Arrangøren, produsenten og komponisten Kjetil Bjerkestrand hadde nylig litt tid til overs for en samtale. Han fyller 50 år onsdag 18. mai, og snakker gjerne med Ballade om musikken og om livet. – Det du bryner deg mest på, lærer du mest av, sier mannen som bl.a. har jobbet med Ray Charles, Dee Dee Bridgewater og a-Ha. Selv trives han nok best i bakgrunnen.

Kjetil Bjerkestrand

Av Jens Magnus

Jeg treffer Kjetil Bjerkestrand på Alexander Kiellands plass. Den gutteaktige sjarmen hans er ikke påtatt, og man må granske det korte håret for å finne grå stenk.

— 50 er ikke noe plutselig byks, sier han. – Og selve tallet skremmer meg ikke. Jeg var vel mer engstelig for alderen da jeg rundet 35, smiler han. Den gangen hadde han satt seg fore å løpe halvmaraton, og ble en smule skremt da han merket at han ikke var 19 lenger.

— Jeg satte i gang å trene, noe jeg ikke gjort mye av de siste 15 årene, og var helt pumpa etter 300 meter. Ellers merker jeg ikke alderen særlig. Kanskje bortsett fra det at du ikke kan sitte oppe hele natten og jobbe lenger, I alle fall ikke uten at det henger i noen dager etterpå.

Vi finner oss en hyggelig tyrkisk uteservering, og bestiller lunsj og kaffe. Solen siler gjennom nyutsprungne bjørker, og det er vår i Oslo.

Bakmann
Bjerkestrand er en smule belastet på farssiden. Både faren og bestefaren var organister, og selv tok han organisteksamen ved Høyskolen i Oslo. Noen kantorstilling har han aldri hatt, men kjenner kirkeorgelet godt, og benytter det gjerne til improvisasjon. Sist på en plate med Tore Brunborg.

— Før dette hadde jeg en kort korpskarriere som 3. stemme på tenorhorn.Men da instruktøren en dag mente at de som ikke ville øve ikke hadde noe i korpset å gjøre, leverte jeg inn instrumentet og gikk. På stedet. Deilig, konkluderer han. Da var han 13 år.

I sin musikalske utvikling har Bjerkestrand bevisst gått inn for å være bakmann. Han skriver, arrangerer og produserer mer enn han er utøver.

— Ofte ser jeg hvilket mas artistene er utsatt for fra journalister og andre. Jeg får tid til å drive med musikken, fastslår han.

Arbeidet som studio- og sessionmusiker har utviklet ham som arrangør.

– Det er nok av dem som vil fram i rampelyset. Noen ganger har jeg riktig nok følt meg oversett når champagnen skal sprettes og jeg sitter igjen og lemper utstyr mens stjernene skåler. Men min jobb er mer verdsatt i dag enn den var for ti år siden, forteller han.

Bred innsats
Han har hatt et langvarig samarbeid med den amerikanske sangeren Dee Dee Bridgewater. Ved flere anledninger har han jobbet med henne i Frankrike, og der blir arrangøren satt pris på.

— Der opplevde jeg å bli behandlet som en Maestro, og det er hyggelig! Bjerkestrand smiler og løfter kaffekoppen.

Han beretter gjerne fra sitt virke i norsk populærmusikk. I flere år var han lydkonsulent for a-ha, og var den som designet live-lyden til Norges mest internasjonalt kjente popband.

— Men jeg ville ikke være med dem på veien. Det var halvårlige turneer, hvor organisten gjør det samme kveld etter kveld. Passer ikke meg, sier Bjerkestrand.

En annen norsk gruppe hvor han har spilt en avgjørende rolle er Dance with a Stranger. Her ledet han den kreative prosessen i studio, men sto også da over turneen, hvor kun sanger og gitarist fikk improvisere. Resten var repetisjoner, kveld etter kveld.

Mange kjenner også Bjerkestrand fra film og tv. Han har skrevet musikk til en rekke norske filmer og tv-serier. Blant de mest kjente er Veiviseren, Gurin med reverompa, Hodet over vannet, og serier som Hotell Oslo og Deadline Torp. Han trekker gjerne frem samarbeidet med Nils Gaup som spennende. For Hotell Oslo fikk han og Magne FuruholmenTONOs EDVARD-pris i slutten av forrige århundre.

Møtet med en legende

Bjerkestrand har nettopp kommet hjem fra København, hvor han har deltatt på utviklingen av en teaterforestilling til H. C. Andersen-jubileet.

– Det er en amerikaner som har skrevet musikken, og han ville gjerne ha en skandinavisk sound på orkestreringen. Jeg vet ikke riktig hva som kommer ut av det, men det virker spennende, forteller han.

Nylig har han innredet et lite studio i etasjen over Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio ved Akerselva. Her har han linje rett ned i Kongshaugs store verksted med flygel og alle rettigheter. I dette verkstedet arbeider han ut nye saker for sine mange samarbeidspartnere.

— Hvem har gjort mest inntrykk på deg, av alle du har samarbeidet med opp gjennom årene, undrer vi.

Bjerkestrand tenker litt, så farer et smil over ansiktet.

— Jeg ble en dag kontaktet av en tekniker som jobbet med Dee Dee i Paris. Hun skulle gjøre en duett med Ray Charles, og ville ha et arrangement. Jeg skrev ut arret etter en demo, og sendte den ned.

— Så hørte jeg ikke mer og regnet med at det ikke skulle benyttes, sier han. – Men så kom det en telefon fra Paris klokken to natt til en lørdag. Flybilletten var bestilt. Det var bare å reise.

Bjerkestrand smiler og tømmer kaffekoppen.
— Der nede spilte vi inn backingen, og etterpå reiste jeg tilbake. Noen dager senere ringte de igjen og ville ha meg med på innspillingene med Ray Charles!

Det synes utenpå ham at denne historien er på grensen av det en norsk musiker får oppleve. Men her satt altså Kjetil Bjerkestrand fra Skjetten i et studio i Paris og produserte Ray Charles. Ved et tilfelle satt de inne i studioet ved pianoet og diskuterte akkordbruk.

– Charles spilte til og med en boogie woogie bare for meg! Bjerkestrand smiler som en guttunge.

Dette kulminerte med at Bjerkestrand skrev arrangementer for både Dee Dee og for Charles. I tillegg skrev han 7-8- arrangementer for Ray Charles’ soloalbum noe senere.

— Det var stort å møte en levende legende. Men å sitte der bak mikseren, sammen med en tekniker og høre ham legge sang på sporene. Hva skal man gjøre? Du kan ikke akkurat rette på Ray Charles? Kan du? Han laget noen versjoner av hver vokal og ba meg velge.

Verdifulle erfaringer

— Jeg har vært heldig, og har lært enormt mye av alle jeg har samarbeidet med. Noe av det mest givende har vært å jobbe med Sissel Kyrkjebø. Hun beveger seg i landskapet mellom klassisk og pop, og benytter gjerne store orkestre. Det er kjempefint å få skrive for 15-16 strykere og stort kor i blant, forteller han.

Han oppfatter seg selv som mindre egoistisk i dag enn for 20 år siden.

– Den gangen kunne jeg protestere om en sanger ville ha med en spesiell sang. Nå har jeg lært at om noen brenner for noe, blir det gjerne bra.

Nylig medvirket han på Carolas siste plate, og opplever alltid å lære noe av de store.

— Som jeg erfarte da jeg jobbet med Caprino. En 80-åring har en helt annen tilnærming til stoffet, og dessuten ser han på musikken fra en ny og spennende vinkel. Hvis du er åpen har du noe å lære av alle, konkluderer han.

Hvis han skal trekke ut noen essens av sine erfaringer så langt, kommer denne enkle epistelen som coda for en spennende samtale:

— Det du bryner deg mest på, lærer du mest av!

Gratulerer med dagen!

Publisert:

Del: