det som skrives. Jenny Hval tar et oppgjør med bandets selviscenesettelse i sin katalogtekst: «Mens debattfeltene fylles av hets under artikler om Sandra Kolstads relativt uprovoserende musikkvideo, får Kvelertak ture videre uten kritikk, og fortsetter å dyrke en urgammel mannsrolle uten å stille spørsmålstegn ved den, kanskje til og med uten å tenke over at det er en mannsrolle».

Musikkfeltet har en repetisjonslogikk som innskriver den enkelte i eksisterende mønstre, slik at det ikke er et helt fritt valg når det «velges» kjønnsidentitet. Utstillingen viser tydelig at de mannlige musikerne har beveget seg mellom ulike myter og identiteter, mens de kvinnelige musikerne har marginale roller å spille videre på.

Fra lytterommet. Foto: Rockheim

Et eget rom
Jenny Hval fungerer også som medkurator, og har utformet sitt et eget rom. Det er i dette rommet utstillingstittelen, som er hentet fra Hvals siste album, tydeliggjøres. Flere låter er satt sammen for å danne en lytteøvelse til ulike vokaler. Den visuelle konteksten er fjernet, og dermed også alle kroppslige kjønnsmarkører. Prosjektet er et ønske om en mulig overskridelse av tilskrevne kjønnsidentiteter gjennom det kroppslige, og kan betraktes som en parallell til Anthony Hegartys vanskelig plasserbare subjekt: «One day I’ll grow up, I’ll be a beautiful woman / One day I’ll grow up, I’ll be a beautiful girl / But for today I am a child, for today I am a boy».

Hval forsøker å bryte ut av rollemønstrene gjennom å avkroppsliggjøre stemmen, og ikke la den begrenses av kroppen. Ideen er et godt tankeeksperiment, men flyter ut og blir noe diffus i praksis. Et faktaorientert behov for å identifisere hvem som står bak låtene mens man speider på titlene som er skrevet på veggene, forstyrrer eksperimentet.

Ikke kjedelig korrekt
Den visuelle arrangeringen er ikke helt strøken. Store, grove trekasser for oppbevaring av gjenstander og plakater hengt direkte på veggene gir det hele et lite innbydende oversiktsbilde. Jeg undrer meg også litt over enkelte rekvisitter – hva kan egentlig Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh sin bandana fortelle oss om kjønnsidentitet pr. i dag? (Hårbåndet har blitt brukt av både menn og kvinner i hvert fall de siste 40 årene.) Det får det imponerende innsamlede materialet til å virke mer begrenset enn det er. Men til tross for slike detaljer er dette alt i alt en særdeles engasjerende, og alt annet enn en «kjedelig korrekt» utstilling.

I forbindelse med stemmerettsjubileet i år vises flere utstillinger med fokus på kvinner og kjønn. Sørlandets Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum viser for eksempel utelukkende kvinnelige kunstneres arbeider. Ofte kritiseres slike prosjekter for å ha en utdatert holdning hvor biologisk kjønn brukes som eneste kuratoriske rammeverk (et eksempel er Museet for Samtidskunsts utstillinger Stir Heart og Goddesses i 2010 hvor kunstnere, på tvers av tid, uttrykk og kvalitet, ble samlet i én kategori basert på biologisk kjønn).

Derfor er det befriende at kurator Synnøve Engevik (og Hval) har valgt å fokusere på sosialt kjønn og understreke at kjønnsidentitet i musikken er noe som forhandles, og at popmusikkens forhandlinger av kjønn er preget av flere komplekse faktorer. Kjønn behandles, i tråd med den amerikanske filosofen Judith Butler, som en gjøren heller enn en væren. I tillegg makter utstillingen å fange opp diskursen kjønnet forhandles i. Den viser blant annet hvordan den maskulint definerte musikkjournalistikken fremdeles kjønner det kvinner gjør og allmennliggjør det menn gjør. Rockheims utstilling er et bevisstgjørende bidrag som plasserer seg midt i dagens kjønnsdebatt. Landets musikkjournalister og historieskrivere vil nok kunne lære noe av et besøk.

Margrete Abelsen er utdannet med en master i Kunsthistorie fra NTNU. Hun er prosjektleder for Babel Visningsrom for kunst i Trondheim og er frilans skribent og kunstkritiker.

Utstillingen på Rockheim står til 29. desember 2013.

Publisert:

Del: