Det er interessant at det går an å oppleve samme forestilling så forskjellig, skriver Torunn Margrete Eriksen etter å ha lest anmeldelser av «Lucia di Lammermoor».

Lucia di Lammermoor Foto: Erik Berg / Den norske Opera & Ballett

Den Norske Opera & Ballett viste operaen Lucia nå nylig. Jeg så premieren og leste Maren Ørstaviks omtale i Aftenposten 2. mars. Ørstavik gir uttrykk for at vi her har med en lite nyskapende forestilling å gjøre. Hun mener forestillingen Lucia er “et underlig valg av Annilese Miskimmon ikke bare med tanke på belcanto-overdosen denne våren: Produksjonen, laget av David Alden, er ti år gammel.” 9. mars, i Morgenbladets omtale av forestillingen, skriver Erling E. Gulbrandsen at «forestillingen ender som et historisk tittekammer og relevansen reduseres til en matt nytelse av musikalske steder». Dette overrasket meg. For så uten tvil opplevde jeg forestillingen som aktuell og svært engasjerende, både angående musikken og det sceniske.

Hvorfor skulle vi ikke ha en “overdose” belcanto-operaer denne sesongen? Å se en rekke operaer i samme sjanger er vel en ypperlig mulighet til å bli kjent med den arten. Skulle ikke nettopp det være et godt tilbud til et interessert operapublikum? Og tolkningen av Lucia? Det er interessant at det går an å oppleve samme forestilling så forskjellig.

Jeg så en sterk og aktuell forestilling. Donizettis opera, som da den ble skrevet i 1835 var sjokkerende, formidler i dag 180 år etter, et kvinneliv som både kan oppleves klaustrofobisk og krenkende. Som tilskuer kjenner jeg ikke skam, ikke irritasjon over måten å vise scener med seksuell overtramp på, men et sinne. Det sinnet som vår tid endelig er i stand til å ta imot som bidrag i en prosess mot et verdigere samkvem mellom mennesker. David Aldens regi var suveren og modig fordi han ikke gjentar en undertrykkelseshistorie, men viser en vei ut av den. Det nye opplever jeg, er at han ikke viser et ensidig maktperspektiv, men at han viser sammenvevingen av makt og avmakt i lys av passivitet og aktivitet. Han viser at veien ut for kvinnen er å bruke stemmen sin. Sinnet, aggresjon er verktøyet.
 
Jeg ble hekta fra første bilde og tone. Scenebildet, kostymene, bevegelsene, alt som syntes så dødsens stivt og tungt og grått ga i mikroskopiske glimt fra seg noe levende. Kjolestoffene. Det var de så jeg etterhvert. Skjørtene, livstykkene. Forsiktig, forsiktig glimter og lyner et vell av farger fra kvinnenes grå kjoler, springer som overtoner over handlingen, som fra orkestergraven som fra istapper, minner om levende fritt lys, liv og skjønnhet som ikke kan drepes. De kostymene, kvinnenes klær fikk en kroppslig kraft. Jeg ante at noe kom til å peke ut av den sementerte maktrelasjonen mann/ kvinne som vi vanligvis ser og får repetert. Jeg ble ikke skuffet.
 
Regissøren framstiller det vi kaller kjærlighet, han setter relasjonen mann/kvinne i et maktperspektiv og fokuserer makt i lys av passivitet versus aktivitet. Det gir innsikt. Utgangspunktet nyanserer forståelsen av makt og avmakt, forventer kvinnen som selvstendig tenkende, handlende vesen, forklarer mannen mer sammensatt enn bare mektig og gjør at forestillingen viser vei ut av en stivnet form. 
 
Ta for eksempel scenen der broren slenger søsteren rundt og rundt i en jernseng på hjul. Fortere og fortere. Han holder tak i senga med ei hand og er på grensen til å slippe, til å la sentripetalakselerasjonskraften ta over, til å la senga med søsteren slenge enten ut i periferien eller rett ned i orkestergrava som om det for helvete er ett fett for ham hvor den lander. Scenen illustrerer forestillingens situasjon og stemning. Katastrofen er nær. Broren er desperat. Han vet ikke hva han skal gjøre. Det har sin grunn.
 
Han har et problem. Søsknene er i en fortvilt økonomisk situasjon. Foreldreløse. Hva skal han gjøre? Alt er i ferd med å rase sammen omkring dem. Han skal liksom være herre i huset, i dress, det er han som må ordne opp. Søsteren leker fremdeles med dukkene sine og er i en sprø passivitet i «dukkehuset», som en dukke selv. Hva skal han gjøre? Søsteren blir en utvei, tilgang til penger via en mann, et bryllup. Broren faller i formen. Han gjentar et mønster.
 
Søsteren stiller seg ikke ved siden av ham. Hun forblir i sin drømmeverden med dukkene samtidig har hun en kjæreste og de har sunget hverandre rørende, vakre løfter. Den kanskje eldre broren krabber av og til på gulvet der hun er, leker med henne, holder på under kjolen hennes. Det regimessige grepet virker og kjennes som «slutt, ha deg vekk» og som et «herregud jente, reis deg opp. Finn din vilje».

Hør også: Balladepodden: Kammeropera fikk anmelder til å le så hun gråt
 
Her er det grenseløst. Hjemmet er åpent, alle kan trenge inn. Bokstavelig talt vist ved at krevende menn tar seg inn gjennom alle åpninger og krafser til seg av både bror og søsters saker. Sympati faller på begge to. I en scene skapes det til og med ømhet for den fæle broren. Han løfter søsteren opp i armene sine, han fomler veldig med skjørtene hennes, du tenker han er et svin, så snur han ryggen mot salen og du ser det, han plages bare med å klare det, løfte henne, beskytte henne. Det er tungt for ham. Alt er dobbelt. Tvetydig. Vi tvinges til å se maktrelasjonen mann/kvinne i et større perspektiv. Det falleferdige huset er koldåpent. Gjenstand for grådighet. Lucia også. Gjenstand for brorens grenseløse omgang med henne. Koldåpen. Tilgjengelig som byttemiddel i hans finansieringsplan. Sympatien for henne assosieres ikke til stakkar, til offer, men til uro og et krav: «Gjør noe da jente. Kom deg opp! Kom deg ut av dukkehuset, kom deg vekk!» Bruk det handlingsrommet du har! Dette er nydelig illustrert med en scene ganske tidlig i forestillingen hvor en kvinneskikkelse (i kontrast til mennene) beveger seg nesten veggdyraktig, klint inn til veggen i stedet for å gå fritt over gulvet dit hun skal. Hun tar ikke det rommet hun kan ta, ja, hun glir bokstavelig talt «i ett med tapeten».
 
Lucia fortviles over brorens planer for henne, men lar seg skalte og valte med. Hennes følelser overstyres. Hinderet er løftet hun har gitt. Dette blir en kamp. Bryllupet blir en katastrofe. Sannheten kommer for en dag.
 
Jeg opplever en operaforestilling der regien viser en helt inn til beinet forståelse av den objektivering kvinner er utsatt for og lar seg utsette for. Det er sterkt. Men bildet er ikke tegnet svart hvitt. Det er grått, blandet. Alt henger sammen. Du ser hvordan mannen, broren, lever under et press, at han så å si kjemper for livet, at han og søsteren har samme «fiende» at livet deres er ei eneste grå røre, som farlig sement, nesten stivnet. Du ser den ekstremt menneskefiendtlige holdingen overfor Lucia og kjenner samtidig behovet for at hun, søsteren, skal reise seg opp. Komme seg ut av dukkehuset. Sloss for livet. Finne og ytre sin vilje før det er for sent. Sånn går det ikke. Det går for langt. Eller gjør det det? Er det her i siste øyeblikk at hennes vilje endelig er i ferd med å våkne?
 
Lucia dreper mannen hun ble giftet til. Hun står til slutt nesten avkledd, i nattkjole med blod ikke på hele, men på halve seg. Den andre halve Lucia er hvit. Ren. Noe i henne er bevart og går fri. Denne tolkningen av den gamle galskapsscenen stiller et spørsmål. Er Lucia, er kvinnen så gal som historien påstår? Er det ekstreme uttrykket, drapet kanskje heller endelig et tegn på at hun er i ferd med å redde seg? Bryte formen?

En skjør liten menneskestemme høres fra Lucia og illustreres fra orkestergrava med tynne toner fra glass. Jeg hører ikke galskap, jeg hører håp. Spill fra toner som blander seg med lynglimt av farger fra de grå kjolestoffene.

Det høres en stemme. Det er liv om å gjøre. Forestillingen angår meg og er aktuell. To overraskende momenter forsterker min opplevelse: Et uvanlig instrument, et glassharmonika med en skjør, vidunderlig og sår lyd gjør seg gjeldende midt i det svære orkesteret, lyden høres som fra en nesten stemmeløs kvinne. Og som kontrast til eller fortsettelse av den nesten uhørlig tynne, men likevel tydelige vilje står en uttrykkssterk kvinne på dirigentplassen: Dalia Stasevska. En kvinne på dirigentplassen! Dette er løfterikt.

Les også: Levende historiefortelling
 
Spillet i Lucia angår meg fordi det viser en annen vei enn det mange andre forestillinger med samme «problematikk» har gjort. Det gjentar nettopp ikke fortellinger om makt- og underkastelse og skaper skam fordi synet av gjentakelsene selv føles som overtramp. Dette spillet befrir krefter.
 
Lucia er den første forestillingen Annilese Miskimmons viser som operasjef. Forestillingen spiller forskjellen mellom «Skje Din vilje» og «Finn din vilje». Den stemmen er sterkere enn en gjentakelse. Den nærmer seg et sinne, en energi kvinner selv må ta. Takk og pris.

Torunn Margrete Eriksen er cand.philol og for leder for Lillehammer opera og ballett

Publisert:

Del: