Cellist Gustavo Tavares fra Brasil kom til Norge for kjærligheten. Nylig mottok han den prestisjetunge Rio Branco-ordenen fra Brasils regjering, blant annet for å ha introdusert Bach og cello for urbefolkning i Amazonas.

Gustavo Tavares spiller cello ved foten av et av Amazonas' enorme og eldgamle trær, © Nelsinho Faria

Gustavo Tavares har bodd og jobbet som musiker i Norge siden 1992. Han er i dag ansatt som en av solo-cellistene i Operaorkesteret i Oslo. Nylig mottok han den brasilianske Rio Branco-ordenen, en orden som ble innstiftet i 1953 av daværende president João Goulart. Prisvinner utropes av Brasils regjering, og ordenen er en belønning av personer som har “ytt en fortjenstfull innsats for landet” blant annet gjennom å fremme brasilianske relasjoner internasjonalt innen kunst og kultur.

Ballade var tilstede under mottakelsen og overrekkelsen av ordenen i Brasils ambassade, og fikk en prat med prisvinneren.

Gustavo Tavares mottar Rio Branco-ordenen fra Brasils ambassadør til Norge, George Monteiro Prata, © Guro Kleveland/Ballade

Gustavo Tavares, du får prisen for å være en førsteklasses ambassadør for Brasil. Du er involvert i mange prosjekter, konstellasjoner og samarbeid både her hjemme i Norge, i Brasil og rundt om i verden. Har du tenkt mye på din rolle som ambassadør, som en som både skal knytte relasjoner og bringe brasiliansk musikk ut i verden?

Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv akkurat som en “ambassadør” for Brasil, men det er riktig det du sier, at jeg har vært og fortsetter å være involvert i mange prosjekter hvor brasilianske musikk står i fokus. Som musiker er det også naturlig å knytte relasjoner gjennom den musikken man spiller, ikke bare med de andre musikerne man samarbeider med, men likeså med både publikum og produsenter der hvor man spiller. Det gjør meg glad å høre at dette er et aspekt som ble fremhevet av de som bestemte at jeg skulle få denne prisen.

Det er noen ganske store, historiske navn på lista over mottakere av Rio Branco-ordenen: Jazzmusikeren Toots Thielemans, tidligere generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, jazzgitaristen Charles Byrd og fotballspilleren Pelé – for å nevne noen. Hva tenker du om å bli listet opp i et slikt selskap?

Ja… jeg har sett den listen, og det er virkelig veldig spesielt å se mitt navn blant de som har fått denne utmerkelsen før meg. Jeg er klar over at jeg står i fare her for å lyde som en som sier det “forventede”, men for å være helt ærlig, det gjør meg først og fremst ydmyk.

Du har hatt et langt liv i Norge allerede, både privat og profesjonelt. Hvordan opplever du å ta imot en så prestisjefylt pris fra hjemlandet ditt, overrakt her i ditt andre hjemland?

Takk for at du sidestiller Brasil og Norge, og at du nevner begge som “mitt” hjemland. Det er riktig at jeg allerede har hatt et langt liv i Norge. Jeg har bodd her i 27 år, og har også arbeidet i Operaorkesteret i like mange år.

Men jeg kom egentlig ikke hit av profesjonelle grunner, men på grunn av Hege, min kone. Vi traff hverandre i 1981 i Tyskland, hvor vi begge studerte, rett etter at jeg var ankommet fra Brasil, og vi har vært sammen siden. Etterhvert ble vi også en familie, med tre fantastiske gutter.

For meg var det spesielt gledelig at jeg tok imot denne viktige brasilianske utmerkelsen her i Norge, og jeg opplevde det som en slags synliggjøring av broen mellom disse to landene som mitt liv har på et vis skapt. Det var også veldig hyggelig å ha noen av mine venner her til stede, i tillegg selvfølgelig til min kone, våre sønner og deres kjærester.

Du får ordenen for ditt arbeid med å fremme brasiliansk musikk og diplomati, blant annet gjennom arbeidet ditt med å formidle musikk til isolerte samfunn i Amazonas. Kan du fortelle litt mer om hvordan dette startet, hvordan det arter seg, og hvordan det blir tatt imot av befolkningen?

Jeg vet at en cellist identifiseres for det meste med lukkede konsertlokaler og med det som mange kaller for “finkultur”, men jeg tenker at dette er egentlig en unødvendig og uheldig begrensning. Jeg har spilt i mange sammenhenger og steder utenom det man tradisjonelt forbinder med der hvor de fleste cellister opptrer, og har hatt stort glede av det.

Jeg har også vært nysgjerrig på regnskogen i Amazonas og på menneskene som lever der, helt siden jeg var en ung gutt. Etterhvert vokste denne nysgjerrigheten til å bli en reell interesse, og i den senere tiden, dessverre, også en stor bekymring.

For noen år siden hørte jeg gjennom venner at stiftelsen Fundação Amazonas Sustentável/FAS (Sustainable Amazonas Foundation), som arbeider med bevaring av regnskogen og utvikling av bærekraftige løsninger for de som lever i Amazonasregionen, var interessert i å samarbeide med en kunstner som skulle være villig til å reise i regionen.

Jeg sendte inn et prosjektforslag som førte til to forholdsvis lange turneer gjennom fire forskjellige reservater, både inne i landet og langs flere elver. Jeg opptrådte for både folk som lever i små samfunn så vel som for indianergrupper, og spilte et soloblandet repertoar bestående av Bach-suiter og brasiliansk musikk.

Ingen av de jeg spilte for hadde noensinne sett en cello før. Noen av de brasilianske stykkene hadde de hørt, og de valgte jeg bevisst, men Bach visste ingen hvem var. Jeg snakket heller ikke om det, og det var ikke min intensjon å belære noen om hva de burde eller ikke burde vite. Musikk har jo den forunderlige kraften av å treffe et menneskes sensibilitet, og man trenger ikke forhåndskunnskap for slikt. Dette var min største motivasjon.

Dessuten, en typisk beboer av Amazonasregionen er per definisjon en veldig raffinert “lytter”, siden det er denne sansen de bruker stort sett for det meste for å klare å leve og overleve i det miljøet. Jeg hadde også fantastiske samtaler, både med de menneskene jeg var der for å spille for, og med en del forskere, biologer, klimaspesialister og andre som jeg delvis reiste med og traff på de stedene jeg kom. Med noen av disse fortsetter jeg nå et samarbeid med forskere ved Instituto Nacional de Pesquisas da Amazônia (National Institute of Amazonian Research) på tvers av vitenskap og kunst med lyd i regnskogen som utgangspunkt. Mine erfaringer og samtaler der ble også delvis filmet, og jeg arbeider med ideen om å lage en dokumentar basert på disse erfaringene.

Gitarist Anders Clemens Øien og Gustavo Tavares spilte for gjestene under mottakelsen på Brasils ambassade, © Guro Kleveland/Ballade

Du har – som vanlig, kanskje! – mye på gang; plateinnspilling, konsertserie med sør-amerikanske rytmer i Operaen, og flere utenlandsprosjekter. Kommer denne utmerkelsen til å bety noe spesielt i ditt videre arbeid? Hva, i så fall?

Der har du rett… jeg gjør faktisk ofte litt mye ved siden av mitt arbeid i operaorkesteret, men på den annen side er jeg veldig glad i alt det jeg gjør, og det er interessen min som driver meg.

Plateinnspillingen er et prosjekt hvor jeg kombinerer Bachs Suiter for cello solo med brasiliansk musikk, noe jeg gjør både som et kunstnerisk og som et musikkvitenskapelig prosjekt. Dette er noe av repertoaret jeg gjorde blant annet i Amazonasreisene jeg nevnte, men jeg har også holdt foredrag om ideene bak prosjektet for blant annet European String Teachers Association (ESTA). Tidlig i november skal jeg lede et konsertprosjekt med Oslo Kammerorkester, og spille blant annet premieren av et nytt stykke som Sverre Indris Joner skrev til meg.

Det er ikke bare brasiliansk musikk som driver meg. Jeg har også startet et samarbeid med pianisten Per Arne Frantzen fra Norges Musikkhøgskole, med en intensjon om å utforske spesielt norsk repertoar for cello og piano. Vi hadde en flott konsert sammen før sommeren, og det er noe jeg gjerne vil føre videre.

Så er det tingene jeg skal gjøre videre i Brasil, men det kommer først neste år. Neste år er det også 20 år siden jeg begynte å dra til Kroatia for å undervise både ved musikkakademiet i Zagreb, og ved en sommerfestival i Dalmatia. Jeg har hatt over 100 elever der, og mange er i dag blant landets mest profilerte cellister. Dette skal feires med en konsert i Zagreb, og jeg vil også gjerne skrive et nytt stykke til anledningen.

Listen er lang… Jeg vet ikke om utmerkelsen kommer til å bety noe spesielt i mitt arbeid videre. Kanskje den bidrar tIl at flere mennesker legger merke til hva jeg gjør, jeg vet ikke. Men for min del er det selvfølgelig en inspirasjon til å gå videre.

Publisert:

Del: