Når Marius Emanuelsen skriver om klubbrap fra Atlanta er det fordi han synes det er viktig. Men det er grenser for hvor mange ganger han kan få det på trykk, og med det utgangspunktet spør han i dette essayet om det er mulig å overleve økonomisk som musikkritiker.

Jazzkritikeren, slik tegneren Stephen Longstreet så ham for seg., © Stephen Longstreet

Dette er et av fire essay som er bestilt i anledning Kulturrådets årskonferanse «Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkår og betydning», som finner sted 9.-10. november i Stavanger konserthus. Skribentene, Oda Bahr, Marius Emanulsen, Melanie Fieldseth og Bernhard Ellefsen fikk i oppdrag å skrive et essay rundt tematikken «Kritikken er død – leve kritikken».

Dere har helt rett, selv om dere ikke sier det rett ut i det høflige svaret dere sendte meg. Teksten jeg sendte dere var for dårlig. Så kast den, og trykk denne i stedet!

Kort sagt var overskriften «Kritikken er død, leve kritikken», ikke en jeg egentlig ønsket å gå inn i, rett og slett fordi jeg selv er usikker på om kritikken er et blivende sted for meg, av økonomiske årsaker. Da jeg fikk henvendelsen, var jeg begynt å bli lei av alt sammen, og dette skinner igjennom i alt jeg skrev.

Marius Emanulsen Foto: Privat
Marius Emanulsen Foto: Privat

For et drøyt år siden var jeg så heldig å få tildelt Fritt Ords kritikerstipend på kroner 200 000, -, og det forandret livet mitt. For første gang på mange år kunne jeg kjøpe meg Mac, sykkel og vintersko! Jeg kunne gi kona mi en fin gave til bursdagen hennes og se barna mine i øynene når vi snakket om penger! Jeg kunne skrive et langt, research-tungt og uhonorert, men (for meg) viktig essay om rap og politikk som jeg aldri ellers hadde kunnet ta meg tid til i fjorårets ENO-årbok!

Så glad og naiv var jeg, at det ikke falt meg inn at stipendet kunne være noe annet enn skattefritt. Det var min egen skyld, men nå sitter jeg altså oppe om nettene også i helgene og skriver kritikk og konsulentuttalelser en masse i håp om å klare å gå i null på kontoen før jul – slik at jeg igjen kan bidra økonomisk her hjemme, og begynne å betale kemneren de 66 000 jeg nå skylder med penger jeg faktisk har. I august skrev jeg 75 sider på en doktoravhandling jeg fortsatt prøver å få ferdig, men siden da har jeg lest 50 barne- og ungdomsbøker for Brageprisen, skrevet 60 000 tegn om Min kamp for Vinduet, anmeldt tretten bøker for BLA og én for Barnebokkritikk, anbefalt musikk og diskutert betydningen av Nigerias resesjon for popindustrien i Morgenbladet, skrevet fire 10 000-tegnstekster om hitlåter for Dagbladets Vers-spalte, og skrevet tretten konsulentuttalelser for diverse redaksjoner – i tillegg til denne teksten. Det blir i hvert fall én ekte zombie her på Nordstrand under Halloween.

Jeg ser jo at det går an å tjene noen penger på denne måten, men jeg tviler på om jeg kan holde det gående slik særlig lenge. Noe kommer til å ryke. Og jeg har måttet si nei til ENO i år, selv om det er dem jeg aller helst vil skrive for. For det var ENOs daværende redaktør Eirik Kydland som først ga meg tillit og rom til å utvikle en form for personlig essayistisk musikkritikk som jeg siden har tatt med meg over og videreutviklet i de andre typene kritikk jeg skriver, enten det handler om litteratur, kunstformidling til barn og unge, teater eller film. For det er jeg ham – og ENO – evig takknemlig.

image2

Jeg hadde ikke lyst til å skrive om alt dette, for jeg ville ikke sutre. Men teksten jeg sendte dere var sutrete likevel, på en udefinert og kjedelig måte som må ha virket ganske uforståelig for dere. Beklager! Jeg var sliten, for ikke å si utslitt. Jeg stolte ikke på dere, og slet med å skjønne hva dere ønsket dere av en slik tekst, altså med å finne punktet der deres og mine interesser kanskje krysset hverandre. Og selv om det smerter meg at dere ikke forstod vitsene jeg hadde bakt inn i teksten, skjønner jeg at det var ambivalensen min som ødela mest. Det var dette jeg prøvde å si noe om i den teksten jeg først sendte dere, da jeg skrev at en «mislykket kritikk fra min side … derfor ikke primært [er] en tekst der jeg tenker for dårlig eller smaken min faller igjennom, men en tekst der jeg misforstår eller ikke evner å tilrettelegge for min redaktørs preferanser og rolleforståelse, på samme måte som en mislykket søknad ikke evner å overbevise en søknadskomité om at det er dette de i utgangspunktet var ute etter.» Men det er langt bedre å sutre åpent. Og nå er det heldigvis unnagjort. Skal vi ikke heller snakke om hvorfor jeg ble kritiker?

Det var ENOs daværende redaktør Eirik Kydland som først ga meg tillit og rom til å utvikle en form for personlig essayistisk musikkritikk som jeg siden har tatt med meg over og videreutviklet i de andre typene kritikk jeg skriver, enten det handler om litteratur, kunstformidling til barn og unge, teater eller film.

Jeg har skrevet forskjellige typer kritikk i over femten år, men det var først da jeg skrev for musikkmagasinet ENO for nøyaktig fem år siden at jeg selv syntes at jeg begynte å få dreis på det. Hovedgrunnen var at ENO-redaktør Kydland stolte på meg. Og fordi jeg visste at han gjorde det, stolte jeg også mer på meg selv. Derfor begynte jeg også etter hvert å slippe til mer av meg selv i kritikken jeg skrev, utfra en forestilling om at hvis et verk var interessant for meg, hadde jeg – ikke bare som kritisk blikk eller instans, en akkumulasjon av smak og kunnskap, men som et menneske i verden, en kropp som opplevde verket i forskjellige konkrete sammenhenger, og som reflekterte over det fra et bestemt ståsted – også en plass innenfor lignelsen. Det å få barn selv har for eksempel forandret måten jeg forstår og oppfatter litteratur på, og derfor nøler jeg ikke med å referere til barna mine når jeg skriver om barnelitteratur, for de gir meg perspektiver jeg ellers ikke ville fått. Poenget er ikke å skrive representere andres perspektiver (småbarnsforeldrenes! Hiphopelskere fra Bærum!) men å skjønne mer av hvorfor jeg tenker og reagerer som jeg gjør.

En slik type kritikk er eksperimentell, og noen ganger slår eksperimentet feil. Etter at jeg i en tekst om kunstformidling og barn i Kunstløftet med en viss stolthet skrev at jeg selv hadde vokst opp på veddeløpsbanen og ikke i museene, ble faren min både sint og lei seg og ville ikke lenger snakke med meg. Han følte seg dolket i ryggen. For hvem var det jeg forsøkte å innsmigre meg hos, på hans bekostning? Det var dere, kjære lesere. Kulturfolket han selv følte at han aldri helt hadde fått innpass hos, til tross for en lengre periode som kulturjournalist i Budstikka.

Da spilte det liten rolle at mine fineste barndomsminner er fra galoppbanen, sammen med ham. Det var der jeg opplevde å være nærmest ham, samtidig som jeg fikk frihet til å bevege meg omkring på egenhånd og et innblikk i en mystisk og vidunderlig voksenverden. Den skarpe lukten fra urinalene på Øvrevoll, der bortkastede bonger fløt utover porselensgulvet og blandet seg med mørkegult piss fra desillusjonerte menn med tvilsom håndhygiene, er min barndoms madeleinekake. Men artikkelen, plassert i et bilag hos finkulturelle Morgenbladet, var mine 30 sølvpenger.

Det jeg prøvde å si noe om i den teksten, var at det heterogene er noe fint, ikke som et statisk skille mellom høykultur og lavkultur, men fordi livene våre er fulle av kontraster, og at det er disse kontrastene som gir dem mening. Og slik vi tar med oss disse kontrastene i møtet med kunsten, som overalt, tenker jeg at kritikeren, eller i hvert fall denne kritikeren, kan bestrebe seg på å ta dem med inn i kritikken også. Men samtidig ga jeg pappa rollen som kontrasten, og det er ikke noen god rolle å få tildelt.

Selv tar jeg gjerne rollen som kontrasten, men da er det som regel noe jeg velger, og bare når jeg synes det er viktig. Men kontrastene bærer vi med oss. Det er, for eksempel, med en viss munterhet jeg observerer at kritikerne som roper høyest om at forfattere av såkalt «virkelighetslitteratur» burde sensurere seg selv i stedet for å krenke sine modeller gjerne også er uttalte motstandere av såkalte «trigger warnings» og fnyser av krenkelsessyken som brer om seg overalt.

Da jeg vokste opp fantes det to kritikere som «alle» forholdt seg til

Da jeg vokste opp fantes det to kritikere som «alle» forholdt seg til, Aftenpostens belevne, velformulerte og rause filmanmelder Per Haddal, som nærmest inkarnerte den borgerlige smaken og derfor var den perfekte konsumentveileder for avisens lesere. Kontrasten var Arbeiderbladets Harald Kolstad, som ikke tok fem øre for å slakte det som fikk full pott hos Haddal eller de andre, og som mange derfor hatet, mens andre, deriblant jeg, elsket ham. Jeg ville neppe blitt kritiker selv om jeg ikke hadde lest hans anmeldelser hver fredag, med stor interesse. Det var han som lærte meg at Kieslowzkis og «von» Triers filmer stort sett var pretensiøse og håpløse, mens selv de dårligste filmene til Eddie Murphy eller Julia Roberts var bra, på grunn av dem – og at ingen lagde bedre filmer enn Éric Rohmer.

Ingen andre skrev slikt. Men med forbehold om at jeg nok etter hvert har sett et par filmer av «von» Trier som jeg liker bedre enn de dårligste til Eddie Murphy, er jeg langt på vei enig i vurderingene. Når jeg sier slike ting til kona mi, Mari, blir hun likevel sint og påpeker at i den grad jeg skriver kritikk hun liker, er det fordi jeg stort sett ikke skriver sånt elitært pjatt. Det får bare frem vonde minner i henne fra fester der jeg har havnet ved siden av min venn Jon, og vi har ødelagt hele selskapet ved å innta smaksstandpunkter som er diametralt motsatt av alle andres, slik at folk blir sure og vil hjem. Det kan godt hende hun har rett i det. I hvert fall har hun rett i at jeg ikke skriver som Kolstad, og at det trolig er til det beste.

Men det jeg lærte av Harald Kolstad, handlet ikke egentlig om et sett uforanderlige regler for hva som var godt eller dårlig, og heller ikke om å heve seg over allmuens smak. Snarere handlet det om at den som leste Kolstad jevnlig skjønte at alt han skrev bunnet i et perspektiv han hadde kjempet seg frem til, et perspektiv som ikke skulle representere noen andres smak enn hans, men som likevel ble gjort tilgjengelig gjennom kritikken. Å lese Harald Kolstad jevnlig var å gradvis forstå hvordan en mann som hadde brukt hele livet sitt på å se og tenke rundt film, fordi det åpenbart var viktig for ham, hadde kommet frem til det han tenkte. Poenget var aldri at man skulle mene det samme som ham, men at et slikt gjennomført perspektiv tilbød et sett koordinater som en selv kunne bryne sin egen smak på, for slik å utvikle et eget perspektiv.

Hvis kritikeren har en samfunnsoppgave, er det ikke å fortelle leseren hva som er bra eller dårlig, men å vise frem, så tydelig som mulig, hvordan man tenker rundt den kunsten som angår en, på godt og vondt, og som en kan noe om, midt oppi alle de kontrastene som til sammen utgjør livet.

Hvis kritikeren har en samfunnsoppgave, er det ikke å fortelle leseren hva som er bra eller dårlig, men å vise frem, så tydelig som mulig, hvordan man tenker rundt den kunsten som angår en, på godt og vondt, og som en kan noe om, midt oppi alle de kontrastene som til sammen utgjør livet.

Spørsmålet er bare hva slags liv og karriere kritikerne kan regne med, som kritikere. Haddal og Kolstad hadde, så vidt meg bekjent, faste stillinger i avisene de skrev for, og anmeldte nesten alle filmer som kom. De fleste kritikere nå er frilansere, og kan slett ikke håpe å anmelde alt, innenfor noen kunstform. Enda mindre når en, som meg og mange andre, forholder seg til flere av dem og frenetisk forsøker å følge med på alt. Selv om det er en fulltidsbeskjeftigelse å holde seg oppdatert på feltet, er det tross alt grenser for hvor mange artikler om klubbrap fra Atlanta Morgenbladet kan trykke. Når jeg likevel skriver om klubbrap fra Atlanta i Morgenbladet, er det ikke for å være kontrær, men fordi jeg synes det er viktig.

Nye, nettbaserte medier åpner for lengre og grundigere artikler om smalere emner, og slik sett lever kritikken i beste velgående i 2016. Hvor lenge kritikerne kan leve i beste velgående, så lenge satsene for kritisk arbeid er såpass lave at bare fete stipender kan holde maskineriet i gang, forblir derimot et åpent spørsmål.

Marius Emanuelsen

Publisert:

Del: