I anledning Pro Musicas utgivelse av ”Crescendo”, som inneholder Kjell Bækkelunds siste innspillinger, bringer Ballade her en biografisk skisse, ført i pennen av musikkprofessor Elef Nesheim ved Norges Musikkhøgskole. – Bækkelund oppfattet det som et samfunnsansvar å framføre samtidsmusikken. Men enda viktigere for ham var det å framføre norske komponisters musikk, både i hjemlandet og internasjonalt, skriver Nesheim.

Kjell Bækkelund

Av Elef Nesheim

Kjell Bækkelund ble født 6.mai 1930 og vokste opp på Kampen i Oslo, en bydel som var preget av arbeidermiljøet. Selv om han senere etablerte seg som svært borgerlig musiker og kulturpersonlighet på Oslos beste vestkant, hadde han alltid med seg arven fra arbeiderklassen.

Allerede 5 år gammel begynte han å spille piano på musikkonservatoriet med Nicolai Dirdal som lærer, og hans musikalske begavelse kom utrolig raskt til uttrykk. Etter kun tre års pianospill var han solist med Filharmonisk Selskaps orkester med Haydns klaverkonsert i D-dur. Hans tekniske ferdigheter var oppsiktsvekkende, og en kritiker skrev det slik: «De tekniske ferdighetene satte salen i likefrem målløs forundring.»

Etter krigen fulgte studier i Stockholm, med Gottfrid Boon, og i 1951 holdt han sin debutkonsert i Oslo, året etter i Stockholm og i København i 1953. Den internasjonale karrieren ble innledet med solistoppgaven i Klaus Egges Klaverkonsert nr. 2 ved ISCM-festivalen i Salzburg i 1952.

Året etter dro han til Wien for å studere med Bruno Seidelhofer, og etter tre år holdt han en solokonsert i Musikverein i Wien. Etter den konserten var han solist med Oslo Filharmonien og Harmoniens orkester i Bergen med Beethovens Klaverkonsert nr. 3 med Eugene Ormandy som dirigent. Ormandy ble så begeistret for den unge solisten at han inviterte ham med seg til USA for å spille med Philadelphia Symphony Orchestra. Men Bækkelunds kommunistsympatier i 1940-årene førte til at han ikke fikk innreisetillatelse til USA på grunn av mccarthyismen som rådet på den tiden.

Utover i 50-årene var Bækkelund aktiv konsertutøver og en av våre mest profilerte musikere.

Første pris ved Prinsesse Astrids musikkonkurranse i Trondheim vant han i 1953, og i 1958 mottok han Harriet Cohans pris: The Finest Pianist of the year i London. Tre år senere mottok han Paderewski-medaljen (Harriet Cohans pris) også i London. Den største internasjonale oppmerksomheten vakte nok likevel innspillingen av Rakhmaninovs Konsert for klaver og orkester nr.2 fra 1958. I New York Times skrev den anerkjente kritikeren Harold C. Schoenberg at innspillingen var en av de beste som forelå. Bækkelund spilte også inn flere andre klaverkonserter på plateselskapet RCA, bl.a. Schumanns konsert, Tsjaikovskijs b-moll-konsert, Liszts Ess-dur-konsert og Griegs konsert. Den siste ble en utrolig suksess og solgte over 100.000 eksemplarer. Det er ingen tvil om Bækkelunds kunstneriske posisjon i 1950- og 60-årene.

I 1962 innledet han et fast samarbeid med Robert Levin. De gjennomførte uttallige konserter, konsertturneer, innslag i radio og TV. Det første samarbeid hadde de hatt i 1953 med plateinnspilling av Griegs Norske danser , op. 35, og de holdt sin offisielle avskjedskonsert i 1986. Repertoaret spente fra det populære til det seriøse. Det var konserter i Ny Musikks regi, det var skolekonserter og kveldskonserter. Fem år før Rikskonsertene ble etablert var de på skolekonsertturne med musikk av Schubert, Mozart og Grieg. Konsertene ble omtalt i pressen som: «Voksne ingen adgang» og duopianistene oppnådde stor popularitet over hele landet.

Cross-over
Bækkelund var først og fremst kjent som den klassiske musikkens ambassadør, og ble kanskje av mange oppfattet som elitær i sin kunstneriske form. Hans mange opptredener i media, der han framhevet den seriøse kunstens betydning, kunne for mange gi inntrykk av ham som en ensidig dyrker av klassisk musikk. Imidlertid hadde han en langt mer sammensatt kunstnerisk profil. Med stor glede framførte han «light music», som Warszawa-konserten fra filmen Farlig måneskinn . Han hadde en egen forkjærlighet for operetter og musikaler, og fikk flere anledninger til å dyrke disse musikksjangrene. I 1970 var han kunstnerisk leder for oppsetningen av Flaggermusen på Rogaland teater, og 13 år senere ledet han oppsetningen av operetten på Oslo Nye Teater. I 1971 ledet han igjen orkesteret ved Rogaland Teater, da med Czardasfyrstinnen . Etter initiativ fra Bækkelund komponerte Egil Monn-Iversen en klaverrapsodi over melodier fra West side story , som Bækkelund uroppførte i 1966.

Da Rikskonsertene hadde sin offisielle åpningskonsert i Hammerfest i januar 1968, var Bækkelund et naturlig valg som en av musikerne. Sommeren det samme året delte han mellom opptreden på jazzfestivalen i Molde, før han dro til Italia og deltok på mesterpianisten Wilhelm Kempffs sommerkurs. På jazzfestivalen i Molde var han flere ganger, og i 1971 spilte han på åpningskonserten med Karin Krog.

I løpet av 1970- og 80-årene var han stadig på turneer omkring i verden, etter hvert på fjernere deler av kloden. Egypt, Iran, India og Hongkong sto på reiseplanen i 1976. Kinaturneer var det i 1977 og 1980. Flere ganger var han i Latin-Amerika, og i Øst-Europa holdt han en rekke konserter i de tider da jernteppet var som tettest.

Så bestemte han seg for å trekke seg tilbake, og holdt sin store avskjedskonsert i Oslo Konserthus i 1988. Men konsertturneringen fortsatte også på 90-tallet, om enn i noe langsommere tempo. I 1993 sto Jordan, Amman og Iran på spilleplanen. I 1996 var det en ny avskjedskonsert i Oslo Konserthus, da het programmet: Fra Grieg til Nordheim .
Men avskjeden drøyde enda noen år. Blant de siste større konsertene var Sjostakovitsj-konserten i den russiske ambassaden i 2002, og ikke minst Wagner-konserten i Den gamle Logen i 2003, der han oppfylte en av sine store drømmer, nemlig å framføre Liszts klaverarrangementer fra Wagners operaer. Kjell Bækkelund døde i 2004.

Repertoaret
Bækkelunds repertoar spente over det meste av klavermusikkhistorien, men han hadde nok en forkjærlighet for romantikerne. Chopin og Schumann sto hans hjerte nær, men også Brahms og Debussy satte han ofte på konsertrepertoarene. Likevel knyttes hans navn gjerne til den moderne musikken. Han oppfattet det som et samfunnsansvar å framføre samtidsmusikken.

For det første ville han bidra til at den internasjonale modernistiske musikken ble kjent for et norsk publikum. Slik ble verker av Boulez, Stockhausen og andre spilt i Norge. Men enda viktigere for ham var det å framføre norske komponisters musikk, både i hjemlandet og internasjonalt. Flere sentrale komposisjoner fra den norske modernismen, som Finn Mortensens Fantasi og fuge for klaver og Arne Nordheims Listen , oppførte han over hele verden.

Samtidig som han var engasjert i den modernistiske musikken var han også opptatt av å framføre musikk av komponister med et mer tradisjonelt tonespråk. Han så også at mange komponister fra ‘mellomkrigsperioden’ – 1920- og -30-årene – sto i fare for å bli glemt for konsertpublikummet, og tok ansvar for at mange av disse verkene ble oppført.

Kritikerne
Det var ofte uenighet om Bækkelunds tolkninger blant kritikerne, men en ting var de alle enige om, hans teknikk var fremragende. Etter en konsert i Aulaen i januar i 1973 understreket komponisten Conrad Baden også dette, og på mange måter forsøkte han å oppsummere sin oppfatning av fortolkeren Kjell Bækkelund: «Vi lever i den tekniske perfeksjonismens tidsalder hvor pianistene slår hverandre halvt i svime med manuell ekvilibrisme, og at Bækkelund i det stykket slår de fleste av marken, tør være velkjent. Men samtidig interesserer hans tolkninger ved sitt djervt personlige og ofte ukonvensjonelle anlegg. Man kan riktignok være hjertelig uenig med ham av og til, men må samtidig beundre hans evne til overtalelse i mang en tvilssituasjon. Hans foredrag preges gjerne av voldsomme kontraster både i klang og foredrag, og det kan til sine tider knipe med å forene dem til en avbalansert helhet.»

Bækkelunds tolkninger ble oppfattet som grundige og reflekterte, men for noen kunne de også være kontroversielle. Ingar Fr. Nilsen i Morgenposten uttrykte seg slik i 1973: «Hvis Bækkelund i tiden framover vil tøyle sine eruptive, dynamiske utbrudd, økonomisere pedalbruken og overvinne fristelsen til virtuose ekstremiteter, vil han med sikkerhet nå de virkelige store pianisters nivå.» Mens komponisten Klaus Egge lot seg fascinere av personligheten Kjell Bækkelund: «Bak det Bækkelund gjør ligger en fanatisk musikervilje til å gi noe ekstra, til å spille opp med voldsom hengivelse. Det er som om det går elektriske støt i hans nerver under utøvelsen. Spenning på bristepunktet, men aldri kortslutning. En får ta ham som han er, han har sin absolutte egenart i sitt spillesett.»

Bækkelund understreket alltid at han hadde lett for å lese noter, og det finnes mange nok beretninger fra komponister og musikere som var fulle av beundring for hans utrolige evne til å ta nytt stoff fra bladet. Det førte han raskt inn i det musikalske materialet og han kunne etter kort tid begynne med utviklingen av selve fortolkningen av musikken. I tillegg til sine medfødte evner til å kommunisere med publikum var han også svært bevisst viktigheten av å nå fram til publikum gjennom musikken.

Det som preget hans tolkninger på 50- og 60-tallet var en bevisst ide om å ‘avromantisere’ romantikerne. Ikke minst gjaldt det Chopins og Brahms musikk, som han ofte opplevde som ‘søtsuppe’-framføringer. De fleste kritikerne fulgte Bækkelunds intensjoner, men noen syntes han gikk for langt. Etter hvert mente han nok også det selv. Han forandret seg, og i den senere perioden ble tempoene satt ned, og han tillot seg et mer romantiserende uttrykk.

Slik sett var han avgjort et barn av sin tid. I den modernistiske tiden, på 50- og 60-tallet, uttrykte han en modernistisk antiromantisk musikkoppfatning. Senere lot han seg prege av en utpreget postmodernistisk oppfatning, der elementer fra forskjellige tider og med forskjellig syn kunne komme fram i spillet. Kanskje var det tydeligst i Chopin-tolkningene, Chopins musikk som fulgte ham fra debutkonsertene til avskjedskonsertene.

Redaksjonell note: Teksten er hentet fra utgivelsen Kjell Bækkelund: Crescendo (Pro Musica PPC 9047). Du kan lese mer om denne utgivelsen, og andre plater Bækkelund medvirket på, ved å gå til nettsiden www.simax.no. Ellef Nesheim har også skrevet biografien “En fullblods musikant: pianisten Kjell Bækkelund” (1999).

Publisert:

Del: